Foross.no har fått publisere en rekke av Børre Knudsens prekener og undervisning. De kan du finne her.
Så vidt jeg husker var det vinter første gang. Jeg måtte finne huset til Børre Knudsens et sted oppe i Balsfjord. Grunnen til at jeg lette etter ham var at han hadde sagt ja til å være skriftefaren min de årene jeg skulle tilbringe som sokneprest i Ballangen, fire og en halv times kjøretur sør for Balsfjord.
Jeg fant Mestervik. Men så var det dette huset som skulle ligge et sted i skogen over veien. Det var ingen vanlig vei til huset, ikke så mye som en gangvei. Hvis det fantes en sti var den begravd under snøen. Jeg måtte spørre meg fram. Og til slutt fant jeg huset. Eller rettere sagt: hytta. For en hytte var det jo. Oppe mellom bjørk og gran, gjemt vekk, lå hytta, som med forskjellige utvidelser hadde blitt et beboelig hus. Kanskje ikke moderne behagelig i alle henseender. Til tross for husbondens umiskjennelige stolthet over fenomenet, var det sant å si litt utdatert.
På en måte føltes mannen i huset også litt bortgjemt og utdatert. Kirken og samfunnet hadde holdt ham utenfor veien, i det minste prøvd, og det var noe i hele mannens utstråling som virket i utakt med tiden. Jeg kunne like godt ha funnet ham i en prestegård i Hans Nielsen Hauges tid eller i en klostercelle på Luthers tid (selvsagt på vei ut av cellen til ekteskap og evangelisk liv) eller i en ørkenhule på Athanasius’ tid.
Ikke etter boka
Vel, det siste er kanskje å ta munnen for full. Jeg fant ikke en forsakende asket i Mestervik. Jeg husker hans første, spontane svar til meg da jeg en gang tømte mitt hjerte for ham om vanskelighetene med seksuell lyst: "Ja, du, det er veldig rart at man er i stand til å tenke på noe annet enn sex i løpet av en hel dag."
Den replikken var ikke helt etter boka. Men den løste liksom opp i det tunge jeg hadde sagt, så det bare ble latter. En vakker, befriende latter, med frigjøringen av hele evangeliet i bunnen – som et ekko av Luthers ord til en utfordret Melanchthon:
Synd tappert, men vær desto taprere i troen og gled deg i Kristus, seierherren over synden. (fritt oversatt fra dansk)
Jeg husker hvordan jeg én gang, etter å ha "spart opp" behovet for samtale og bekjennelse, kom til hytta i Mestervik, klar for nok en halv mandag i Børre og Ragnhilds koselige stue. (En halv mandag! Nå, senere i et travlere pastoralliv, har det gått opp for meg hvor utrolig mye en halv dag er, og jeg skammer meg over tanken på min egen frimodighet og Børres raushet). Vel, der satt jeg hos Børre med all min oppsparte samtaletrang. Etter noen minutters samtale føltes frigjøringen så enorm at latteren boblet rett under overflaten. Jeg måtte bokstavelig talt ta meg sammen for ikke å bryte sammen av latter.
Det dype blikket
Jeg er ganske sikker på at Børre aldri har lest en skikkelig bok om kristen sjelesorg eller terapi. Samtaleregel nummer én: Se alltid på konfidenten, se ham/henne i øynene. Børre så ofte ned. I denne unseeligheten var det en ydmykhet og intens lytting som aldri sviktet. Ofte trengte jeg bare å si litt, men alt ble forstått, vel og merke på et dypt nivå, på det nivået hvor ånden berøres.
Jeg har vanskelig for å forestille meg at Børre sier: "Jeg tror du må være forsiktig med travelheten din, det lukter risiko for utbrenthet." Nå kan denne setningen være både velvalgt og nødvendig, og Børre hadde absolutt forståelse for den psykologiske, almennmenneskelige siden av problemene. Han hadde ofte overraskende og avklarende innspill til dette. Men hjertet hans var først og fremst et annet sted. Han hadde det dype blikket. Blikket for Åndens og åndens bevegelser.
I en tid da tilbudene om "åndelig coaching" står i kø og noen ganger virker ganske lettkjøpte, opplevde jeg åndelig veiledning som harmonerte med hele kirkens tradisjon hos en person som så ut til å inneholde alt det beste fra kirkens fineste skattkammer.
Timene i Mestervik ble dermed også helt avgjørende pastoral veiledning for en nybegynnerprest som famlet med seg selv og prestetjenesten i møte med en relativt moderne folkekirkevirkelighet.
At veiledningen ble gitt av en prest som jeg snart oppdaget at alle i dette langstrakte landet hadde en (vanligvis negativ) mening om, reduserte ikke interessen og utbyttet. Og jeg følte aldri skyggen av en forventning om at jeg skulle bli hans disippel og følge i hans fotspor. Tvert imot ble friheten til å velge sin egen vei uttalt.
Uforutsigbarheten
Etter noen år som prest i nord skrev jeg en liten bok som jeg kalte "Tanker fra en uerfaren prest". Jeg la til et lite etterord:
Det ville vært for svulstig å dedisere et så lite skrift til noen, men hvis jeg kunne ha gjort det, ville jeg ha dedisert det til min skriftefar, sjelesørger og pastorale veileder, Børre Knudsen. Hans påståtte galskap er noe av det mest frigjørende og oppløftende som har foregått i Den norske kirke og i det norske folk de siste tiårene. Hans bidrag i denne boka er åpenbar for alle som har lest den.
En anmelder skrev: "Man sitter hele tiden og tenker: hvem hadde imidlertid en slik skriftefar? Hvem er det som kan si disse tingene? "
Sant nok – hva kunne han ikke si. Det var ofte noe helt uforutsigbart i hans råd og refleksjoner. Jeg utøste en gang mitt hjerte over min egen menneskefrykt i møte med mennesker, for eksempel dåpsforeldre. Da sa Børre:
Du aner mer enn du egentlig vet. Du fornemmer deres frykt og skepsis. Du er allerede noe når du går over dørstokken, med prestesnipp og rykter. Det aner du.
En annen gang sa han:
Pastoralt mot oppstår ikke ved at vi ignorerer vår sosiale fintfølelse. Det oppstår ved at vi viser omsorg for den personen vi snakker med. En grundig forsiktighet.
Høy himmel
Ved en annen anledning beklaget jeg meg over at jeg var i en kirkelig-åndelig situasjon som gjorde det så påtrengende å ta et oppgjør med den billige nåden. Jeg sukket etter å slippe tømmene og forkynne nåden uten et eneste forord eller etterord. Selvfølgelig snudde Børre det nesten på hodet:
Å forkynne nåden fullt ut ved for eksempel en begravelse vil uunngåelig vekke motvilje hos de fleste. Å forkynne at nåden er det eneste som bærer, er å forkynne strenghet.
Men han sa også:
Den konstante forkynnelsen av den uopphørlige barmhjertige Gud har opphevet behovet for en barmhjertig Gud. I stedet har det blitt et spørsmål om Gud i det hele tatt er der. For han er så evig og alltid nådig, og når folk en dag slår pannen mot livets alvor, så passer det ikke i det hele tatt med den evig gode Gud.
På sin egen milde, empatiske måte klarte Børre å sette på plass en ung, nidkjær prest, som tenderte til det selvrettferdige og var regelmessig frustrert, enten med overraskende "omvendelser" eller betraktninger som ga et dypere perspektiv på frustrasjonene og gjorde H/himmelen så høy at frustrasjonene så ut til å falme. Jeg forlot alltid Mestervik med en følelse av at himmelen var litt mer blå.
Sakramentalisme
Jeg sukket jevnlig over den vanskelige balansen mellom på den ene siden sterke og klare ord om mot til å trekke en skillelinje, og på den andre siden frykten for å forkynne med en radikalisme som satte en skillelinje jeg ikke burde ha satt i det hele tatt, men som langt på vei heller vil vekke unødvendig anstøt.
Børre satte det på plass for meg:
Forutsetningen for å advare folk er at du vil dem inderlig vel. Selv om de ikke føler det, må du ha det i deg selv. En solidaritet med folket – som Moses, som både var en profet og prest. Folk må føle at dette er livsviktig for meg selv. Jeg forkynner mitt eget eneste håp. Og så skylder jeg folk å forkynne for dem like skarpt som jeg gjør mot meg selv.
Dåpssituasjonen var én av de tingene som frustrerte meg mest de første årene jeg var prest. (Det kan fremdeles frustrere …) Det var møtet med en moderne, servicefokuserte statskirken i et nøtteskall. Børre delte frustrasjonene mine. Vi må ikke gi slipp på utfordringen, sa han. Men i møte med respekten jeg uttrykte for foreldre som var ærlig om sin manglende tro og ikke lot barna bli døpt – i motsetning til min mangel på respekt for foreldre som tilsynelatende ubevisst lot barna deres bli døpt – svarte Børre at det for ham aldri hadde vært et spørsmål om intellektuell ærlighet, men et spørsmål om liv eller død, frelse eller fortapelse.
Det innebar ikke å bøye kne for folkekirkeligheten – selv om det sannsynligvis kunne være en ikke ubetydelig lærdom for den idealistiske, prinsipielle nybakte presten om fordelene med folkekirken midt i all tåken og rotet. Nei, det var først og fremst en lære om sakramentet som et ekte sakrament.
Et grunnlag for prestetjenesten
Jeg merker nå, når jeg sitter og leser og skriver ordene fra Børre, som jeg raskt noterte meg etter besøkene i Mestervik, at de har dannet et slags ubevisst grunnlag for min videre prestetjeneste. Jeg tilstår med glede at jeg har hugget med armer og ben på alt det Børre ga bort, og at jeg skylder ham mye for overlevelsen av de første utfordrende prestetjenesteårene.
Hans kommentar til hele denne hyllesthistorien vil trolig være helt i tråd med måten han vendte min alltid hjertelige takk for timene med ham da jeg vendte nesa hjem mot Ballangen. Han fikk det alltid til å høres ut som om jeg hadde gitt ham minst like mye som han hadde gitt meg. Ung som jeg var, ønsket jeg å tro litt på det. I dag vet jeg hva som er sant.
Teksten er oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
