Denne teksten er et utdrag fra boken Syndens daglige plage. Boken kan bestilles her.
Hensikten med syndserkjennelsen er at du skal bli drevet til Kristus. Har den fått drevet deg dit, da kan du vite at syndserkjennelsen din er oppriktig.
Mange vakte mennesker har faktisk — i hvert fall av og til — så sterk følelse av synd at de bokstavelig føler seg fordømt. Men deres syndserkjennelse er i slekt med Kains, og derfor falsk. Det viser seg på den måten at de kan forbli i den samme tilstanden dag etter dag og finne seg noenlunde tilrette med det. Helt tilfreds er de vel ikke, men det er likevel ikke verre enn at de holder.
De kan spise og drikke, arbeide og sove, ja, le og spøke, enda de vet med seg selv at de står utenfor Guds nåde. De vet kanskje til og med at de er fortapelsens barn.
Hvis de får høre om den uforskyldte nåden og får tilbud om å ta imot den, avviser de med en slags ydmykhet enhver tanke på å kunne ta imot nåden slik som de er. Så dumdristige er de ikke, at de skulle våge det. Det går vel an for dem som har en mindre synd på sin samvittighet, men deres egne synder er altfor store og altfor mange. Samtidig kjenner de en hemmelig tilfredshet over at deres syndserkjennelse er så mye dypere enn andres.
Tilsynelatende er den det også. Man skulle faktisk ikke tro at det i virkeligheten er selvtilfredsheten som er den mest framtredende følelsen hos dem. Det er i sin syndenød de søker trøst. Dermed behøver de ikke Jesus og hans fullbrakte frelsesverk. Den nåden som han tilbyr, avviser de. Så kommer de til å dø i sine synder fordi de mangler det eneste som gjelder overfor Gud.
Historien om Kain gir oss en treffende illustrasjon av dette. Også han sa til Herren: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.» Han hadde virkelig ond samvittighet. Han var truffet av en uro som gjorde at han skvatt til bare et løv raslet. Han var blitt som en fremmed for Gud og var ulykkelig resten av sitt liv.
Ikke desto mindre kunne han dra av sted til landet Nod øst for Eden, skaffe seg familie og bygge en by. Det at han var under Guds vrede, tynget ham ikke så sterkt at han måtte falle ned på sine knær og søke visshet om Guds nåde.
“Ekte syndenød”
Her ser vi forskjellen på den syndenød som selve synden og samvittigheten er årsak til, og den som Guds Ånd skaper gjennom Ordet.
Det første finner man ofte til og med hos helt ugudelige mennesker. Man får ond samvittighet når man åpenbart har forbrutt seg på en eller annen måte. Men noen forandring har ikke skjedd. Ikke noen menneskelig kraft kan føde mennesker på nytt. Det kan bare Guds Ånd.
Den vekkelsen og syndenøden som er et resultat av at Guds Ånd virker, driver alltid mennesker til omvendelse og tro. Det skjer noe med dem. De blir forandret.
Det er her det viser seg om syndserkjennelsen er ekte eller falsk. Den er ekte hvis man ikke kan holde ut med å forbli i den tilstanden man befinner seg i. Da søker man redning og hjelp — ikke hos seg selv, men hos Kristus. Og man får ingen ro før man får visshet om Guds nåde.
Hensikten med vår syndenød var jo ikke at Gud skulle påvirkes til å gi nåde, men at vi skulle påvirkes til å ta imot den.
Om du derfor synes at du ikke kjenner syndene dine slik du burde, men samtidig lider under dette og hungrer og tørster etter Kristi nåde, da har du tross alt den syndserkjennelsen som er nødvendig. Ja, da eier du i virkeligheten allerede Guds nåde. For din lengsel og dine sukk er nettopp det Skriften kaller å «hungre og tørste», å «komme», og «ta imot». Til dette har Gud for tid og evighet knyttet alle sine løfter om frelse og barnekår.
