Mange har gått lei av diskusjoner om dåpen. Men vi kommer ikke utenom. Dåpsdebatten har gjennom 500 år vist seg å avsløre skillelinjer som i virkeligheten går mye dypere enn spørsmålet om barnedåp/voksendåp (troendes dåp). I denne artikkelen vil du møte ti vanlige innvendinger mot et luthersk dåpssyn og hvordan vi vil besvare dem.
Innledning
Historisk sett har lutherske vekkelsesbevegelser avgrenset seg i to retninger. Denne artikkelen vil prøve å vise at det nettopp er gode grunner for en slik dobbel avgrensning.
a) En avgrensning mot en tenkning som regner alle (i det minste alle døpte) som virkelige kristne.
Denne tenkningen finnes det flere varianter av innen kirken. Noen legger hovedvekten på dåpen og understreker at alle døpte egentlig er kristne. Utfordringen vår er å involvere dem i menigheten! Så prøver en å sette i gang kampanjer for å aktivisere kirkemedlemmene. Når det skal være valg til menighetsråd, prøver en å engasjere flest mulig. Noe snakk om omvendelse og om å bli født på ny, hører en aldri.
Andre mener nok at mange i virkeligheten står utenfor samfunnet med Jesus. Men de er døpt. Og dåpen er det eneste middelet Gud bruker for å gi mennesker frelsen. Siden det er slik, blir forkynnelsen ofte et kall til å engasjere seg. Å tale om å bli frelst eller født på ny, er for sterke ord. Folk må vende tilbake til sin dåp.
I møte med slike forestillinger har luthersk vekkelseskristendom hevdet: Den som er døpt, men som har forlatt troen eller forsvarer seg i sine synder, er ingen kristen. Han/hun må kalles til omvendelse. Og evangeliet må forkynnes så Gud får skape troen og slik føde dem på ny. Både dåpen og forkynnelsen om Jesus har kraft til å føde mennesker på ny.
Etter denne forståelsen er det egentlig to ”gjenfødelsemidler” – selv om disse midlene har noe ulik karakter: Dåpen og selve forkynnelsen av evangeliet. Biskop Pontoppidan (1698-1764) formulerte denne forståelsen da han gjennomgikk dåpslæren: "Hvorfor blir dåpen her kalt badet til gjenfødelse? Fordi dåpen er midlet til gjenfødelse for de små, slik som Ordet er midlet for dem som er falt ut av dåpsnåden."
b) En avgrensning imot dem som regner dåpen bare som en bekjennelses- og lydighetshandling, en markering av at en vil være en kristen.
Her sikter vi til baptistisk pregede dåpssyn. Dåpen – troendes dåp – er en handling en gjør i lydighet mot Jesus for klart og personlig å bekjenne hvem en vil tilhøre. I nyere tid har det riktignok skjedd en moderering av dåpssynet hos mange baptister og pinsevenner. Ikke alle understreker lenger så sterkt dåpen som en ”lydighetshandling”. De understreker i pakt med Rom 6 at dåpen er inngangen til et liv i ”død og oppstandelse”. Men dåpshandlingen i seg selv regnes likevel - og dypest sett - fortsatt som et symbol på at en kristen er død og oppreist med Kristus.
Tradisjonelt har pinsevenner vært svært aktive i sin argumentasjon overfor lutherske vekkelseskristne. Og bedehusungdom eller misjonsungdom har følt at de har hatt lite å stille opp med. De har ikke hørt eller lest så mye om dåpen. De har ikke fått noen grundig forståelse av skillelinjene.
En annen sak er at vi nå møter en sterk tendens hos de fleste unge i ulike konfesjonelle miljøer, nemlig tendensen til å nedtone alle forskjeller. En vil heller legge vekt på enhet og fellesskap - på tvers av læreforskjeller og uenigheter forøvrig. En kan forstå denne tendensen. Men den har betenkelige bivirkninger. Alvorligst er tendensen til å svekke Bibelens autoritet. Det ser vi tydelig i homofilispørsmålet.
Det er umulig å gjøre grundig rede for et evangelisk luthersk dåpssyn på tre-fire sider. Men det er mulig å holde fram noen sentrale bibelord. I møte med innvendinger må vi først og fremst – sammen med dem vi er uenige med - gi akt på ordlyden i bibelsteder der dåpen er omtalt. Vi vil ta utgangspunkt i ti ulike innvendinger mot en evangelisk luthersk dåpsforståelse. Hvert av dem innledes med et problematiserende ”men”.
1 Men barna kommer jo til verden som uskyldige små?
Utsagnet høres fint ut. Men noen sentrale bibelord står der som en sterk protest. Forestillingen om ”uskyldige barn” er nemlig ikke så enkel – hvis en tenker på hvordan barnet ter seg i Guds lys. Riktignok er barnet høyt elsket av Gud – ufattelig høyt elsket. Men samtidig leser vi i Ef 2:3: Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. Med ”vreden” sikter Paulus her til Guds vrede. Uttrykket ”av naturen” kan vanskelig bety noe annet enn: Slik vi er i oss selv.
Og her er det vel ingen aldersforskjell? Bibelen bruker ordet ”kjødet” om vår syndige natur. Og denne naturen er ikke noe vi får med alder og modning. Nei, den er der i utgangspunktet! Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. (Rom 8:7) Kjødet er menneskenaturen i dens ”bortvendthet” fra Gud. Kjødet har ikke i seg selv evne, kraft eller vilje til å tilfredsstille Guds bud. Tvert imot er vi – barn som voksne - av naturen uten gudsfrykt og uten tillit til Gud. Og vi begjærer (”attrår”) det som er Gud imot. Dette understrekes sterkt i vår lutherske bekjennelse (se Den augsburgske bekjennelse (CA) art.2). Derfor kan vi ikke – slik vi er i oss selv – bestå i Guds dom.
2 Men barna er vel dekket av Kristi forsoning siden de ikke har hatt anledning til å synde bevisst?
Dette kan også synes fornuftig. Men igjen kolliderer utsagnet med ord i Bibelen, f.eks Jesu ord til Nikodemus: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. (Joh 3:3-5)
Jesus gir ikke noe unntak fra denne regelen. Han antyder ingen alder hvor behovet for gjenfødelse plutselig inntrer. Nei, den som skal bli frelst, kan ikke vise til at en er ”født kristen”! Jesus er svært tydelig: En ny fødsel må til. En fødsel ”ovenfra” (jfr også Joh 1:13).
Kan vi da uten videre hevde at små barn er unntatt? Jesus fortsetter med en ettertrykkelig klargjøring: Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. (Joh 3:6) Alle er vi skapt i Guds bilde, det er sant nok. Men på grunn av arvesynden er ingen Guds barn i utgangspunktet Noe må skje med oss. En ny fødsel!
3 Men sa ikke Peter på pinsedag: Omvend dere og la dere døpe? Det må jo bety voksendåp? For barn kan vel ikke omvende seg?
Peter talte stort sett til voksne da han sa disse ordene på pinsedag: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. (Apg 2:38) Han sto i en misjonssituasjon. Ennå var ingen døpt med kristen dåp. Begrepene omvende og døpe hører sammen i talen hans. Det kan vi lett bli enige om.
Men hva er ”omvendelse”?
Omvendelse er å komme til Jesus og ta imot den nåden han rekker. Han rekker den til oss gjennom nådemidlene. (Ordet (forkynnelsen av evangeliet ut fra Bibelen), dåpen og nattverden.) Å bli ”døpt på Jesu Kristi navn” er nemlig å bli døpt på grunnlag av det han er og har gjort for oss ved sin soningsdød og seierrike oppstandelse. Derfor kan Peter i samme åndedrett si ”til syndenes forlatelse”. Peter knytter altså omvendelse, dåp og syndenes forlatelse sammen.
Men er dette uaktuelt når det gjelder spebarn? Er det ikke snarere dess viktigere at vi bringer dem til Jesus i dåpen? Og som en selvsagt konsekvens sørger for opplæring så de kan leve ”omvendelseslivet” (jfr. dåpsbefalingen)?
4 Men sier ikke Jesus at barna allerede har del i Guds rike?
Denne innvendingen begrunnes gjerne med Matt 18:3 og 19:14: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. (Matt 18:3f) Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. (Matt 19:14)
Men Jesus sier ikke at barna – i egenskap av barn - tilhører Guds rike. Han sier at Guds rike hører slike til. De har altså rett til å møte evangeliet og få muligheten til å ta imot det, for det er beregnet på slike.
Jesu poeng er at vi alle må komme til ham som hjelpeløse – som barn! Å komme som et barn er å komme uten å ha noen egen rettferdighet å stole på – slik fariseerne hadde. Vi får komme til Gud i Jesu navn, ikke i vårt eget navn!
Bibelsitatene ovenfor er hentet fra tiden før dåpen ble innstiftet. Men de peker framover mot misjonens og pinsens tid. Derfor kan de også – slik den lutherske kirke alltid har gjort – anvendes ved barnedåp.
5 Men vi leser aldri om noen barnedåp i Bibelen?
Vel, det kommer an på øynene som leser. Barna i Efesus ble direkte tiltalt i et brev Paulus sendte til menigheten der (Ef 6:1ff). De var regnet som fullverdige menighetslemmer. Like foran tiltalen til barna i menigheten, leser vi et avsnitt som vanskelig kan tolkes annerledes enn at hele menigheten var døpt. Menigheten var ”renset ved vannbadet i Ordet”, heter det. (Ef 5:25) Dette må være en tankevekker for den som mener at barna ikke var døpt.
I Kol 2 finner vi en tekst som ”drar” i samme retning: I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med ham, ved troen på Guds kraft – han som oppreiste Kristus fra de døde. (Kol 2:11f)
Her brukes omskjærelsen i Israel som bilde på dåpen. Omskjærelsen i Israel gjaldt små barn. De ble innlemmet i Israels ”menighet” gjennom omskjærelsen. Paulus-ordene i Kol 2 dreier seg nettopp om innlemmelsen i menigheten. At små barn - liksom i Israel - kan innlemmes i menigheten, er rimelig slutning ut fra disse versene.
6 Men Paulus-ordene ”vannbadet i Ordet” må vel være symbolsk å forstå?
La oss først igjen reflektere litt over det vi leser i Joh 3. Der finner vi et uttrykk som ligner uttrykket ”vannbadet i Ordet”, nemlig ”å bli født av vann og Ånd”. Her sikter Jesus neppe direkte til dåpen. Han anvendte motiver fra tekster i Det gamle testamente som lar ”vann” symbolisere renselse og ”Ånd” uttrykke et nytt liv. Men: Vi må likevel regne med at Johannes-evangeliets lesere rundt år 90 fikk assosiasjoner til dåpen da de leste det. Og evangelisten Johannes gjorde ikke noe forsøk på å korrigere den assosiasjonen. For de kristne hørte omvendelsen og vanndåpen sammen. Ved dåp lød ganske sikkert uttrykk som ”vann og Ånd” i forkynnelsen, kanskje også i ritualene..
Efeserbrevets uttrykk”vannbadet” (5:25-26, se også Tit 3:5) ga ganske sikkert tilsvarende assosiasjoner. De første leserne kunne vanskelig unngå å tenke på dåpshandlingen. Vannbadet ”i Ordet” er en formulering hvor preposisjonen ”i” - slik vi ofte ser det i NT – innebærer ”i kraft av” (jfr. ”i-en” i uttrykket ”i Jesu navn”). Dåpen henter sin virkning fra selve Ordet om Jesus. Det er Jesus som rekkes oss i nådemidlene – til renselse og frelse.
At dåpen gir oss et mønster for livet som kristen, er riktignok tydelig i Skriften. Om det kan vi være enig med baptistene. Selve dåpshandlingen symboliserer – eller signaliserer - at vi skal avdø fra synden og daglig oppreises til et liv i rettferd og hellighet. Men vi kan ikke stanse der. Rom 6:1-11, som under henvisning til dåpen kaller oss til å si nei til synden og ja til Guds vilje (til å ”dø” og ”oppstå”), sier at vi reelt forenes med Jesus i dåpen. Uttrykksmåten gjør det klart at vi her står overfor mer enn en symbolhandling.
7 Men kan vann gjøre SÅ store ting som å frelse?
Ut fra Ef 5:25-26 skrev Luther: Vannet gjør det visselig ikke, men Guds ord som er med og hos vannet og troen som liter trygt på dette ord. (Lille katekisme)
Luthers tankegang er at Gud bruker midler for å nå fram til oss med sin nåde. Han bruker den menneskelige røst for å forkynne frelsens evangelium. I dåpen knytter han dette evangeliet til vannet.
Men la oss igjen understreke at gaven (frelsen) tas imot i tro. Den som ikke vil følge Jesus og tro på ham, er ingen kristen, selv om han har fått nåden rakt til seg personlig i dåpen.
8 Men det heter jo: Ved tro alene. Det heter ikke frelst ved tro og dåp?
Denne innvendingen kan møtes bl.a med: Gal 3:26-27: Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Altså: Apostelen hadde selv ingen problemer med å knytte frelsen både til ”troen alene” og til dåpen.
Hvordan er det å forstå?
Jo, at vi frelses ved ”troen alene” understrekes nettopp i dåpen! Dåpen er dypest sett ingen gjerning fra vår side. Den er en Guds-handling. Våre egne gjerninger er ikke annet enn ”skrap” når det gjelder å bli frelst (Fil 3:8f). Nåden kommer derimot til oss som en ren gave, rakt oss i forkynnelsen om Jesus – og rakt oss i dåpen. Det er det vi mener med ordet ”nådemiddel”. Ved troen er jeg ikledd den Kristus som Gud ”ga” til meg personlig da jeg ble døpt. Da står jeg helt rettferdig for Gud! I Kristus kan ingen synd fordømme meg like lite som noen god gjerning kan frelse meg. Her gjelder bare troen alene – på ham!
At det ikke er noen motsetning mellom nådemidlet som Gud bruker (dåpen) og troen (som tar imot), ser vi også i Tit 3:4-7 Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.
9 Men dåpen er et stridstema, er det ikke best å la det ligge?
Apostlene tenkte aldri slik. De sluttet ikke å forkynne eller undervise om emner som det sto strid om!
Til korintermenigheten skrev Paulus: For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke. (1Kor 12:13)
”Vi alle” er de som tilhører menigheten. Dåpen knyttet dem til det samme legeme – uansett ulikheter dem imellom når det gjelder kultur, sosial status, kjønn, alder osv.
Det finnes kristne grupperinger også i Norge som ikke ønsker å lede udøpte mennesker til dåp. Disse må få alvorlige problemer med selveste misjonsbefalingens ”og gjør dem til disipler idet dere døper dem” (Matt 28:19). Den forutsetter at dåpen hører til i overgangen fra ikke-kristen til kristen, for den som ikke allerede er døpt. Dette kan vi ikke tie om.
Dessuten: Paulus uttrykker flere steder at å bli døpt er å bli døpt til Jesu død og oppstandelse: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? (Rom 6:3) I møte med sånne bibelord kan dåpen umulig tillegges en ubetydelig rolle? Jesu død og oppstandelse er jo det absolutte sentrum i kristentroen!
10 Men da er vel alle døpte kristne?
Den forestillingen har vi allerede tatt begrunnet avstand fra.
Hvorfor? Blant annet fordi apostlene klart tar avstand fra den. Og det gjør de nettopp i tekster hvor det er tale om å bli døpt til Jesu død og oppstandelse (f.eks Rom 6:3-8; Kol 2:11.13). Disse tekstene står i en sammenheng hvor de formaner til et hellig liv. De kaller oss til et liv i ”forsakelse og tro” - slik vi også sier det i forbindelse med dåpshandlingen. Vi skal daglig dø med Kristus fra vår syndighet (”forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen”) og daglig oppstå med Kristus til et nytt liv.
Det livet med Jesus som vi fikk i dåpen, og som vi holder fast ved i troen, er ikke et liv på skinner uten problemer. Nei, det er et liv der vi inni oss kjenner på ”det gamle menneske”, ”kjødet”. Dette vil - i samarbeid med djevelen - hele tiden prøve å rive oss løs fra Jesus og Guds ord. Dåpen er et kraftig varsko til oss: Glem ikke å leve med Jesus i hverdagen – i ”forsakelse og tro”. Ellers fornekter du den Herre du ble døpt til.
Tilsvarende oppgjør møter vi enda tydeligere i 1.Kor 10. Der taler apostelen til dem i menigheten som stolte på at alt var i orden fordi de var døpt, mottok nattverden og tilhørte menigheten formelt sett – selv om de hadde valgt syndens vei. (Eller som begynte å argumentere slik når de ble fristet til å velge syndens vei.)
Paulus henviste til det gamle Israel. De opplevde sitt store frelsesunder da de gikk gjennom vannet. Men fordi de senere valgte selvlivets vei, syndens vei, nådde de ikke fram til løftets land. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen. (1Kor 10:2-5)
Både dåp og nattverdgang kan brukes til å støtte opp under et alvorlig åndelig selvbedrag. Her er vi i samme situasjon som Israel i ørkenen. Derfor trenger vekkelsesforkynnelsen. Om igjen og om igjen. Gud kaller oss til oppgjør og til et liv i tro. Han er den som skal ”føre oss gjennom ørkenen til løftets land”. Skal det skje, må ikke sakramentene bli et ”påskudd for kjødet” (jfr Gal 5:13), men få være det de er: Formidlere av Guds nådetilsagn til den som bøyer seg for Gud og erkjenner behovet for nåde.
Denne teksten ble først publisert i oktober 2015.
