Å vente

Gjennom adventstiden ønsker vi på foross.no å sette fokus på ulike deler av adventstidens budskap. I denne artikkelen skriver Ragnhild Naterstad om det å vente

Ordet advent betyr Herrens komme, og som høytid inviterer adventstida oss inn i en tid der vi venter på å feire at Herren kom som et lite barn. Inn mot årets advent har jeg tenkt litt på det å vente. Noen ganger kan det å vente være en prøvelse. Andre ganger kan ventetid være noe kjærkomment. Spesielt om det betyr mer tid med noen man er glad før man må reise. Og kanskje kan det være begge deler? For et barn kan det virke uoverkommelig å vente på å få åpne gavene som ligger under juletreet, fordi man gleder seg sånn til å gjøre det. For voksne kan ventetid være frustrerende når det hindrer en i å komme tidsnok eller fordi man ser det som uproduktiv tid. Som når man må sitte ekstra lenge på venterommet hos legen. Bare ordet venterom virker ikke særlig forlokkende. Mens for noen kan det være akkurat det de drømmer om. Å få lov til å slå seg ned på venterommet for å vente en stund, og gjerne litt til. Kjenne at skuldrene senker seg. Vente på gode nyheter. Vente på at vonde følelser skal dempe seg og byttes ut med glede.

Å vente i lidelse

Å vente krever tålmodighet. Jeg regner med at flere som leser dette har en eller annen gang bedt til Jesus om «mer tålmodighet». Denne Åndens frukt som på en særlig måte får anledning til å strekkes og bæres frem i ventetider. I møte med de ekstra krevende omstendighetene hvor vi må vente, om det handler om relasjonelle utfordringer, svar på jobbsøknad, budkrig på et hus, prøvesvar fra legen, usikkerheten om den man er glad i noen gang blir frisk, lengselen etter egen familie, eller noe annet, da kan man kjenne at smerten med å vente tålmodig melder seg. Det engelske ordet for tålmodighet, patience, kommer fra det latinske ordet patior, som betyr «å lide». Kanskje det forteller oss noe om hvorfor man kan oppleve det som en lidelse å vente? Og dermed også hjelpe oss til å forstå hvorfor vi ofte leter etter snarveier forbi ventingen, eller kjappe løsninger som kan dempe smerten mens vi venter? Det øker i hvert fall min forståelse av sammenhengen mellom tålmodighet og smerte i møte med det å vente.

Uavhengig av forståelse, så er ikke venting alltid enkelt. Jeg må bekjenne at jeg kommer til kort i denne kunsten. Irritasjon, fortvilelse og vaklende håp kan snike seg inn hjertet i stedet for tro, tillit og forventning. Det gjelder i møte med små og store ting i livet. Da formes det en bønn til Jesus, om omvendelse: At Han må løfte mitt blikk, og sette hjertet mitt i stand til å slå i takt med hans nåde, i barmhjertighetens og kjærlighetens tempo. Sette meg fri fra egenprodusert travelhet og fra selvsentrert jag etter umiddelbar respons og tilfredsstillelse på livets mange områder.

Adventstida er en særlig god anledning til – igjen – å øve på å løfte blikket opp fra de mange venterommene vi møter i livet, og se livet i den større sammenheng. I møte med Han som igjen og igjen møter vår utålmodighet med sin store tålmodighet.

Å vente i Bibelen

I Bibelen er det å vente en rød tråd fra start til slutt, og videre i historien. Helt fra Adam og Eva fikk løftet fra Gud om at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode (1. Mos 3,15). De to begynte å vente på oppfyllelsen av dette løftet. De fikk ikke se oppfyllelsen mens de levde. Men løftet stod fast. Århundrer gikk, og mange flere fikk motta løfter, som supplerte og bekreftet det første. Mange levde ventende. Mange døde uten å se det bli oppfylt. Forfatteren av brevet til hebreerne skriver at «i tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovet. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.» (Hebr 11, 13). Vi kan nok si at de hadde kjent på smerten av å vente på oppfyllelsen av den første advent. Den som ikke har kjent på smerte over å vente på Herrens komme og hans endelige dom over det urettferdige, venter heller ikke på Herren. Men de levde i tro på at Herren Gud skulle oppfylle sitt løfte.

Den gudfryktige Simeon var en av de som ventet på Herrens komme. Han ventet i tempelet, på Israels trøst, og han fikk se den han ventet på. Han fikk til og med holde ham i sine armer, og han lovpriste Gud fordi «… mine øyner har sett din frelse, som du har gjort klar …» (Luk 2, 25-32). Simeon hadde ventet med åpne øyner og åpent hjerte for Herrens komme, og det satte han i stand til å kjenne igjen det han hadde ventet på. Han forstod at hans ventetid nå var omme. Nå hadde Gud oppfylt det løftet som han gav Adam og Eva, ved sin sønn Jesus

Å vente i adventstiden

Du og jeg lever etter denne oppfyllelsen av Herrens første komme, den første advent. Den årlige adventstida minner oss på en særlig måte om da Gud oppfylte sitt løfte om å sende sin redningsmann. Og samtidig inviterer det oss til å rette vår venting til den andre advent. Vi kan synes at Gud er treig med å oppfylle sitt løfte. Men vi er ikke som Gud. Han har ikke hastverk, sånn som vi så ofte har. Han er ikke sen til å oppfylle sine løfter. Jesus kom i rett tid. Ikke en dag for tidlig. Ikke en dag for sent. Men i tidens fylde, i Guds perfekte timing. Sånn vil det også være for Herren Jesu gjenkomst.

Adventstida inviterer oss ikke til å vente uten grunn. Men til å vente våkent og tålmodig i tro, på det vi ikke ser, men håper på. Advent er troen på grunn av Jesus og på tross av omstendighetene.

Ta med deg denne bønnen som avslutning:

Vi venter på så mye, Far.



Vi venter på så mye unødvendig.



Rett du vår lengsel og vår venting



mot det nødvendige.



Skall av alt ytre unødvendig,



og gjør oss levende innenfra,



du som skaper liv midt i ørkenen.



(bønn av Ulla Käll, 2013, Med tomme hender, s. 43).