En ubesvart bønn er en invitasjon enda nærmere Guds hjerte. Det betyr ikke at han ikke hører. Det er en invitasjon til å fortsette. Ikke fordi han krever at du ber mer, oftere og inderligere, men fordi han er Gud. Han vet best når og hvordan, og i hans tid kommer svaret. Inntil da er vi nær ham, og kan oppdage andre måter bønnen besvares - i styrke, fred, utholdenhet, hvile, omsorg og i muligheter som bare finnes akkurat nå. Han kan gjøre vondt til godt, som ingen annen kan det. Han er størst.
Jeg skrev disse ordene omtrent tre måneder etter at jeg ble syk med covid-19 i 2022. Alt hadde vært oppoverbakke siden den dagen viruset tok bolig i kroppen min. Jeg ble kraftig og langvarig syk, og konsekvensene ble måneder med høy puls og brystsmerter, og flere år med utmattelse, smerter i kroppen, hjernetåke og et helt nytt og annerledes hverdags- og familieliv.
Midt inn i dette frustrerende, noen ganger håpløse og alltid begrensede nye livet, fikk jeg erfare et møte med han som har vært lengre ned enn vi har. Jesus har erfart alt det vonde, smertefulle, håpløse, vanskelige og sorgfylte. Ikke før vi erfarer det selv, kan det virkelig nå inn også til oss. Han vet. Han har erfart. Det opplevde jeg at det er enormt stor trøst i.
For når livet strammes til på denne måten, og kalenderen må tømmes, da forsvinner også mange av identitetsmarkørene. Hvem er jeg når jeg ikke kan være den kreative læreren, tålmodige mammaen, møteleder, initiativtaker, kakebaker og til stede i viktige relasjoner. Det vi opplever under slike forhold kalles livssorg, livet ble ikke som vi hadde tenkt. Og det er ikke enkelt å slippe taket i alt en håper og drømmer om, elsket og lengter etter, når livet byr på slike krokveier.
Spørsmålet blir enda større i mørket, enn når dagene flyter normalt: Hvem er du, Gud, når dette treffer meg og mitt liv? Hvem er du når bønnen om å få god helse igjen står ubesvart i år etter år? Hvem er du når jeg ikke er meg selv lenger?
Det er vondt å stille spørsmålene, men det er helt avgjørende. For når vi spør ærlig, og vil lytte etter svar, får Gud slippe til med det vi egentlig vet i teorien, men ikke ennå har fått erfare så konkret: Gud er Gud, uansett hva som er mine omstendigheter. Og Gud er god, selv om livet er krevende. Og gjennom alle årene med sykdom, kjente jeg på en fred som overgår all forstand. Det var Guds løfter i praksis. Han bevarte meg fra depresjon og lammende sorg over alt som var borte, og sådde små spirer av håp gjennom sitt ord og hilsener fra andre kristne rundt meg. Det var velsignelse og skatter i mørket hele veien, jeg var aldri alene.
Vinteren 2024 nådde jeg milepælen: to fullførte kalenderår med senfølger etter covid-19. Jeg hadde holdt fast ved håpet disse to årene, klamret meg til tanken om at det snart skulle bli bedre.
Etter to år slapp jeg taket. Jeg sa det til Gud høyt og tydelig: Nå kapitulerer jeg. Håpet mitt betyr ingenting her lenger. Det som betyr noe er at du har vært her med meg i alt så langt, og du går ingen steder. Nå slipper jeg taket i håpet, og nå får du bære meg isteden.
Det kjentes som en byrde av skuldrene mine, og samtidig dukket en sang av Andrew Peterson opp blant tipsene Spotify byr på iblant, Always good.
If it's true that You know what I'm feelingCould it be that You're weeping with me?
Arise, O Lord, and save meThere's nowhere else to go
You´re always good
Jeg ble dratt inn i sangen, slik bare Den hellige ånd kan virke i oss. Det var som at Gud talte rett til meg. Jeg ser at du har gitt opp håpet nå, kjære datter – og det er sant at jeg vet hvordan du føler det. Jeg gråter med deg, og jeg vil ta imot deg akkurat som du er. La meg bære deg.
Og mens sangen fortsatte å gå på repeat i ørene og hjertet mitt de neste dagene, sank stadig nye formuleringer fra teksten inn i meg og ble en del av meg.
Somehow this sorrow is shaping my heart like it should
Jeg sørget og sang, og sa meg enig med Peterson om at denne livssorgen, alt dette tapte, meningsfulle, hverdagslige jeg ikke kunne fylle tiden min med lenger – det formet hjertet mitt. Sykdommen og sorgen gjorde meg avhengig av Gud på en måte jeg nok aldri kunne opplevd uten.
This heartache is moving me closer than joy ever could
Det var som at han tok mine ord i sin munn og sang dem til Gud for meg. Akkurat slik var det. For som jeg skrev allerede etter tre måneder, kunne jeg med enda større tyngde bekjenne det etter to år: En ubesvart bønn er en invitasjon enda nærmere Guds hjerte.
Nå står jeg på et vis på den andre siden og ser tilbake på dette. Jeg har delt mye om Guds omsorg, fred og godhet mot meg, i ulike kanaler, gjennom de krevende årene, og jeg vil aldri slutte å fortelle om det.
Nå synger jeg med på Petersons sang med andre følelser som undertone. Jeg ligger ikke på kne i håpløshet og overgivelse, men jeg løfter hendene i dyp takknemlighet.
My God, my God, be near meThere's nowhere else to goAnd Lord, if You can hear mePlease help Your child to know
That You're always good
Takk at du viste meg dette, gode Gud. Takk at du drar oss nær deg i bønn, takk og tilbedelse. Takk at du hører oss, og takk at du kan vise deg for oss også når vi er i mørket.
Jeg måtte ikke komme ut i lyset til friskere dager, etter en helbredelse, for å vite dette. Han var også der med meg da – hver dag, for han er alltid god. Vi er aldri alene, men invitert inn i hans nærhet, uansett hvordan livet ser ut. Og han er den samme, hans kjærlighet er den samme, og han holder sine løfter, alltid.
