Publisert

Blir jeg aldri bedre? (Del 11) En skjønnlitterær sommerlesning i 13 deler


Ca leselengde:
10 min

I løpet av sommeren publiserer vi Hans Erik Nissens bok "Blir jeg aldri bedre?". Dette er en skjønnlitterær bok hvor vi, gjennom dagboknotater, følger en manns reise både i kristenlivet og i ekteskapet. Boken bør leses kronologisk. Har du ikke lest de foregående kapitlene, anbefaler vi å finne dem under "serie" under (mobil) eller i margen til høyre (datamaskin) for dette kapittelet.

26. februar

Hvor vanskelig det er å bevare den rette gnist og begeistring i barneforeningen når den ikke vokser. Det kommer mellom fem og tolv barn hver lørdag. Noen av dem er med hver gang. Andre kommer en gang i mellom, og enkelte bare en eneste gang.

Jeg trenger å lære utholdenhet. Den slags ligger ikke for min natur. Da jeg studerte, var jeg preget av det. Så lenge jeg var i arbeid i firmaet, hadde jeg ingen problemer med det. Arbeidet var av en slik karakter at det holdt interessen min fanget. Det var stadig noe nytt jeg måtte ta stilling til.

I barneforeningen er det ikke store variasjoner. Da jeg mistet jobben, tenkte jeg at jeg ville få god tid til å forberede meg. Men det har vist seg at det ikke er blitt noe lettere. En barneforening har noe å gjøre med hva en prioriterer i livet. Jeg har greid å holde fast ved at den er et kall til meg fra Gud. Jeg vil gjøre mitt beste.

Kan det være at jeg har tenkt jeg på en særskilt måte skulle være under Guds velsignelse på grunn av det jeg gjorde for ham? Jeg har nok hatt litt av den tankegangen.

Da jeg ble arbeidsløs, ble jeg litt forundret over at akkurat jeg skulle bli det! Gud kunne jo lett ha hindret det. Jeg har alltid trodd at den som gikk på Guds vei, var under velsignelse. Det mener jeg fortsatt. Likevel er det ting jeg er blitt nødt til å se på en noe annen måte nå.

Jeg har alltid mislikt det når folk sa at de ble forfulgt for Kristi skyld. Jeg mener selvsagt ikke dem som lever bak jernteppet i øst, men kristne her i Norge. Enkelte gjør til og med kristendommen ansvarlig når de selv har vært umulige og ikke passet arbeidet sitt. Det var så lett å si at de fikk sparken fordi de var kristne. På den måten fikk de gitt seg selv en slags martyrglorie.

I januar hadde jeg mitt første og eneste sammenstøt med sjefen. Det hadde seg slik at jeg ble satt til å lage en oversikt over arbeid vi hadde utført frem til årsskiftet. I den forbindelse ville sjefen at jeg skulle oppgi at vi ikke var kommet så langt med et spesielt prosjekt som vi i virkeligheten var. På den måten ville firmaets inntekt forrige år vise seg noe mindre. Det kunne være en fordel, fordi ordreinngangen ikke lovet så godt, og sjefen kunne slippe med litt mindre skatt.

Da han bad meg om å manipulere med tallene, sa jeg ingenting. Men dagen etter gikk jeg inn til ham og sa at jeg ikke kunne være med på det. Samvittigheten min forbød meg det. Han spurte hva jeg mente var galt. Det var jo ikke snakk om å unndra noe, men bare å oppgi inntekten i det året som var mest hensiktsmessig. Jeg svarte at så langt jeg kunne se, bad han meg oppgi noe som ikke var riktig. Jeg kunne ikke skrive noe som var galt.

Sjefen skjente ikke, men jeg merket godt at han var sint.

Neste dag ble jeg kalt inn på kontoret. Han sa at jeg var en medarbeider han alltid hadde satt stor pris på. Men i denne aktuelle saken hadde jeg en holdning han ikke kunne godta. Han ville sette en annen til å foreta oppgjøret. Samtidig håpet han at lignende uoverensstemmelser ikke ville forekomme oss i mellom. Jeg syntes ikke jeg kunne gi noe løfte, men sa at jeg håpet det samme.

Birgit sa at jeg hadde vært dum. Det var helt meningsløst å være så nøyeregnende. Og skulle det noen gang bli en sak av det, så kunne de i alle fall ikke anklage meg. Jeg hadde jo bare gjort det jeg var blitt bedt om. Dessuten burde jo jeg være klar over at det slett ikke var så lett for de selvstendig næringsdrivende. Mange firmaer kjempet for livet. Dersom de ansatte ikke ville gå aktivt inn i kampen, var de med på å sage av greina de selv satt på.

Jeg svarte Birgit at den saken kunne hun ta helt rolig. Det skjedde ikke noe når man gjorde det som Gud ville. Da var man nemlig under Guds velsignelse.

Likevel ble jeg oppsagt. Det var slett ikke enkelt å skulle gå hjem og fortelle det til Birgit. Hun tok det mye penere enn jeg hadde trodd. Jeg hadde fryktet for at hun ville triumfere, men det gjorde hun på ingen måte. Hun sa med én gang at hun kunne begynne i full jobb igjen. Og selv om vi med min trygd kom til å gå litt ned i inntekt, skulle vi nok klare oss. Hun nevnte ikke med et eneste ord noe om det sammenstøtet jeg hadde hatt med sjefen.

Jeg vet ikke om hun ikke tenker noe på det. Jeg skulle tro hun gjør det. Hun har i alle fall av en eller annen grunn satt seg fore å ikke la meg møte mine egne ord igjen. Selv har jeg hele tida lurt på hvordan det egentlig hang sammen. Jeg skjønner jo godt at en av oss måtte få avskjed, men hvorfor ble det meg? Jeg mener at jeg er mer skikket til jobben enn min kollega, og han ble tilmed ansatt et helt år etter meg.

Da jeg sa farvel til sjefen, kunne jeg ikke merke noe. Han sa han skulle gi meg en god attest om jeg en gang skulle trenge det. Men på den andre siden sa han ikke noe om at jeg var velkommen tilbake hvis det igjen skulle bli bruk for meg i firmaet. Hvorfor hjelper ikke Gud når man vil følge hans veier og kjerne tjene ham?

Jeg angrer ikke på det jeg gjorde. Jeg kan ikke gå på akkord. Men hvorfor lønner ikke Gud den som stiller seg på sannhetens grunn?

Jeg kan ikke gi noe svar. Likevel er jeg helt sikker på at Guds løfte om velsignelse for den som lever etter hans ord, står fast. Men jeg tror at velsignelse betyr noe annet enn det vi i første omgang tenker oss.

Disiplene til Jesus fikk ikke noe lett Iiv. Hva måtte ikke de gjennomgå! Så er det vel heller ikke så forskrekkelig om jeg skulle komme til å lide litt som kristen.

Men jeg synes at det er slike store ord å ta i munnen. Det kan jo godt være at jeg ville ha fått avskjed likevel. Det disiplene led, var virkelige lidelser. Hva er vel det å bli arbeidsløs sammenlignet med det de måtte igjennom. Det var tusen og atter tusen ganger verre.

Til å begynne med tenkte jeg at Gud sikkert ville gi meg en ny stilling igjen snart. Men det er bare noen få av de stillingene som har vært avertert, som jeg er kvalifisert for. Jeg har søkt på alle, men ikke fått noen av dem.

Jeg spør meg selv om den motløsheten jeg kjenner i arbeidet med barneforeningen, henger sammen med at jeg er blitt arbeidsløs. Det er jo sammenheng mellom vårt legemlige, sjelelige og åndelige liv. Men det er nytteløst å gå og spekuIere over dette. Det er noe drepende ved å gå slik og analysere seg selv til stadighet.

Det finnes én befriende ting å gjøre: Å ta Bibelens ord til seg. For knapt en uke siden leste jeg en preken om Jesu samtale med den samaritanske kvinne. Idet Jesus ser samaritanerne komme ut til seg, sier han til disiplene: «Se på markene, de står alt hvite mot høst.»

I menneskeøyne så det så lite ut. Men slik var det ikke for Jesus. Han vurderte på en annen måte.

Hvorfor er det så vanskelig å holde fast på at jeg må se på barneforeningen på samme måte som Gud ser på den?

Jeg oppdager mer og mer at jeg ikke lenger leser i Bibelen fordi jeg gjøre det. Det er simpelthen blitt nødvendig for meg. Uten det kan jeg ikke holde fast ved Guds syn på sakene, og da glir jeg umerkelig tilbake til å tenke på allment menneskelig vis, slik det stemmer med min egen fornuft.

Det er virkelig en glede å få flytte over i Guds sanne verden på denne måten. Da er det så mye som blir smått, og en liten barneforening blir noe uendelig stort og verdifullt, som det er verd å satse sine krefter på.

Paulus var riktignok ikke arbeidsløs, men hva måtte ikke han gjennomgå? Likevel er det ikke mulig å lese brevene hans uten å bli smittet av den lovsangstonen og seiersvissheten som om og om igjen bryter igjennom. Det er jo nesten ikke til å forstå at et menneske kan stå i de største ytre og indre vanskeligheter, og likevel bevare frimodigheten. Han taler om at vi alltid blir ført frem i et seierstog sammen med Jesus, at vi mer enn seirer ved ham, og at ingen person eller ting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Jeg har spurt meg selv om det er en slags virkelighetsflukt. Men samtidig har jeg måttet svare: Paulus, du har funnet det evige, du er fylt av en virkelighet som ikke forgår. Paulus, du kjenner Jesus og vet hva han betyr — ikke bare for deg selv, men også for Guds folk.

Jeg prøver å la dette kjelde for arbeidet i barneforeningen. Lørdag kom det åtte barn. Vi — en lærer, som sikkert kunne ha vært bedre, og åtte barn — vi er Guds rike. Vi er heldigvis ikke hele Guds rike. Mange, mange steder samles grupper av barn, unge og eldre. Noen steder er de mange, men de fleste steder er det få. Overalt der mennesker samles om Jesus og ordet om ham i Jesu navn, er han selv til stede.

Fordi Jesus er sammen med oss hver lørdag formiddag, vet jeg at det er noe i samværet vårt som rekker ut over tiden og inn i evigheten. Det er en evighetsdimensjon over barneforeningen.

Ansgar, Nordens apostel, begynte sitt arbeid med å undervise sønnene til trellene i Hedeby i Danmark. Han var neppe klar over at han grunnla en menighet, at det i hundreder av år fra slekt til slekt ville finnes noen i Norden som lyttet til og fulgte evangeliet. Til sine tider var det mange, andre ganger få. Men dødsrikets porter har ennå ikke fått makten over Guds menighet.

I barneforeningen er vi med i en sammenheng som allerede har seiret. Jesus har vunnet den seieren. Når jeg tenker over det, fylles jeg av glede, og får nytt mot og ny styrke. Jeg blir også fylt av lengsel etter den dagen da Jesus skal bli åpenbart, og vi skal få se virkeligheten.


Teksten er et utdrag fra boken «Blir jeg ikke bedre?», utgitt på Lunde Forlag. Den er utsolgt fra forlaget.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
10 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Hans Erik Nissen.
  Hans Erik Nissen var gift med Benedicte og de hadde tre døtre. Han var utdannet teolog og prest i den danske kirke. Hans lengste tjeneste var som rektor på Luthersk Missions bibelskole i Hillerød i 33 år. Han døde 27. januar 2016.
   Ressurser av Hans Erik Nissen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.