Når vi som kristus-troende ønsker å oppdage, forstå og leve i stillheten, går vi først til Jesus Kristus. Han levde hele sitt liv i rytmen mellom å tjene og være i stillhet. Tjene mennesker ved å møte den enkelte og de store menneskemengdene med ord og omsorg, og på den andre siden ved å trekke seg unna for å være alene med Gud Fader, i stillhet og bønn.
Jesu egen livsbalanse lærte han disiplene, og den bør alle troende søke, innøve og holde fast. Denne rytmen vil vise seg mer og mer som avgjørende for framtidens kristne. Hver dag utsettes vi for stadig flere impulser og valg. Alle disse mulighetene, nytelsene og opplevelsene skaper uro i sjelen. I tillegg kan vårt "fromme driv" streve etter å gjøre maksimalt for Gud. Alt dette kan vi bli utbrent av. Stillheten kan bevare oss fra det.
Jesus gav alt, men tok også alt imot fra sin Far, i tillit. For å ta imot alt vi behøver fra Gud Far, oppfordrer Jesus sine disipler, og meg og deg, som vil leve som han: «Kom med meg til et øde sted, hvor vi kan være alene og hvil dere litt" (Mark 6:31). Jeg har i over 30 år begynt å innlede retreatene med dette Jesu ord: kom med han avsides, skill deg fra alt det daglige kjas og mas for å være alene med Gud. Bli stille og kom dermed til hvile. Da festes våre liv i den sanne, Jesu egen rytme, mellom arbeid og hvile.
Guds nærvær åpner seg når det blir stille. Som Elia forteller om sitt møte med Gud på Horeb-fjellet foran hulen. Først kom en sterk storm, så et jordskjelv, deretter en ild, men Herren var ikke i disse store manifestasjoner. Så kom "lyden av en skjør stillhet" (1. Konge 19:12), som Bibelen 2011 så vakkert oversetter. Ja, stillheten er skjør og akkurat slik kan Gud komme oss nær.
Jesus lærer oss å be: "Når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg" (Matt 6:6). Kan vi lære å be uten å lære det? Gud vil ha oss for seg selv, derfor går vi avsides, konkret inn i vårt rom og lukker døren. Særlig i fastetiden er det den digitale døren vi bør lukke. Bare når vi stenger verden ute blir det stille. Da blir det et møte med den skjulte Gud. Fordi Gud er i – og ser i – det skjulte.
Fastetiden har i kirkens historie alltid vært tiden for bønn og meditasjon av Guds ord og for å søke Guds vilje for oss. Faster vi, forsaker vi noe som ellers fyller vårt sinn, hjerte, tanker, begjær og gjerninger, og vi blir lettere stille og en ny frihet senker seg. Frihet fra og til. Stillhetens lykke.
Klosterlivet har i alle århundre rendyrket stille steder, hvor det er lettere å be. Det hører vi også igjen og igjen fra mennesker som kommer til vårt retreatsted, Solåsen Pilegrimsgård, enten de er på pilegrimsvandring, retreatgjester eller blant dem som nesten daglig kommer opp, stille, til vårt sted. Iblant forteller de om en fred og stillhetens velvære. Kanskje stedets bønn som har blitt bedt av staben og våre gjester i 25 år, ikke forsvinner med vårt "amen", men virker etter?
I naturen søker og finner mange stillheten ved å gå. Helst alene. Villmarksmann nr. 1 i Norge, Lars Monsen, taler varmt om stillheten i Guds skaperverk og hans mange religiøse erfaringer. Ja, naturen er Guds «første bok» for troende, men taler stille også til ikke-troende i skjønnhet, orden og ro. Gud skaper jo hvert øyeblikk det som er til, ikke minst oss selv. De fleste kan fornemme noe i den «skapende stillhet». Våre retreatgjester forteller ofte om erfaringer med Gud i naturen. Guds skaperånd puster jo liv i alt. Gå i disse fastetider oftere ut, stille, bedende og takkende.
Stille steder behøver vi kristne, men også kristendommens framtid i Norge trenger mange, mange stille steder. I tillegg til bedehus trenger vi åpne hus, åpne kapeller, åpne kirker, fysiske steder hvor Jesustroende ivaretar stillheten. Steder hvor luften mellom jorden og himmel er tynnere. Verden med all sin støy og prestasjonsjag lengter etter rolige steder. Vi selv og. Stillheten blir mer og mer et stort gode som vi troende stedfortredende burde hegne om i vårt samfunn. La oss selv leve i og forme stille rom, sanselige rom som vår kropp kan se, lukte, være i, føle og fornemme. Stillheten er en vederkvegelse, det er et rom der sjelen faller til ro og vi kommer tilbake til oss selv til Gud.
Stillhetens «nye kultur». Fra hjertets stille rom, til naturens stillhet og videre til steder hvor man tar vare på stillheten. Og så inn i kirkens innerste. Og omvendt, tilbake til verdens pulserende liv, ansvar og til de lidende. I stillheten møter vi ikke minst verdens nød, som Ukraina i dag. På den måten Jesus vandret kunne også vi la en stillhetens vandring ta til. Den kan fornye våre familier og våre møter med de lidende og forme kulturen i framtiden.
Kirkens våpenhus kan i framtiden kanskje bli et stillhetens rom? Jeg drømmer om at søkende kunne meditere der, i et atrium, for så å gå inn i det hellige rom, til døpefonten, for å lytte til Ordet, ta imot nattverd og åpne seg for fellesskapet. Stillheten som en veihjelp til messen, kroppens møte med Guds hellige legeme.
Fastetiden har begynt, disse velsignede 40 dager i kirkeåret før påske. Ved å kutte ut noe; inntrykk, mat, legge ned noe, la være noe, også av det sosiale, kulturelle og handling, og ikke minst det digitale aktive liv, kommer hvilen tilbake. Fasten roer ned og samler oss i vårt hjerte. Da vokser tilliten til Gud og det Gud alene kan gi og gjøre. Ja, det han har gjort i våre liv vokser inn i vårens liv. Vi kommer igjen i kontakt med livets kraft, oppstandelsens påskeseier.
I stillhet og tillit skal deres styrke være. Jes 30:15
