Denne artikkelen er også mulig å lytte til. Abonner på foross-podden for å få de nyeste oppdateringene.
En trosbekjennelse sier med få ord hva vi tror på. Hvorfor framsies den apostoliske trosbekjennelse hver søndag formiddag? Hvordan kan vi bruke den i eget liv?
Hvorfor trosbekjennelser?
Ganske tidlig – helt tilbake til apostlenes tid, skrev man konsentrerte formuleringer av grunnleggende trossannheter. Hensikten var å si noe kort og konsist om hva vi tror på. Vi har flere eksempler på det i NT (f.eks. 1. Kor 8:6).
Etter hvert utviklet man en fast formulert bekjennelse felles for de Jesus-troende menighetene, som en i fellesskap uttalte når gudstjenesten ble holdt. Bekjennelsen Symbolum Romanum går tilbake til i alle fall så tidlig som 150 e.kr. Denne bekjennelse er nesten identisk med den Apostoliske trosbekjennelse , som har vært helt lik siden 400-tallet.
Vi har også to andre oldkirkelige trosbekjennelser. Disse ble til fordi det i møte med vranglære oppsto et behov for å definere hva sann tro er. Disse kalles de Nikenske og Athansianske bekjennelser (325 – 530 e.kr).
I tillegg har vi lutheranere Den augsburgske bekjennelse (1530). Den er veldig mye lenger, og er mer for lesing enn daglig bruk.
Men hvorfor bruke trosbekjennelsen jevnlig?
1. Det styrker troen. Den hjelper meg til å flytte blikket bort fra meg selv og over på ham; hvem han er, hva han gjort, og hva han gjør for meg i hverdagen. Slik flyttes tankene mine og hjertet mitt til han og det han er opptatt av. Det trenger jeg i møte med et hjerte som er opptatt av det synlige. Og et kjød, en verden og en djevelen som vil dra blikket mitt ned. Trossanhetene er et vern, som jeg stadig trenger å repetere for å holde blikket festet på Den Evige.
2. Troen trenger det enkelt. Martin Luther var ekstremt lærd, men framsa bekjennelsen flittig, hver morgen og kveld. Hvorfor skal jeg innbille meg at jeg er så mye mer åndelig enn han? Av og til godt er det godt å slippe de mange ord, og holde seg til det helt enkle og grunnleggende. Det alt står og faller på, og si: Dette er mitt håp!
3. Innholdet er så mettet. Selv om det er enkelt, er dette dype sannheter som det går an å "meditere" over hele hele dagen. Smake og tygge på, snu og vende, lære noe av og få frimodighet ved. Sannheter jeg aldri blir ferdig med. Vi er barn av vår tid. For det moderne mennesket er hvile lik påfyll og underholdning. I gamle tider visste de at virkelig hvile var i konsentrasjonen. Hvile får vi framfor alt ved å samle vårt sinn og tanker om sannheten – om Herren selv.
4. Det er befriende å slippe å formulere bønn selv. Det er godt å be fritt, og komme med det som ligger meg på hjertet. Men av og til er det godt å hvile i noe andre har formulert. Slik også Salmenes bok lærer oss.
5. Det minner meg på enheten i Kristus. Trosbekjennelsen er ikke en oppfinnelse i Norge, av ny dato. Helt fra den første kristne tid har en bekjent dette. Og i dag bekjenner kristne over hele kloden seg til den samme tro. Vi står sammen om dette – alle troende til alle tider og av alle folkeslag og språk!
Trosbekjennelsen har flere dimensjoner ved seg. Den er
- et vitnesbyrd til meg selv – og andre – om hva jeg setter min lit til
- en lovprisning til den treenige Gud
- en bønn
Sammen vil vi nå både bekjenne, lovprise og be til den treenige Gud, med Den apostoliske trosbekjennelse som kilde til våre tanker og ord:
Gud – jeg tror på deg
At du er Gud. Det er ingen som deg. Det finnes ingen guder utenom deg (2. Sam 7:22, Jes 44:6). Du er begynnelsen – opphavet. Du er den siste – slutten. Alfa og Omega.
Alt som eksistere rommes av deg. Ingenting er utenfor din oversikt og kontroll. Heller ingenting i mitt liv – eller i mitt hjerte. Du favner alt. Du er stor. Og mektig er ditt navn (Jer 2:2). Du har kledd deg i høyhet og herlighet. (Salm 104:1)
Du er udødelig i deg selv. Og bor i et lys dit ingen kan komme. Deg har ikke noe menneske sett, eller kan se.
Gud – jeg tror på deg!
Jeg tror at du er Far
Ja, du er den store og egentlige Far. Kun du er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden (Ef. 3:15). Den omsorgsfulle, kjærlige, sterke, beskyttende og rettledende far. Du er den far hver av enkelt av oss trenger – barn, unge og voksne. Vi er alle like hjelpeløse. Og kan ikke klare oss uten deg – far.
Ditt Ord bruker også ordet «Abba». Pappa. For så nær vil du være oss. Som et lite barn kan vi få krype opp i ditt fang. Ja, det står om deg at du er «lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet» (Hos. 11:4). Så øm, så nær vil du være din elskede skapning.
Og samtidig:
Jeg tror på deg – den allmektige.
For du er jo selve kongen. Som sitter på tronen i himmelen. Det er ingen over deg. Du er på toppen. Du har sittet der fra evighet av (Sal 55:20). Ingen – ingen – kan stå seg mot deg.
Men mennesker reise seg likevel mot deg. I stadig større grad. De vil selv være Gud. Leve som de selv vil, uavhengig av deg og din vilje. Men ingen kommer utenom deg. Det er nyttelyst å prøve å rive deg ned fra tronen. Du er kongen.
For du Gud far, er den allmektige, som ingenting er umulig for. Du begrenses ikke av noe, og ser ikke på noe som for vanskelig. For du min far er sterkest. Derfor frykter jeg ikke om ti tusen kommer imot meg. Hva skal et menneske kunne gjøre meg? (Sal 3:7; 56:5)
Eller om jeg skal vandre i dødskyggens dal. For du er jo med meg (Salme 23:4). Du trøster meg. Beskytter meg og går med meg. Du er den som har all makt, har alt i din hånd og er opphavet til alt
For jeg tror at du har skapt himmel og jord.
Alt som jeg kan se! Èn gang i historien skjedde det. Ja, før tid begynte fantes ingenting. Bare du. Men så ville du skape. Du ville gi din kjærlighet videre, dele den med oss, vi som ble skapt i ditt bilde. Du ville elske oss, og elskes av oss.
Også sa du – og det ble. Alt er så underfullt i ditt skaperverk. Til og med et enkelt lite sandkorn er et rent under. Men her er så langt langt mer enn sandkorn. Denne jord vi er en del av er jo så uendelig vakker, rik, mangfoldig, detaljrik. Og skaperverket ditt er så helt enormt. Vi er bare bittebittesmå i ditt enorme univers!
Men alt har du gjort med visdom, jorden er full av alt du har skapt. (Salme 104:24). Og du har utbredt din prakt over himmelen! (Salme 8:2)
Herre, vi takker deg for at vi er til. At vi er det ypperste av ditt skaperverk – skapt i ditt bilde. Takk at du har gitt oss kropp og sjel, tanke og sanser, og at du oppholder livet i oss, og hver dag gir du oss det vi trenger for å leve.
Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, vi bekjenner: Vi som er gress. Støv. Men du er stor. Og vi forstår deg ikke (Job 36:26). Du er den som gjør undergjerninger. Du alene er Gud. (Salme 86:10). Ditt navn er herlig over hele himmel og jorden! (Salme 8:2). Vi vil tilbe og knele for deg Herre, vår Skaper! (95:6)
Jeg tror på deg Jesus Kristus,
du som har fått det herligste og vakreste navn som finnes. Ditt navn – som betyr "Gud frelser" – forteller oss hvem du er: den som frelser oss fra vår synd (Matt 1:21).
Også er du Kristus – Messias – den salvede, som hadde blitt lovet i århundrer at skulle komme.
Herre, jeg tror at du er Guds enbårne sønn
Jeg tror at du er fra evighet av. Før jorda var til. Før noe av det vi kjenner og ser fantes, ble du født. Av Far. Dette forstår jeg ikke, like lite som jeg egentlig ikke forstår noe av det evige og gudommelige. For selv om du er født av Far, er du like evig, og like umålelig, og like uskapt som Far selv. Du er like stor. Like herlig. Like mektig. Likevel er du Guds sønn. Født – fra evighet av.
I begynnelsen var du. Du var hos Gud. Og du var Gud. Som det evige «Ordet.» (Joh 1:1) Og når Gud Fader skulle skape stjernene, lyset, skilpaddene, myggen – så var du med som skaper. For da Gud skapte, sa han, og da var du i virksomhet som det evige «Ordet». For alt er blitt til ved deg. Og uten deg er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. (Joh.1:1)
Du – den evige Guds sønn – du er vår Herre
Du er ikke bare min, men vår felles Herre. Vi er sammen om dette – å ha deg som Herre. Dette er vår felles tro, vår felles bekjennelse. Du er vår!
Men det vet du, at det er så mye i mitt hjerte som vil være herre over meg. Framfor alt meg selv. Den onde natur jeg fikk i unnfangelsesgave, vil ikke ha deg som Herre. Kjødet mitt sier at frihet er å være selvstendig, uten deg. Derfor vil min egen synd ta kontrollen og herske over meg. Fanger meg og dra meg ned i sølen. I urenhet og ondskap. Verden vil bestemme. Sterke mennesker kan true meg og vil herske over meg. Bak det hele står den onde djevel. Som vil ødelegge meg.
Men du er min Herre! Du skal bestemme i mitt liv. Jeg vil at du skal styre min tanke, mine ord, mine gjerninger. Og at jeg går den den veien du vil. Og lar være å gå der du ikke vil. Herre – jeg vil følge etter deg! Tilgi at det så ofte mislykkes. Men takk for at du er en mild og tålmodig Herre. Som jeg alltid skal få komme til. (Matt 11:29). Som ikke slår og pisker når jeg mislykkes. Men som bøyer seg ned og reiser meg opp.
Jesus – vi ber: hellige deg selv som Herre i våre hjerter. (1. Pet 3:15)
Jeg tror at du ble unnfanget ved Den Hellige Ånd
For du som var fra evighet av gjorde deg så veldig veldig veldig liten, og ble av Den Hellige Ånd, for omtrent 2000 år siden – ett sted i Israel, på underfull måte ført inn i en ung kvinnes liv. Og der inne i "jordens dyp" (Salme 139:15) ble du forenet med et frø – en eggcelle – fra hennes liv. Også ble du et menneske. Som oss. Under over under: Du ble akkurat som meg. Slik også jeg har blitt til, ble du. Som menneske. Du som selv er skaper, ble en del av det du har skapt.
Jeg priser deg for at du steg ned fra himmelen og ble menneske. Og ble ett med oss. For vår frelses skyld. Det forteller om en større kjærlighet i ditt hjerte til alt som heter menneske, enn jeg har forstått.
Også ble du født av jomfru Maria.
For der inne vaks det fram et lite barn. Og når du var stor nok, ble du født. Av jomfruen. Av ei som ikke visste av mann. For det som hun bar på skulle kalles Den Høyestes sønn (Luk 1:32). Men din mor – hun het Maria. Hun var ei ung kvinne. Tenåring.
Dette sprenger min forstand. At Gud er den evige din Far. Og Maria din mor. Du er sannelig uforståelig.
Men slik kom du til vår jord: stille, forsiktig og ydmykt. Så vi skulle forstå: Du vil oss bare godt. Jeg tror du skrek når du ble født. For du er fult og helt et menneske. Som oss. Men fullkommen og feilfri. For du er samtidig fullt og helt sann Gud.
Jeg tror du ble pint under Pontius Pilatus
Ja, det er to mennesker – foruten deg selv – som har fått plass i trosbekjennelsen. Din mor. Og Pontius Pilatus. For dette er ikke dikt, legende eller myter. Du kom virkelig en gang i menneskehetens historie ned hit. Og gikk virkelig her på vår jord.
For alt dette skjedde den gang Pontius Pilatus levde, en gang mellom 26 år før og 36 år etter din fødsel. Den gang romerne hadde okkupert det hellige land. Og Pontius Pilatus styrte Jerusalem. Da skjedde det. Der skjedde det.
Takk for at Pontius Pilatus minner oss på: Dette er en del av vår historie som mennesker på denne jord.
Der og da ble du pint. Foraktet. Forlatt av mennesker. Slått. Spottet. Spyttet på. Pisket. Torturert.
Men det var ikke egentlig Pontius som gjorde det. Det var under min synd. Mine fall. Mine nederlag. Mine svik. Det var den ondskap som bor i våre alles hjerte, i våre liv – du ble pint under. Det var for vår skyld du bar våre piner, i vårt sted (Jes 53:4).
Derfor ble du korsfestet
Du som var ren, hellig, opphøyd, som bare elske din bødler og ville hvert menneske så inderlig godt – du av alle – ble hengt på et kors. Du – som minst hadde fortjent det. Du hang der, og skulle pines til det ikke var mer liv igjen i din kropp.
Men Herre. Du lot det skje. Ingen tok egentlig livet fra deg. Du hadde makt til å nekte det. Men du gav det av helt fri vilje (Joh 10:18).
For det var ikke Pontius som hadde regien. Heller ikke jødene. Og heller ikke den onde, som så ut til å få fritt spillerom denne nattsvarte dagen. Det var din Far. Det var han som knuste deg (Jes 53:10). Som forlot deg, så du ropte ut: "Min min Gud, hvorfor har du forlatt meg” (Matt 27:16).
Ja hvorfor? Fordi du Guds Sønn var det Guds lam som all verdens synd ble lagt på (Joh 1:29). I den tilstand ble du knust for våre synders skyld. Vi hadde all gått vill, som bortgåtte sauer. Men den skylden som lå på oss alle sammen, rammet deg. Straffen ble lagt på deg, for at vi skulle ha – fred (Jes 53:5-6).
Takk Herre – takk!
Herre – jeg tror at du døde
I deg var jo liv. For du har liv i deg selv (Joh 5:26). Og livet var egentlig menneskenes lys (Joh 1:4). For du er livets opphav. Men dette livet med stor L dør. Da er det mørkt. Aldri har det vært mørkere enn på dette tidspunktet. Aldri har den onde herjer mer vilt og hemningsløst enn da. Aldri har syndefallets konsekvenser spilt seg ut mer enn da. Da du døde.
Og ble begravet
Da dine få venner plukket deg ned fra korset. Da den de hadde satt sin lit til var et herjet og skamslått lik. Som de balsamerte, kledde inn og la ei i grav. Lukket igjen. For dem var alt håp ute. Det var fullstendig nederlag.
Og du – du dro ned i dødsriket
For helt dit ned måtte du. Der det er mørkere enn det mørkeste mørke. «Dere kommer slett ikke til å dø», sa djevelen til de første mennesker. Det var løgn det også. Men der i det nattsvarte – forkynte du evangeliet for de døde (1 Pet 4:6). Jeg forstår ikke hva det betyr.
Men også de døde, fikk møte deg – som seierherre. For aldri har den onde lidd større nederlag enn nettopp da du døde. Da ble dødsdommen over djevelen holdt. Da avvæpnet du maktene og myndighetene. Da ble du seierherre over dem (Kol 2:15).
For da vant du over synd og ondskap, ved i kjærlighet å gi deg selv i stedet for oss – som hadde fortjente døden. Da tok du bort alt som stenger mellom oss og Gud. Og vi som var døde ved synd, vi ble gjort levende – da du døde (Ef 2:5).
Herre – derfor sto du opp igjen på den tredje dag
Døden kunne jo ikke holde på deg! Men du Herre, du beseiret syndens grufulle konsekvens. Ved fullkommen og ren kjærlighet vant du over døden.
Og sto opp igjen. Like levende som før. Og da du møtte dine, kalte du dine disipler for brødre. Du kalte din Far for vår Far. Din Gud, for vår Gud (Joh. 20:17). Du stilte oss på lik linje med deg.
Herre. Du vår bror. Du som var død. Men er levende i alle evighet. Vi priser deg fordi du nå har nøklene til døden og dødsriket! (Joh. Åp 1:18).
For du for opp til himmelen for å sitte ved den allmektige Faders høyre hånd
Du som steg ned til det dypeste mørke: Du for opp til det høyeste. Fordi du i kjærlighet hadde lidt døden for oss, ble du kronet med herlighet og ære når du steg opp (Hebr 2:9). For å sette deg ved Gud Faders høyre hånd. Der ble du gitt all makt over himmel og jord (Matt 28:18).
Og nå sitter du der, og styrer alt og alle ting sammen med din Far. Som min bror og brudgom.Ved allmaktens høyre hånd.
Også sitter du der i mitt sted. Du åpenbares hvert øyeblikk for Guds ansikt for min skyld (Hebr. 9.24). For du er jo min rettferdighet for Gud. Når Gud ser deg, så ser han meg. Jeg er jo ett med deg (Rom. 6:5). Og da sitter også jeg der. Jeg har en fot her. Men like mye en fot der – i deg.
Jeg som enn så lenge har døden i meg, har samtidig like mye – ja mer – det evige liv – i deg. For når du lever – så lever jeg (Rom 6:11).
Også lever du for å gå i forbønn for meg (Heb 7:25). Det er du lever for nå. Derfor har Gud høyt opphøyd deg og gitt deg det navn som er over alle navn.
For jeg tror på at du kommer igjen derfra for å dømme levende og døde
Og da kommer du ikke stille og forsiktig som første gang. Da kommer du slik at hvert kne skal bøye seg. Hver eneste skal i ett øyeblikk forstå og bekjenne, at du er Herre! (Fil 2:10)
De som ikke før har erkjent dette vil rope ut i angst: Fjell fall over oss og skjul oss for ditt ansikt som sitter på tronen (Joh. Åp 6:16). For nå kommer du som dommer og skal utrydde all synd. Den som ikke i livet ved troen på deg har renset sin synd, vil være i angst for din vrede.
Men salig er hver den som tar sin tilflukt til deg. Det er ikke mulig å flykte fra deg. Men kun til deg (Sal. 2:12).
Takk for at vi ved troen på deg skal få ta imot deg med jubel denne dagen. For da blir vi forenet med deg, vår brudgom, og får alltid være hos deg.
Hellige Ånd – jeg tror på deg
Du som er like mye Gud som faderen og sønnen. Like evig, allmektig, uskapt. Ikke født er du, men utgått av Faderen og Sønnen. Du Hellige Ånd, du som er en person på lik linje med faderen og sønnen. Og likevel er det ikke tre guder, men en.
Du Hellige Ånd – jeg tror på deg. Du som ikke vil ha fokus på hvem du er, eller din gjerning. Men som er opptatt av en eneste ting: Å gjøre oss hellige. Slik du er hellig. At det som sønnen har gjort, skal bli oss mennesker til del, og gjøre oss salige og evig lykkelige.
For du vet, at jeg har ikke noe mulighet til selv å av egen fornuft, kraft eller innsats å tro på Jesus, komme til han. Men det er du ustanselig opptatt av i mitt liv.
Takk du Hellige Ånd. At vi ikke er overlatt farløse når sønnen dro (Joh 14:18ff). Men at du kom. Og er nær. At du opplyser meg ved evangeliet. Bevarer meg hos Jesus Kristus. Og takk Herre, at når jeg ikke har ord lenger til å be, så ber du for meg (Rom 8:26).
Takk for at du gjør din helliggjørende gjerning her på jord.
I den hellige allmenne kirke
Ikke mange slags. Selv om det kan se ut slik for oss. Vi er så forskjellig, vi er splittet, vi kan være uenig. Ja – din kirke kan i det ytre i sannhet så skrøpelig ut her på jord. Men du bygger deg bare én kirke, én menighet. Det er bare én brud. For det er bare én Herre, én tro, én dåp (Ef. 4:5).
For denne kirke er hellig. Den er ren slik du er ren. Hellig som du er hellig (1 Pet 1:16). Kan det være sant det jeg sier? At vi er ren og hellig som deg selv? Ja, ved Jesus Kristus er din menighet på jord virkelig hellig.
For du Hellige Ånd holder på å gjøre i stand en brud som skal stilles fram i herlighet for den store brudgom. Og denne brud skal være uten den minste flekk eller rynke. Men hellig og uten feil skal den være (Ef 5:27).
Og denne kirke er en alminnelig kirke. Denne kirke er ikke for spesielle. For de dyktige, rike, fromme, sterke. Nei, du vil at alle skal bli frelst å komme til erkjennelse av hva som er sannhet (1. Tim 2:4). Du har ikke noen glede i noen synders død. Men at alle vender seg til deg og blir frelst!
For ingen som kommer til deg vil du støte bort. (Joh 6:37). Samme hva en har gjort, hvem en er. Du gir nåde, tilgivelse og frelse til hver den som kommer.
Og disse hører til i de helliges samfunn
Jeg tror at det finnes et åndelig inderlig fellesskap mellom alle dine. Fra ulike kirkesamfunn, menigheter, folkeslag, land, tider og år. At hver eneste som vandrer i lyset, og setter sin lit til sønnen, har felleskap med hverandre, slik sønnen har felleskap og samfunn med Far (1 Joh 1:7).
Hellige Ånd! Jeg takker for at du har satt meg inn i De helliges samfunn. Takk for alle velsignelser jeg har fått i livet med de hellige. Takk at du der i dette hellige samfunn gjør oss hellige, fordi du her i forsamlingen av de hellige gir oss
Syndenes forlatelse
Gjennom Ordet og sakramentene gir du oss det vi trenger mest av alt, nemlig at vår synd tilgis. Herre. Takk at du gir oss syndenes forlatelse i din kirke, blant de hellige. Og takk for at vi skal få dele syndenes tilgivelse med hverandre, fra deg. Og møte hverandre med det samme.
Herre! Jeg tror på syndenes forlatelse! Jeg tror at syndenes forlatelse finnes. At den rekkes meg av deg. En kontinuerlig renselse fra all synd. Alltid. Den er forlatt (Matt 9:2ff). Jeg er helt fri min synd.
Herre – takk for at syndenes forlatelse gir meg del i
– kjødets oppstandelse
Ja, for også vi skal dø, og vår kropp legges i grav. Vi kommer ikke unna døden.
Men Hellige Ånd: Du som har begynt en god gjerning i oss. Du vil fullføre den, inntil oppstandelsens dag. (Fil 1:6). Du vil føre oss gjennom livet, bevare oss hos Gud og én dag reise oss opp igjen. Og gi oss en ny kropp. Tenk – enda bedre enn den vi har nå! En herlighetskropp for evigheten (Fil 3:21).
Du er mektig til dette. Vi priser deg for at vi kan overlate våre liv til deg. For ditt mål er å føre oss helt fram til
– det evige liv
Da er alt fullkomment igjen. Skaperverket komplett. Da vil lyset fra du treenige Guds ansikt stråle mot oss (Sal 4:7), og vi se inn i dine øyne i all evighet (Job 19:27).
Herre. Takk for at vi slik skal få be til, prise deg, og henge fast i en sann tro på deg.
Herre – kom snart!
Ære være du Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Denne teksten ble først publisert i februar 2019.
