«80 % av den ”bestilte” sjelesorg springer ut av erfaringer med «den skjulte Gud» i en eller annen form, mens 80% av de sjelesørgeriske gjensvar baserer seg på å kikke Gud i kortene eller representere ham i klartekst, også der han har valgt å holde seg skjult.»(Grevbo, 2013, s. 19)
Påstanden ovenfor er ikke dokumentert, men mange sjelesørgere vil kunne kjenne seg igjen i ønsket om å ville forklare Gud i klartekst til den som kommer til samtale. Vi vil jo hjelpe vedkommende til å se Gud slik at de kan få det bedre med seg selv og være i en god relasjon med Gud. Vi ønsker at de skal få noen gode erfaringer og gjerne få se Gud gjennom disse. I vår iver etter å hjelpe ved å forklare Gud i klartekst, også der han har valgt å skjule seg, kan vi bli et hinder på veien for Guds virke i den andres liv.
Et hovedpoeng i korsteologien er at når Gud åpenbarer seg for oss mennesker, gjør han det ikke i makt og ære, slik vi gjerne håper på, men skjult i lidelse på korset. For Luther er 2. Mos 33:18-23 en nøkkel til å forstå hvordan Gud åpenbarer seg og virker i denne verden. I teksten ber Moses om å få se Guds herlighet. Guds svar er at han vil la sin godhet gå forbi Moses, men hans ansikt kan han ikke få se. Hvis han får se Guds ansikt, vil han ikke overleve. Når Gud så skal la sin godhet gå forbi Moses, får han følgende instruks:
«Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på klippen! Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i klippekløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi. Så vil jeg ta hånden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se.» 2. Mos. 33,21-23
Gud viser seg for Moses på en nådig måte. Han lar ham ikke få se hans ansikt fordi Moses ikke ville overlevd. For å spare hans liv, dekker Gud Moses med sin håndflate til det kun er «ryggen» som er synlig. Så får Moses se Gud. Ikke fullt og helt, men bakfra. Slik som Moses fikk se Gud bakfra, ser vi Gud på korset: Åpenbart og skjult i lidelse og død – bakfra. Det kan hjelpe oss til å forstå egne og andres erfaringer.
Når vi roper om å få se Guds herlighet, håper vi ofte på å få se noe spektakulært – gjerne i form av helbredelse, mirakler og tegn. Vi håper på det storslåtte og mektige. Men Gud åpenbarer seg på korset i lidelse. I menneskelige forstand i skam og ydmykhet. Der velger Gud å vise hvem han er. Åpenbart på en skjult måte. Slik kan det også være med vår tvil eller våre lidelser. De hjelper oss til å se hvem vi selv er og hvem Gud er. Ikke fordi opplevelsene i seg selv er gode, men fordi vi ser på dem gjennom Kristi kors.
Det er et poeng i korsteologien at Gud ikke er passiv i møte med korset, men aktiv. Det vil si at han aktiv tar det i bruk for å åpenbare seg selv. På samme måte kan han aktivt ta i bruk ulike anfektelser og lidelser for å forme oss til å bli likere Kristus. Det kan være en skremmende tanke, men sett i lys av korset kan det gi trøst og håp. Vi kommer ikke unna at Gud valgte korset og lidelsens vei som sin måte å vise seg på. Vi kommer heller ikke unna at han kan bruke lidelser og korsets vei til å forme oss til å bli mer lik ham. Luther kaller korset for Guds «fremmede» gjerning og oppstandelsen for Guds «egentlige» gjerning. Slik kan vi også se på våre anfektelser og lidelser som Guds fremmede gjerning i våre liv. At Gud bruker de lidelser vi har til å forme oss til å bli mer lik han slik han egentlig vil.
Hvorfor er det relevant for sjelesorgen?
Mange kommer til sjelesorg nettopp fordi livet ikke er som de ønsker. De har møtt på utfordringer de gjerne skulle vært foruten og leter etter måter å komme seg gjennom – eller helst utenom – det vanskelige. Som sjelesørgere er det risikabelt å love at ‘dette går over’, for det kan vi som regel ikke vite.
Det er her korsteologien kan hjelpe. Erfaringene våre kan lære oss at vi kommer til kort på alle måter og er helt og fullt avhengig av Guds nåde for både frelse og liv. En smertefull erfaring kan få oss til å rope etter Gud på en måte vi ellers ikke ville gjort eller ta valg vi ellers ikke ville overveid.
Som sjelesørger er du med på å forme sjelesorgsamtalen. Du vil bidra ulikt om du mener at enhver lidelse har opphav i en konkret synd eller du har med deg at Jesus var godt kjent med sykdom og valgte lidelsens vei som en måte å åpenbare seg på. Det betyr noe for det sjelesørgeriske møtet om en sjelesørger mener kristne ikke skal rammes av tvil eller lidelse eller sjelesørgeren ser på tvil og lidelse som en del av Guds verktøykasse.
“Det hjelper sjeldent å si direkte til et menneske i stor lidelse at Gud aktivt kan bruke smerten og fortvilelsen til å forme oss til å bli mer lik Ham, men det hjelper å vite det. Som sjelesørger kan du få mindre behov for å bortforklare det vanskelige.” – Sven Morten Kjølleberg
En samtale peilet inn på hva som er årsaken til lidelse, kan være til hjelp når livsstilen er destruktiv og skaden egentlig er selvpåført. Det hender vi pådrar oss sykdommer og smerte som skyldes livsstil, men de fleste av oss kjenner også sunne mennesker som rammes av brutale smerter, påførte lidelser og dødelige sykdommer. Alt er altså ikke livsstil.
Det hjelper sjeldent å si direkte til et menneske i stor lidelse at Gud aktivt kan bruke smerten og fortvilelsen til å forme oss til å bli mer lik Ham, men det hjelper å vite det. Som sjelesørger kan du få mindre behov for å bortforklare det vanskelige. Istedenfor kan du bli en ressurs og hjelp til å stå midt i det vanskelige. En hjelp for den utsatte til å leve i det vanskelige uten å måtte flykte. Å våge å tro at Gud holder sin hånd over oss selv når vi ikke opplever det slik. Å våge å tro at Gud er nær, også de gangene han ikke oppleves nær.
Kilder:
Grevbo, T. J. S. (2013). Guds masker i sjelesorgen: Hvordan forholde seg til den guddommelige maskebruken, teoretisk og praktisk? (Rev. og utvidet utg). Luther : Høyskolen Diakonova.
