«Jeg kunne aldri tjent sammen med den gruppen mennesker,» fortalte en pastorvenn meg nylig da jeg prøvde å forklare min rolle som kapellan i et bofellesskap for eldre.
La oss innse det; mange profesjonelle kirkearbeidere deler det samme synspunktet. Hvorfor er det slik? I sin bok, Being Mortal, forsøker Dr. Atul Gawande å svare på dette spørsmålet når det gjelder det medisinske feltet, der leger på samme måte ikke stiller opp i hopetall for å spesialisere seg i geriatri. Gawande skriver: "Hva geriatrikere gjør … krever at hver enkelt av oss tenker på det som ikke kan fikses i livet vårt, nedgangen vi uunngåelig vil møte …"
Av alle fagfeltene der ute, bør profesjonelle kirkearbeidere være de minst tilbøyelige til å sky unna omsorg for eldre på heltid, men likevel gjør vi det. Vi vil alle gjøre klokt i å anerkjenne vår dødelighet og fokusere på Kristi strålende død og oppstandelse for oss, mens vi blir forfrisket i den trøst at akkurat som vi skal leve evig, så skal også disse hellige på sykehjem, omsorgsfasiliteter og selvstendige boenheter, leve evig. Vår Herre har kalt oss til å ta vare på de minste av disse, inkludert de eldre. Denne artikkelen tar sikte på å utforske tre vanlige områder der jeg har vært vitne til at eldre sliter og vil utruste leseren til å ta opp disse pastorale bekymringene.
Tap av mening
Den første og fremste kampen til eldre, spesielt i bofellesskap for eldre, er tap av mening. Minst en gang om dagen vil noen vifte meg ned og spørre: "Kapellan, hvorfor er jeg fortsatt her? Hvilken hensikt har jeg?" Det er kirkearbeiderens oppgave å oppmuntre disse menneskene til at Gud fortsatt har bruk for dem i sitt rike. At selv om kroppene deres svikter, er det fortsatt arbeid å gjøre!
Det mest kritiske de eldre kan gjøre for Kristi rike er å be. Be for deres familier, deres hjemmemenighet, deres pastor, deres president og til og med deres fiender. Be selve bønnen som vår Herre lærte oss! Den mest kjærlige handlingen noen kan gjøre for en annen er å be for dem. Men når jeg oppfordrer beboerne til dette, får jeg dessverre ofte tilbake: "Hvordan kan bønnen min være så viktig? Forandrer bønnen min virkelig noe?"
I sin store katekisme tar Dr. Martin Luther opp disse bekymringene og mer til når han diskuterer viktigheten av bønn. Luther skriver: "Derfor bør du si: Min bønn er like dyrebar, hellig og velbehagelig for Gud som den til St. Paulus eller de helligste hellige." Dette er bekjennelsen til enhver kristen, og det er vår plikt som kirkearbeidere å oppmuntre de eldre i blant oss med disse løftene. Gud ønsker at vi skal be til ham og påkalle ham i alle problemer og gleder – ikke våre medisiner, leger eller 24-timers nyhetskanaler.
Vi viser vår kjærlighet til Gud og hverandre når vi følger den tidlige kirkes eksempel, som "…viet seg til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene." (Apg 2,42). Som kapellan siterer jeg stadig til dette verset til de eldre jeg betjener. De er i et høydepunkt i livet for å gjøre akkurat det disse tidlige kristne gjorde:
- Gå i kirken så ofte de kan.
- Motta vår Herres gaver i nattverden.
- Be for hverandre og oppmuntre hverandre i troen.
Dette er deres hensikt nå, og dette er et gledelig kall for dem!
Ensomhet
Et annet stort behov jeg er vitne til blant beboerne jeg betjener, er ensomhet. I vårt seniorbofellesskap er flertallet av disse beboerne plassert her av familiene sine, som er bekymret for deres velferd og ikke lenger føler at de er i stand til å ta vare på sine kjære hjemme. Et av de kliniske avdelinger jeg er tildelt er Assisted Living-avdelingen. Jeg anslår at omtrent 50 % av beboerne som flytter inn uttrykker ekstremt sinne på familiene sine for å ha tvunget dem til å bo på et slikt sted. Dessverre er det mange beboere i våre kliniske avdelinger som ikke får så mye besøk av familiemedlemmer eller venner, heller ikke fra pastoren hjemmefra. Alle disse faktorene bidrar til beboernes følelse av overveldende ensomhet.
Gang på gang hører jeg innbyggere beklage at manglende besøk fra familie og kirkearbeidere kommuniserer til dem at de ikke lenger er viktige og at de er lavt prioritert. Dette skader igjen følelsen av egenverd. I et intervju med diakonissen Tiffany Manor, direktør for Life Ministry for The Lutheran Church-Missouri Synod, forteller diakonissen Manor at den eldre befolkningen viser de høyeste tendensene til selvmordstanker i befolkningen generelt. Det er ikke overraskende at ensomheten deres tar bort deres egenverdi.
Kirkens arbeidere ville gjøre klokt i å prioritere besøk til eldre. Pastor Noah Rogness, assisterende pastor i Immanuel Lutheran Church i Alexandria, VA, vitner om at besøk av medlemmer som ikke kan møte opp selv, er en av de viktigste aspektene ved en tjeneste som en profesjonell kirkearbeider påtar seg. Besøk fra den profesjonelle kirkearbeideren er virkelig enubeskrivelig velsignelse for eldre, spesielt de som lider av ensomhet i boliger for eldre. Å være i stand til å oppmuntre disse hellige med Guds Ord, at de er elsket, verdsatt og kjøpt av Kristi eget, dyrebare blod er virkelig en uvurderlig innsats.
Ofte, etter at jeg har besøkt en beboer, får jeg gjerne en telefon fra et av familiemedlemmene deres, som takker meg for at jeg besøkte deres kjære. Mesteparten av tiden, under disse besøkene, er jeg stille og gir et lyttende øre til at beboeren kan snakke om frykt, håp og gleder. Hvert besøk inkluderer bønn og en kort andakt – som skiller meg fra besøkene som en sosialarbeider eller sykepleier gir. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig besøk er. Pastorer, ved sine ordinasjoner og innsettelser, erklærer overfor Gud og Kirken at de vil "…tjene trofast til de syke og døende…" Ja, denne tjenesten inkluderer besøk.
Sorg
Den siste strevet for eldre som skal diskuteres er sorg. For eldre kan sorg ha alle forskjellige former og størrelser. Først sørger selvfølgelig mange eldre over å miste sine kjære til døden. En beboer jeg tjener skanner gjennom St. Louis Post-Dispatchs nekrologer hver morgen for å se om det er noen navn hun kjenner. Ofte er det det.
Likevel involverer sorg ikke bare død og død. Nesten alle beboerne jeg har omsorg for, sørger over tapet av uavhengigheten. De har mistet førerkortet, bilen, evnen til å lage mat og kontrollen over avføringen. Så hva skal pastoren gjøre når han besøker disse menneskene? Hvordan reagerer en pastor når en eldre helgen klager: "Hvorfor er jeg i det hele tatt i live lenger?" Pastorens primære oppgave er å peke disse urolige sjelene tilbake til den gode hyrde. Harold Senkbeil skriver i sin tekst, The Cure of Souls, "Vår jobb som pastorer er ikke å bringe mennesker til perfeksjon, men å bringe dem til Jesus." Bare én ting kan bringe fred og trøst til håpløse situasjoner – det er ikke vår vidd, humor eller glede – det er Kristus alene.
Et ord i Skriften som jeg bruker for å trøste de som sliter med sorg, er Jes 43:1-2;
1 Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min. 2 Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. Jes 43:1-2
Disse ordene trøster den sørgende sjelen, og forsikrer at Guds barn, uansett hvor gamle de måtte være, at Herren har gjort krav på dem i deres dåp, han har gitt dem sitt guddommelige navn og markert dem som en av sine egne. Uansett hvilket vann eller ild de måtte tåle, vil han være med dem på de måtene han har lovet – i sitt Ord og sakramenter, og Han skal forsvare dem mot alt ondt og bringe dem til evig liv. På samme måte gir det stor trøst å synge salmer til de etterlatte. Rev. Sean Daenzer, direktør for tilbedelse for The Lutheran Church-Missouri Synod, forteller at i sang er pastoren en rolig, ikke-engstelig tilstedeværelse og formidler Guds Ord på en vakker, men treffende måte.
Å tjene de eldre som kapellan er en utrolig velsignelse. Å være sammen med disse hellige, høre deres historier, vandre med dem gjennom dødsskyggens dal, be, lese Skriften og synge salmer med dem gjennom deres prøvelser og gleder – dette er virkelig hellig arbeid. Hver pastor vil utvilsomt ha de eldre betrodd til sin omsorg – gled deg over dette! Fortsett å besøke disse hellige med glade budskap i hjertet, del gleden over oppstandelsen, elsk dem når kroppene deres svikter dem, og vær ved deres side når vår Herre kaller dem frem fra dette livet, for dette er grunnen til at vi er pastorer. Faktisk, som Harold Senkbeil skriver, "Hvis pastoral tjeneste er noe, er det en tjeneste for kjærlighet til mennesker." Husk dette når du går ut og tjener flokken vår Herre har gitt deg, de eldre inkludert.
Siterte verk
Gawande, Atul. Being Mortal. Toronto, Ontario: Anchor Canada, 2017.
Kolb, Robert and Timothy J. Wengert, eds. The Book of Concord: The Confessions of the Evangelical Lutheran Church. Minneapolis: Fortress Press, 2000.
Lutheran Service Book Agenda. Prepared by the Commission on Worship of the Lutheran Church-Missouri Synod. St. Louis, Concordia, 2006.
Senkbeil, Harold L. The Care of Souls: Cultivating a Pastor’s Heart. Bellingham, Washington: Lexham Press, 2019.
