Spørsmål: Bibelen sier at Gud ikke gir oss større byrder/trengsler enn vi kan bære. Likevel er det mange som begår selvmord. Hvorfor? Er ikke det et tegn på at de har fått større byrder enn de kunne bære?
Svar: Du har rett i at nettopp selvmord ser ut til å undergrave Guds løfte! Har ikke selvmorderen nettopp hatt flere byrder enn han har kunnet bære?
Jeg har også hatt selvmord tett på i familien, både som frygt for selvmord og som fullbyrdet selvmord. Og jeg kan bekrefte at der blir Guds løfter virkelig satt på prøve!
Før jeg går til ditt egentlig spørsmål, må jeg understreke én ting:
Selvmorderen går ikke nødvendigvis fortapt!
Det er en uheldig og skjebnesvanger misforståelse at selvmorderen ikke kan bli frelst (fordi han/hun ikke har kunnet be om tilgivelse). Det er en overfladisk forståelse av både troen og av tilgivelsen. Jesus har sagt at "den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort" (Joh 6:37). Og selvmorderen har jo veldig ofte "kommet til Jesus" i sitt mørke, i bønn og fortvilelse, men uten å kunne se lys i mørket. Troen og nåder ikke noe man går inn og ut av, alt etter om man har gjort noe galt og har rukket å be om tilgivelse. Jeg står i troen og nåden 24 timer i døgnet, også når jeg har gjort noe galt (med mindre jeg direkte forherder meg i det gale jeg har gjort).
Og så til ditt egentlige spørsmål: Har ikke nettopp selvmorderen fått flere byrder enn man kan bære?
1 Ingen er nødt til å begå selvmord.
Jeg vet så veldig godt at det ikke ser sånn ut. Selvmorderen kan jo være i nettopp et slikt mørke at det – også for oss andre – ikke er noen annen utvei. Og selv om noen selvmord kanskje virker fullstendig uforståelige, fordi det virkelig fantes utveier, er det andre selvmord som er meget, meget forståelige.
Likevel: Det er ingen som er nødt til å begå selvmord. Det vil jeg fastholde i ren menneskelig forstand, og det vil jeg fastholde i troens forstand. Selv i sinnssykdom finnes det veier bort fra døden, noen ganger i det minste via andre menneskers styrke, fra behandlere osv.
En terapeut jeg kjenner godt, ogs om har mange selvmordstruende klienter lager noen ganger en avtale (dersom det vurderes å være en reell fare) om at "så lenge du går her hos meg, lover du at du ikke tar ditt eget liv uten å ringe meg først!". Noen av dem sier senere at nettopp denne avtalen faktisk bidro til å holde dem borte fra selvmordet. For det var virkelig snakk om et reelt valg: det var mulig å la være.
(Jeg vil absolutt ikke anbefale filosofen Jean-Paul Sartre når det handler om synet på selvmord, men det er bemerkelsesverdeig at for ham gir nettopp valget omkring selvmord sikkerhet i at mennesket har en grunnleggende frihet til å alltid kunne forholde seg til sin egen skjebne.)
Det er jo også derfor det, for den kristne (og det er motsatt Sartre), alltid er galt med selvmord – fordi det også er snakk om et valg. Vi kan lett bli så grepet av medlidenheten med det fortvilte mennesket at vi er klare til å la det slippe unna både valget og ansvaret, slik at det slett ikke skulle være galt at den ulykkelige tar sitt eget liv. Men det er det. Det finnes tilgivelse for det, nettopp fordi det er en synd! Gud tilgir nå en gang ikke annet enn det som virkelig er synd.
2 Men hvorfor tar ikke Gud denne byrden fra dem, slik at de slipper å oppleve et slikt mørke?
Dette er det nest største problemet i kristendommen (det største er, etter min mening, det med fortapelsen!). Det er ikke mulig å svare kortfattet. Men hvis du kan ta til takke med noen stikkord, kan de kanskje lede deg videre til et grundigere svar (f.eks. i min bok Gud, hvorfor sover du?):
Det er ikke alt i denne verden som er Guds vilje. Det kan skje ting i verden som Gud ikke vil, og som han står hjelpeløs og gråtende overfor. Det gjør han f.eks. når Jesus gråter over Jerusalem fordi de ikke vil høre på ham.
Men i Guds barns liv samvirker alt til det gode. Det er slik Paulus sier det i Rom 8:28. Vårt privilegium som Guds barn er ikke at vi slipper lettere unna lidelsen, men vissheten om at vi i alle ting er i Guds hånd, og at intet kan rive oss ut av hans kjærlighet.
Men dette “gode” er nesten alltid usynlig for oss. Vi kan ikke (verken som lidende mennesker eller som deres venner og pårørende) vite hvordan den og den byrden, og den og den smerten, skulle kunne virke sammen til noe godt. Slik vi ser det har Gud sviktet løftene sine når han ikke tar byrdene fra oss. Og det går nesten alltid galt når vi prøver å beregne hvordan i all verden det og det skulle kunne være Guds kjærlige vilje!
Derfor har ikke Gud bare gitt oss sitt løfte om kjærlighet; han har gitt oss sin Sønn. Vi vet fra Guds Ord at han alltid er kjærlighet, og at han er kjærlig i alt det som skjer med oss. Men vi kan ikke alltid se det. Så i stedet for å gi oss enda en forsikring om at det er riktig, at han virkelig bryr seg om oss og at han ønsker oss det gode, gjør han sin kjærlighet til oss troverdig ved å komme oss i møte som et lidende menneske. Gud har ikke latt det blir med snakk. Han har latt sin kjærlighet komme oss i møte på akkurat den måten som kan overbevise oss og gjøre inntrykk på oss: i et menneskes liv, i et menneskes elskende ansikt. I Jesus fra Nasaret.
Og selv om denne sønnen ikke tok sitt eget liv, så valgte han faktisk å gi sitt liv. Det valget tok han, selv om han var i mørke og fryktet døden, akkurat som vi frykter døden. Så også i dette valget ligner han oss.
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
