Ydmykhet er et mye brukt ord for tiden, men hva er det egentlig å være ydmyk, og hvordan blir man det?
Jeg tror de fleste av oss er enig i at det er et godt skussmål å bli kalt ydmyk, og kanskje er det derfor så mange ønsker å ta i bruk merkelappen om seg selv.
Alle ønsker å være ydmyke
Politikere er ydmyke når de blir nominert til et verv. I næringslivet holder de kurs om hvor viktig det er å være ydmyk som leder. Idrettsfolk er gjerne ydmyke når de har vunnet, og leger er opptatt av å være det i møte med pasienten. Er det noen som har vunnet en pris, er de kanskje både stolt og ydmyk samtidig. Det er jo en litt morsom sammenstilling. Er ikke stolt det motsatte av ydmyk?
Hvordan vil et ydmykt menneske være?
C.S. Lewis, forfatteren av Narniabøkene og mange andre bøker, skriver litt om ydmykheten. Han ber oss forestille oss at vi møter en virkelig ydmyk mann. «Hvordan vil han da være?», spør Lewis, før han svarer selv:
Han vil ikke være en tilgjort, overdrevent høflig person, som selvfølgelig alltid snakker om at han selv er «ingenting». Sannsynligvis vil vi tenke om han at han er en glad og intelligent fyr, som virkelig viser interesse for det vi har å si til han. Og om vi misliker han, vil det være fordi vi blir misunnelig ovenfor noen som kan nyte live så enkelt.
Denne fyren vil ikke tenke på ydmykhet – han vil faktisk ikke tenke på seg selv i det hele tatt. Ydmykhet, ifølge Lewis, er altså ikke å tenke mindre om seg selv, men å tenke mindre på seg selv.
“Innrøm at du er stolt”
Lewis vil også gjerne gi et råd til den som vil bli ydmyk. «Begynn med å innrømme at du er stolt», sier han. For de mest hovmodige han kjente, var de som nektet for at de var stolte.
Kanskje dette er et spor som kan hjelpe oss å forstå hvordan vi kan bli mer ydmyke. Og ikke en sånn påsmurt «liksomydmykhet», men en ekte og god ydmykhet, slik vi har lyst å møte selv.
Hva er det som gjør oss stolte? Det kan sikkert være mye som vi kjenner oss stolte av: Som jobben vi har eller hva vi har klart å utføre i livet, utdannelsen vår, noen vi kjenner som er viktige eller kjente, hvor mye vi trener, bilen og huset vårt, eller til og med hvor ydmyke vi selv synes at vi er. Og det er jo ikke noe problem med å være fornøyd eller glad for både bilen og huset – problemet oppstår kanskje i det vi setter oss over andre som ikke har det vi har. Det er jo her stoltheten kommer inn.
Husk Herren din Gud
Da Israelsfolket hadde vært i ørkenen i mange år, og sto på trappene til det lovede land – velstandens og overflodens land – hadde Gud en ting han ville si dem:
«Du kan si i ditt hjerte: «Det er min egen kraft og min sterke hånd som har skaffet meg denne rikdommen.» Men husk Herren din Gud, for det er han som gir deg kraft til å vinne rikdom.»
Rikdom, penger og overflod
Det ser ut som om det er én ting mer enn noe annet som gjør oss hovmodige: Rikdom, penger og overflod. Men tenker vi oss om, er det lite vi selv er skyld i av overfloden vi har. Jeg mener: Hvem har gjort slik at jeg er født i Norge – et av verdens rikeste land, med flust av velferdsordninger, og en fordeling gjort av et av verdens best fungerende demokratier?
Hvem har holdt meg unna en bilulykke eller gjort slik at jeg har hatt helse til å jobbe? Hvem har gitt meg arbeidslyst og evne til å ta en utdannelse for å utføre arbeidet? Hvem har gitt meg foreldre som har lært meg arbeidsmoral og arbeidsglede?
Det du har fått
Tenker vi over det, er det ganske mye godt i livet som har blitt gitt oss, og som vi ikke har gjort spesielt mye for å fortjene. Paulus sier det slik:
«Hvem har satt deg høyere enn andre? Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave?»
Hadde vi innsett sannheten om oss selv, hadde det nok ikke vært så nødvendig å for Gud å ta en runde med oss om stolthet med jevne mellomrom. Det er likevel trygt at han som viser oss hvem vi virkelig er, og gjør oss ydmyke, ikke er ute etter å skade eller tråkke på oss. Han gjør det på en familiær og omsorgsfull måte.
Han som var ydmyk av hjertet
Jesus ble kalt ydmyk – eller saktmodig som de sa før. Han sa til og med om seg selv at han var «ydmyk av hjertet». Det er jo litt rart at han går så høyt ut har jeg tenkt. Hvordan går det an å kalle seg selv ydmyk, uten å være stolt av det?
Kanskje noe av det som kjennetegnet Jesu ydmykhet, var det at han plasserte seg selv under andre. Han hadde egentlig posisjon til det motsatte, men han valgte å sette seg selv nederst ved bordet. Han var en som sa hva han mente og sto for noe. Han var en som sa i fra, også når det kostet. Sånn sett var han ikke uten selvrespekt, eller en som jattet med uansett hvem han snakket med.
Han som plasserte seg selv nederst
Men han var ikke en som så ned på folk – uansett hva de måtte ha gjort: Landsforrædere, de som hadde misforstått troen og Bibelen helt, eller de som levde litt på siden av samfunnet på grunn av sykdom eller synd. Alle ble møtt med respekt, og han hadde et oppriktig ønske om å hjelpe dem.
Ovenfor disiplene hans, som han visste (om kort tid) i feighet skulle forlate han alle sammen, inntok han rollen som den laveste slaven og vasket føttene deres.
Kanskje aller mest satte han seg selv nederst da han selv valgte å dø – ikke fordi han selv fortjente det, men fordi han tenkte på meg og deg. Det er godt å møte noen som ikke er ovenfra og ned – spesielt når vi innser at vi også er av de som trenger det.
Denne teksten ble først publisert i oktober 2018.
