Denne artikkelen er del 2 under overskriften «Fornyelse i tjenesten». Hvis du ikke har lest del 1, vil jeg anbefale å lese den først (du finner den her). Der prøver jeg å si noe om det som kan gjøre vår tjeneste tung, og som kan føre til mismot og oppgitthet.
Her i del 2 vil jeg nå trekke fram tre av Bibelens personer, som alle hadde nedturer og nederlag i tjenesten. De fikk hjelp, de fikk fornyelse og de kom styrket gjennom det. Det håper jeg kan bli til trøst, oppmuntring og hjelp til deg også. Disse tre er Elia, Peter og Timoteus, og med et sideblikk til Paulus som en bonus.
Elia - profeten som gav opp (og litt om Paulus)
Dette er en mann vi ikke vet noe om bakgrunnen til. Vi vet bare at han ble kalt for Tisbitt. Det er antagelig en by i Gilead, altså øst for Jordanelva og øst for Galilea. Han trer plutselig inn i den verste frafallstiden og forfølgesestiden i Nordriket, Israel. Han trer like inn forran den verste kongen; Kong Akab og hans dronning Jesabel. De hadde drept og forfulgt Guds profeter og innført tilbedelse av Astarte og Ba´al. Noen få hadde klart å gjemme seg unna, og det var full krise for alle som tjente Gud.
Elia stod modig fram og fremførte et budskap om langvarig tørke og hungersnød. Så gikk han etter Guds ledelse i dekning, først ved elven Krit og så i byen Sarepta i dagens Libanon.
Det var en tøff tjeneste han sa ja til, og han gikk frimodig. Det må ha vært veldig ensomt, og i de 3,5 første årene var det svært innaktivt. Han måtte vente og vente, men han opplevde også Guds omsorg gjennom ravner som kom med mat og enkens krukke som aldri ble tom. Det virker ikke som at dette var alt for tungt for han. Det er i alle fall ikke nevnt noe i tekstene om det. Han fikk i denne tiden oppleve å vekke opp en gutt fra de døde, og at enken ble frelst. Denne første perioden i tjenesten skal jeg ikke skrive mer om.
Det som derimot var en alvorlig nedtur for Elia, kom rett etter det største Guds under og den største seieren i tjenesten. Gud svarte med ild på Karmelfjellet, folk vendte om til Gud og landet gikk en fornyelsestid i møte. Det må ha jublet i Elias sin sjel! Tjenesten hadde lyktes! Folk ble frelst!
Noe må likevel ha gnagd på innsiden hos den store profeten. Det står ikke direkte at Elia hadde blitt stolt, men fristelsen til det antar vi må ha vært der. Kanskje kom tankene om egen viktighet og om at han var bedre enn det frafalne folket, og kanskje tenkte han at han fortjente Guds utvelgelse mer enn dem. Vi ser spor av dette i måten han beskrev seg selv på etter seieren på Karmelfjellet. Han pekte på seg selv som nidkjær for Gud og at han stod der alene. Han følte det urettferdig.
Selv om han mente dette, så har disse tankene også plaget han, for i samtalen med Gud dukket også en annen erkjennelse opp: Han var ikke bedre enn fedrene! (1.Kong.19,4). Han var ikke annerledes! Dette gikk så inn på han, og tok slik motet fra han, at han ikke ønsket å leve lenger.
Rett etter den store seieren hadde Elia gitt opp tjenesten og flyktet. Foranledningen var en ny dødstrussel fra dronning Jesabel. Dette var egentlig ikke noe nytt, for det hadde han levd under i tre og et halvt år. Langt inne i nabolandet Judas ørken låg han under en gyvelbusk og hadde gitt opp både liv og tjeneste; fordi han såg sin egen syndighet. Det hjalp ikke engang at en engel kom og gav han mat. Da engelen kom for andre gang fikk Elia mot og krefter til å søke Gud, og gikk i 40 dager til Guds fjell Horeb. Der hadde Moses møtt Gud, og der ønsket Elia nå å få møte Gud. Der fikk han tømme hele sitt hjerte for Gud.
Vi tror den store profeten Elia trengte å se sin syndighet. Han trengte å se at han ikke var bedre eller flinkere enn det folket han skulle frelse. Han trengte faktisk en nedtur i tjenesten, spesielt etter den store oppturen. Dette var Guds måte å velsigne han på.
Han trengte det for selv å bli bevart i nåden, hans tjeneste videre trengte det, og folket trengte en fornyet profet.
Elia fikk oppleve en nådig Gud, som fornyet tjenesten og som sendte han på ny ut for å fiske mennesker. Elias sin tjeneste skiftet karakter etter møtet med Gud på Horeb. Nå var han ikke alene lenger, for han fikk en medhjelper i Elisja. Nå skulle folket læres, og nye profeter utdannes.
Dette minner veldig om det Paulus fikk oppleve mange år senere. Les. 2.Kor.12,1-10. Han som hadde fått store åpenbarelser stod i fare for å bli hovmodig. Paulus setter ord på det selv. Det er en veldig farlig fare, for vi er så blind for den. Gud står jo de stolte imot, og vi er svært uoppmerksom på vår egen stolthet. Det gjelder spesielt i tjenesten vår. Derfor velsignet Gud Paulus med en torn i kjødet, ja en satans engel som slo. Det førte til noe tungt hos Paulus. Han såg sin skrøpelighet. Som han bad!
Men Gud tok ikke bort det som var blitt så tungt for Paulus. Han måtte bære det. Da han fikk øynene opp for at Guds nåde var nok for han, at Guds kraft fullendes i hans skrøpelighet, og at han derfor er sterk når han er skrøpelig - da ble den tunge skrøpeligheten så lett å bære at han begynte å rose seg av den. Paulus ble videre en velsignelse for millioner!
Klarer du å se deg selv i samme bilde?
En tjener som blir fornyet og bevart i nåden gjennom det tunge, slik at det tunge blir lett og tjenesten mer fruktbar?
Peter - apostelen som sviktet
Når du først ser disse sammenhengene i Guds rike, da ser du dem hos hver enkelt av de bibelske personene. Se bare på Peter; Jesu fremste apostel! Han hadde allerede sett, opplevd og gjort så mye stort som Jesu tjener! Han var så glad i Jesus at han til og med gikk i kamp for Jesu skyld med svingende sverd og kapping av ører. Det var likevel umodent. Bak det hele låg kanskje hovmodigheten på lur og tanken om å være bedre og viktigere enn de andre.
Vi ser det på hvordan han reagerte med bestyrtelse på Jesu forutsigende ord om Peters snarlige svik. Peter var overbevist om at om alle andre sviktet, så skulle i alle fall ikke han svikte! Ikke lenge etterpå møtte han Jesu blikk da feighetens svik var et faktum. Hvor det må ha smertet i stolthet og samvittighet!
Når Peter fikk møte Jesus igjen første påskedag, da må det å få Guds fred ha gjort så godt! Det var bedre enn noen gang tidligere i vandringen med Jesus. Det preget Peter, og kjærligheten til Jesus bare økte!
To uker etterpå hadde Jesus en medarbeidersamtale med Peter på stranden ved Galileasjøen. Jesus spurte Peter tre ganger om Peter elsker Ham. Det visste de begge var sant! Nåden hadde gjort det så levende! Der ble tjenesten fornyet for Peter.
Peter hadde tre år tidligere blitt bedt om å følge Jesus og bli en menneskefisker. Nå ved stranden ble det fornyet og forsterket. Fø mine lam! Vokt mine får! Peter sa med glede ja, for hans takknemlighet til Jesus hadde økt der i møtet med med Jesus etter sviket.
Slik fikk Elia det på Horeb, slik fikk Paulus det i bønnen, og slik får du det når det tunge i din tjeneste blir øst ut framfor Jesus.
Da Peter fikk sin fornyelse hos Jesus, da ble også nøden for andres evige sjeler forsterket. Dette er den merkbare effekten av enhver fornyelse, for det er dette Jesus vil legge oss på hjertet. Det er dette som gir drivkraften til tjenesten videre. Den som ikke lenger kjenner på denne nøden, er i virkelig behov for en fornyelse og igjen komme i takt med Frelserens hjerte.
Har Jesus fått holde en medarbeidersamtale med deg?
Der din kjærlighet blir styrket ved at du ser Hans nåde for dine svik?
Der det å gi de andre mat i rette tid blir lagt inn i hjertet som en fornyet tjeneste?
Det er dette Jesus ser etter når Han kommer igjen (Matt.24,45-46).
Det er fornyelsen i synlig form!
Timoteus - den unike som igjen måtte tennes
Han var spesiell. Jeg har ingen som han, sa Paulus om Timoteus (Fil.2,20-22). Han var den eneste Paulus kalte sin likesinnede. Når Paulus skriver sitt andre brev til sin likesinnede, er det så tydelig at det er fordi Timoteus er kommet inn i en krisetid for troen og tjenesten. Timoteus var ung, men også en erfaren leder i flere av de nye menighetene. Han var sendt av Paulus for å være til hjelp for nye og svake fellesskap. Nå trengte han selv hjelp.
Vi vet ikke alt som var tungt for Timoteus, men vi vet mye.
Vi vet at han slet med sykdommer, som ofte kom tilbake (1.Tim.5,23). Det gjør en tjeneste tung, og kan gi lyst til å gi opp.
Vi vet også at han møtte motstand og forakt i tjenesten på grunn av sin alder (1.Tim.4,12). Det kan ta motet fra noen og enhver.
Han ble bedt av Paulus om å bli igjen i menigheten i Efesus da Paulus reiste videre, for å ta et oppgjør med noen sterke personer der som formidlet falsk lære, eventyr og diverse stridstemaer i loven (1.Tim.1,3-7). Prøv å se for deg hvor lett det har vært, og i hvilken grad han må ha følt at han lykkedes.
I tillegg hadde han fått overgitt Paulus sitt oppdrag om å formidle evangeliet til de største syndere (1.Tim.1,15-18). Det vet vi ikke faller i god jord hos de selvrettferdige, og de vet å si fra om det.
Så ble Timoteus bedt om å gi spesifikke forskrifter om hvordan gudstjenestene skulle avholdes og kriterier for ulike tjenester (1.Tim.2-3). Tror du det gav mindre stridigheter enn det gjør i dag?
Om ikke dette var nok, så skulle han selv være et godt forbilde, behandle alle godt, holde seg borte fra det negative som andre trakk inn i menigheten og heller stride troens gode strid i gudfryktighet. (1.Tim.4,12-16; 5,1-2; 6,11-13).
Kanskje du som har en eller annen oppgave i Guds rike kjenner deg igjen i ansvaret, ensomheten, presset, motstanden, utakknemligheten, håpløsheten og følelsen av urettferdighet som ligger i menighetsarbeid? Dette får man skjelden mye forståelse for om man prøver å sette ord på det, for ingen liker å innrømme at dette også er en side av de helliges samfunn. Da får man lyst til å gi opp, slik mange andre før oss har gjort det.
Kanskje var det dette som skjedde med Timoteus.
I Paulus sitt andre brev skriver han ikke lenger: Forsøm ikke nådegaven! Fortsett! (1.Tim.4,14-16). Nå skriver han: Jeg minnes din oppriktige tro! Jeg minnes tårene dine! Tenn nådegaven din på ny! (2.Tim.1,4-6). Noe hadde skjedd med Timoteus.
Så prøver Paulus å hjelpe sin gode venn med det som var blitt for tungt:
Han minner om at feigheten ikke er av Gud (1,7). Kanskje Timoteus kjente på feighetens tyngde i møte med all motstanden?
Han oppfordres til å ikke skamme seg, hverken over evangeliet eller over Paulus som var blitt fengslet, og heller våge å lide for det (1,8-18). Kanskje hadde motstanden fra de loviske og de som ikke likte Paulus tatt motet fra ham og fått han til å kjenne på skam?
Han oppfordres til å bli sterk i nåden, gi Guds Ord videre og våge å lide for det. Ja, faktisk å kjempe videre mot vranglæren som spredde om seg (2,1-19). Kanskje hadde all motstanden ført til at Timoteus selv falt ut av behovet for nåden og ut av troskapen mot Guds Ord?
Paulus peker på viktigheten av å bli i den rette læren og den overbevisning som Skriften gir (2,14-17). Kanskje var Timoteus blitt drevet på defansiven og begynt å endre syn?
Paulus oppmuntrer Timoteus med at rettferdigens krans venter for alle som elsker at Jesus kom (4,8). Kanskje Timoteus trengte å få festet øynene på målet igjen, som motivasjon og styrke i tjenesten?
Til slutt ba han Timoteus om å komme til han (4,9+21). Det er motivert ut fra at Paulus trengte Timoteus og det han skulle ta med seg, men kanskje trengte Timoteus også en ferie, å komme på avstand fra det vanskelige og å få treffe sin mentor igjen. Kanskje trengte Timoteus en endring i tjenesten. Det er ikke et nederlag, men en styrke.
Vi tror Timoteus fikk god hjelp av Paulus, og at brevet, Guds Ord og Guds nåde gav Timoteus den fornyelse han trengte. Han ble igjen den unike medarbeideren, med samme gudsfrykt og brennende sjelervinnertro som Paulus.
Du - tjeneren som syns det er blitt tungt:
Jeg håper du ser deg selv igjen i noe av det jeg har skrevet, og i noen av de personene Bibelen forteller oss om. Jeg håper du har funnet veien inn til Jesus, der det som tynger hjertet kan øses ut, at du forstår mer av hvordan Gud leder oss og at du har enda mer bruk for Guds nåde. Å komme til Jesus er det eneste som gir hvile for de som bærer tunge byrder. Det gjelder også de tunge byrder i tjenesten. Det gjelder alle endringer, alle helseproblem, all motstand, alle egne fall, alle manglende resultater, all stolthet og all egenfokus. Hos Jesus får du fornyelse, og der finner du hvile. Det skjer enten i at det tunge løser seg, eller at det tunge blir lettere å bære.
Matt.11,28-30 er Jesu egne ord til deg:
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet.
Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»
