Publisert

Hva menes når vi sier «jeg er skapt slik»?


Ca leselengde:
8 min

Fra tid til annen møter vi i samtalen om homofilt samliv/ekteskap argumentet om at folk som er «skapt slik» må få anledning til å leve sine liv ut fra de forutsetninger de har (jfr. sist på Kirkemøtet i april 2016). Man kan ikke moralsk belastes, klandres eller begrenses på grunn av noe som man ikke har noen kontroll på eller skyld i. Noe annet avvises som urimelig, ukjærlig og ukristelig.

Å leve er å utvikle seg

Men hva menes egentlig med at «vi er skapt slik»? Det er åpenbart at vi er født med ulike fysiske egenskaper, f.eks. øyne, ører, lemmer etc. De utvikler seg deretter etter sin DNA-styrte lovmessighet som vi bare i noen grad kan eller ønsker å påvirke. Når det gjelder vår psyke synes det å stille seg noe annerledes. Vi arver noe generelt, men i prosessen fram mot et selvstendig individ videreutvikler vi oss enormt. Vi er gjenstand for stadig bearbeiding på alle stadier i livet. Grunnleggende elementer av tillit og trygghet kommer normalt på plass i barneårene. Men vår opplevelse av oss selv og omverdenen er en kontinuerlig gi-og-ta-prosess livet gjennom der vi tar inn og bearbeider stadig nye inntrykk. Noen inntrykk trenger seg på mot vår vilje, de har overgrepskarakter. Andre inntrykk oppsøker vi. Ettersom vi vokser til begynner vi bevisst å utvikle filtre og mønstre for hva vi ønsker/ikke ønsker å ta inn i vår fortsatte prosess – utfra smak og en voksende moralsk oppfatning.

Vi må være mer nyanserte

Gir det da mening å si generelt at «jeg er skapt slik» eller «jeg må aksepteres for den jeg er» - i betydningen at det ikke er anledning til eller ønskelig å endre noe i livet? Åpenbart ikke. Her må det nyanseres betydelig.

Når noen hevder «jeg er skapt slik», ønsker de etter all sannsynlighet å uttrykke at de har opplevd seg selv slik så lenge de (eller andre) kan huske. Det er en betydelig presisering. Da har en egentlig ikke sagt noe om hva utgangspunktet, det skapte, var, men heller hvordan en oppfatter den tidligste periode av livet. I den samtalen som nå har vært, spesielt i Den norske kirke, om homofilt samliv/ekteskap har denne presiseringen vært helt fraværende. Men den er helt nødvendig for at vi skal kunne snakke sakssvarende om homofili-spørsmålet.

Nyttige begreper: essensialisme og konstruktivisme

Begrepene essensialisme og konstruktivisme er nyttige verktøy. Når de anvendes i denne sammenhengen, kan de betegne to til dels motstridende syn. Essensialisten vil hevde at personlighet og identitet er så fastlagt, er så kjernepreget, at det er lite og ingenting som kan endres. Konstruktivisten, derimot, vil hevde at vi konstruerer vår identitet og personlighet i en stadig prosess. Det meste kan være gjenstand for endring – hvis vi ønsker det. Den prosessen jeg kort skisserte i avsnittene ovenfor kan betegnes som uttrykk for et «mykt» konstruktivistisk syn – vår identitet er gjenstand for bearbeiding.

Når det gjelder seksuell identitet vil psykovitenskapene si seg enige, dvs. vår identitet er sammensatt av så mange ulike variabler at det er vanskelig å hevde et utelukkende essensialistisk syn. Funnet av et eventuelt homofilt gen vil ikke endre på det, fordi seksualiteten er et uhyre komplekst samspill av mange faktorer.

Samfunnsdebatten er bredere og mer nyansert

I sine første kampår hevdet homobevegelsen med en voldsom kraft utad det essensialistiske syn og høstet stor politisk gevinst på det. Det ble beskrevet som ukjærlig og ukristelig å holde fram det heteroseksuelle når en homofil så påviselig opplevde seg annerledes. Nå, når den politiske kampen er vunnet, har det konstruktivistiske synet kommet mer fram. Det har vært der hele tiden, men det ble bevisst underkommunisert tidligere, antagelig av taktiske grunner. I dagens debatt finner en at flere av de mest toneangivende aktivistene er konstruktivister, f.eks. Skeiv Ungdom. De opplever at en essensialistisk oppfatning virker for statisk og betong-preget. Det moderne mennesket er formbart, i stand til å utvikle seg i ulike retninger basert på verdivalg og preferanser. En er ikke låst inne i eller håpløst utlevert til en skjebne. Det har ført f.eks. til en endring i vedtektene for LLH (nå FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) – fra hard essensialisme til en slags myk konstruktivisme.

Det synes som om denne nye åpningen i den offentlige samtalen har gått mange kristne i Norge hus forbi. På kirkelig hold snakkes det fremdeles om «skapt slik» i essensialistisk forstand på en måte som de færreste i og utenfor homobevegelsen nå vil kjenne seg igjen i. Av strategiske grunner kan noen kanskje vektlegge det essensielle syn i denne interne kirkedebatten.  Det uholdbare i talemåten avslører seg imidlertid om vi anvender den mer generelt: Hva med de som opplever seg «skapt» med følelser som både kirken og storsamfunnet blankt avviser (f.eks. polyamori, polygami)? Da vil plutselig de færreste anerkjenne slike følelser selv om de oppleves som opprinnelige, som en del av det skapte.

Livet har mange kompliserte følelser

Hvor vil jeg hen? Skal kristne snakke sant, livsnært og nyansert om livet må vi bevege oss vekk fra forenklede, politisk betingede slagord. Hverdagslivet vi kjenner hos oss selv og observerer hos andre er sammensatt. De fleste har heteroerotiske følelser, noen har homoerotiske, andre har begge deler, eller også fysisk utseende og følelser samsvarer ikke. Hva gjør vi med det?

Ingen er håpløst utlevert til sitt eget følelsesliv. Det kan bearbeides, det kan styrkes, det kan svekkes. Våre følelser næres av ulike valg vi gjør fortløpende. Å gå inn i egne følelser er slitsomt og vil være en langvarig prosess. Men mine følelser er ikke det eneste som definerer meg som menneske. Jeg er mer enn mine følelser. Mine moralske valg og hva jeg ønsker å framstå som kan jeg i stor grad bestemme selv. Kanskje jeg ikke lykkes helt godt alltid, men mine nederlag gir lærdom med tanke på bedre valg neste gang. Det er her samtalen må starte.

Bibelen gir et nyansert bilde og veiledning

For en kristen vil det være selvsagt å orientere seg til Bibelen og kristen etikk i møte med ulike valg. Bibelen snakker nettopp nyansert og realistisk om disse spørsmålene. De første kristne var vel kjent med hetero, homo, incest, prostitusjon, sinne, tyveri, drukkenskap m.m. De hadde med seg ulike følelser, sår og erfaringer inn i de kristne menighetene, men opplevde at de kunne få hjelp til å vende seg til det som var Guds gode vilje for livet.

I samtale og fellesskap med andre får kristne også i dag hjelp til å se at ulike slags relasjoner, livsmønster og atferd har satt dem i den situasjon de er i. Noen søker og får hjelp til å bevege seg i retning av et annet ståsted.

For en ikke-kristen kan svarene kanskje gå i en helt annen retning. Der Bibelen gir klare rammer der vi er skapt som mann og kvinne, vil mange nå bryte opp det mønsteret. Opprøret mot «hetero-normen» og mennesket som grunnleggende mann/kvinne tar stadig nye former, og det eksperimenteres. En hard konstruktivisme og ekstrem individualisme tas ut i sin ytterste konsekvens i nye familieformer. Man vil avvise føringer både av religiøs og biologisk art. Men det framstår som et risikofylt sosialt eksperiment med mange tapere og enormt stor fallhøyde.

Vi er skapt - til et liv i Guds nærhet

Når det samtales om heterofili og homofili går vi veldig nær inn på mennesker. Da er det tvingende nødvendig at vi har et språk som kan beskrive mer nyansert våre erfaringer. Vi har alle et opprinnelig utgangspunkt – vi er skapt – og Bibelen sier det er i Guds bilde som mann eller kvinne. Men synden gjør det til et såret gudsbilde. Barn-, ungdom- og voksenår gir oss ulike erfaringer og inntrykk, positive og negative. Min opplevelse av meg selv kan være svært sammensatt og spenningsfullt. Hele livet lever vi i en prosess der vi konstant bearbeider disse inntrykkene. Noen må streve mer enn andre med å komme til rette med konfliktfylte følelser og tilbøyeligheter. Vi må vokte oss vel for å stenge hverandre inne i følelsesmessige rom – men heller åpne opp, søke hjelp og støtte til å gripe fatt i ødeleggende arv og mønstre. I alt søker vi å bli «helliggjort», dvs. leve som «lysets barn», Ef. 5:15-20.  Den kristne kirkes erfaring er rik på eksempler der vanskelige og umulige følelser og atferdsmønstre har blitt betydelig bearbeidet i møte med Guds gode vilje i Bibelen og klok sjelesorg.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
8 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Erling Lundeby.
  Erling Lundeby bor i Stavanger hvor han er pastor i IKF, Salem Stavanger (Internasjonalt Kristent Fellesskap) samtidig som han er arkivar i NLM. Han og familien har vært misjonærer i Kenya siden 1977, men fra 1996 av også vært lærer på Fjellhaug Misjonshøgskole (nå Fjellhaug Internasjonale Høgskole). Han er gift med Kirsten, og de har fire voksne barn.
   Ressurser av Erling Lundeby
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.