Spørsmålet i tittelen vil nok oppleves ulikt alt etter hvilken kristen sammenheng du tilhører. Sammenhenger med sterkt fokus på «den erfarte tro» vil kanskje ikke forstå spørsmålet, skal troen sitte i hodet? På motsatt side vil enkelte kanskje rygge tilbake og mene det skaper en unødvendig leting etter troens frukter i eget liv, i eget hjerte. Fokuset skulle heller være på hva Jesus har gjort for oss, fullstendig uavhengig av om dette kan spores i eget hjerte eller ikke.
Enten det er det ene eller det andre som stemmer best i ditt tilfelle er det nå en gang slik at bibelordet og forkynnelse kommer til oss gjennom syn og hørsel, og dermed om hodet, før det blir en del av bevisstheten vår. Så spørsmålet er relevant; hvordan forserer vi «verdens lengste avstand», de 30 centimeterne fra hodet til hjertet?
Hvordan kan «Ordet smelte sammen med oss og bli oss til nytte», som Hebreerbrevet 4:2 beskriver det?
Åndens gjerning
La oss være kjapp med å skyte inn at akkurat det er Den Hellige Ånds jobb. Han åpenbarer Ordet for oss slik at vi kan gripe det i tro. Men Bibelen har like fullt en mengde formaninger og beskrivelser av vårt forhold til Guds ord der det tydelig går frem at vi selv er involvert. Salme 119 inneholder mengder av slike formuleringer, men den viktigste finner vi kanskje i Salme 1.
Som innledning til resten av Salmenes bok vektlegges vårt forhold til Herrens lov. Nøkkelen vi ser etter er «grunner på hans lov».
Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Salme 1:1
Hvordan kobles hodet og hjertet? Ved å grunne på hans ord!
Igjen er vi ved et hverken- eller- forhold. Vi skjønner at det ikke er lesing av Bibelen alene det er snakk om her. Det er ikke bare tanken som er involvert. Samtidig er det ingen blind overgivelse til kontemplativ bønn med fokus på meditasjon og tilstedeværelse alene. «Grunningen» har ikke en egenverdi, den har verdi i den grad den retter seg mot «Herrens lov».
Hvorfor koblingen blir viktig
Å grunne på Ordet blir derfor et nøkkelbegrep når vi snakker om å koble hjertet og hodet, vår person og vårt intellekt, vårt liv og vår kunnskap om Gud. Denne koblingen er helt nødvendig for en kristen og karikaturene fra innledningen kan hjelpe oss til å se hvorfor.
Lar du bibellesning alene få oppmerksomhet kan du nemlig ende med et hode fullt av sannheter fra Bibelen, rett lære og klar tanke, men med et selvrettferdig hjerte. Fariseerne kunne Det Gamle Testamentet utenat, men de hatet sin bror!
I motsatt fall kan du oppleve å ha et bønneliv så sterkt, levende og friskt som bare det, uten å være veiledet av sannheter fra Ordet. Da blir veien enkel til å vektlegge personlige innskytelser og la disse veie mer enn Bibelen selv. Det sier seg selv at det er både farlig og lite i tråd med sunn kristen tro.
Her trenger vi å koble ting sammen!
Timothy Keller har et ransakende sitat i boken Prayerom bibelsk meditasjon, eller grunning som vi har kalt det her:
Vi må gjøres i stand til å eksistensielt få tilgang til våre læremessige overbevisninger. Hvis læren ikke følges av hjertes erfaring vil det til sist lede til nominell kristendom, det er i navnet bare, og til slutt i frafall.
Back to the roots!
Ulike kristne sammenhenger og tradisjoner har ulike svar på «hvordan grunne på Ordet». Her har kirkehistoriske røtter mye å tilføre en moderne kristenhet som både trenger å løfte Bibelen høyt og har en vei å gå i å lære Jesu etterfølgere de åndelige disiplinene som trengs for å bli stille, tålmodig og utholdende i møte med Bibelen og livet.
Det er noe av dette Martin Luther viser vei til gjennom det enkle skriftet En enkel måte å be på og som Håvard Høie alt har skrevet om på foross.no.
Det er noe av dette Johannes tenkte på når han formante sine tilhørere om å
La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli værende i dere. For dersom det dere har hørt fra begynnelsen, blir i dere, vil også dere bli værende i Sønnen og i Faderen. 1. Joh 2:24
«Bli værende i» og «grunn på Herrens lov dag og natt» leder oss i vårt forhold til Bibelen hvor «Ordet blir oss til nytte».
