Jesus er veien, sannheten og livet. Men det er mange veier til Jesus.
Denne artikkelen er en del av foross.nos advents- og juleserie “Veier til Betlehem”. Denne gangen er det Sahar Sadlowsky Gold som deler sin historie.
Teksten kan du også høre innlest på Foross-podden.
Jeg heter Sahar. Jeg ble født 3. januar 1992 i Bat Yam i Israel.
Familien min er tradisjonell jødisk. Vi har alltid feiret de jødiske høytidene og overholdt den jødiske identiteten med stor nidkjærhet. I nærheten av barndomshjemmet mitt i Bat Yam er det fem synagoger. På grunn av dem var jeg til enhver tid i prat med ulike folk om Gud og jødedom, men jeg brydde meg ikke om troen. Jeg hadde en veldig svak forståelse av Gud og syntes hele konseptet var kjedelig og tørt, kanskje til og med kun et hjelpemiddel for svake og dumme mennesker.
Alle i familien min er sportsidioter, og da jeg var ti år gammel begynte jeg for alvor å spille fotball. Å være fotballspiller var selve drømmen og det førte til en veldig overfladisk, egoistisk og materialistisk tilværelse. Jeg tilba med andre ord andre guder, for alle tilber noe eller noen. Hvis du ikke tilber den sanne Gud, vil du tilbe annet, sånn som penger, sex eller ære. Som Martin Luther sier; «Det som du fester hjertet ditt ved og som du stoler på, det er din egentlige Gud» (Fra Luthers Store katekisme, forklaring til det første budet).
Livet mitt tok en ny vending som 16-åring da fetteren min, som var forlovet og klar til å gifte seg, ble diagnostisert med en aggressiv krefttype. Legene sa han kom til å dø snart. Du kan bare tenke deg hva foreldrene hans gikk gjennom: De kjente på en total hjelpeløshet og bestemte seg for å kontakte en rabbi som kunne be for ham og forhåpentligvis helbrede gutten. De tok kontakt med en velkjent rabbi, som ba om omkring 150.000 kr for å treffe min døende fetter! Dette sjokkerte oss. Jeg kjente ikke Gud på denne tiden men jeg visste allikevel at om det finnes en, om det er en god og hellig Gud, kan det ikke være slik han opererer. Foreldrene til gutten betalte det rabbien ba om. Rabbien kom. Fetteren min døde allikevel.
Denne fortellingen er viktig i min egen livshistorie fordi den skapte en forakt for jødedommen i meg og oppmuntret meg til å bli mer åpensinnet mot andre livssyn. Da jeg var om lag 20 år, ble noen arabiske kristne med på fotballaget mitt. Dette var første gang som jeg møtte arabere på en jevn basis. Jøder og arabere har gjerne ikke så lett for å bli kjent, men på tross av dette ble vi gode venner, faktisk de beste jeg fikk på denne tiden. De inviterte meg hjem til seg og de inviterte meg inn i hjertene sine. Det viste seg, til min store overraskelse, at ikke alle arabere er terrorister (og jøder er heller ikke nødvendigvis mors beste barn)! Siden jeg er glad i historie, ble jeg interessert i bakgrunnen deres. Som en typisk israelsk jøde, var jeg veldig lite kjent med kristendom. Nå som jeg hadde fått nye venner, var det derimot spennende å grave litt dypere i hva de trodde på.
Først var jeg for blyg til å spørre både dem og andre om Jesus og kristendommen. «Jøder driver ikke med den der Jesus-greia», visste vi jo. Men, Gud være lovet, kan vi google ting vi lurer på i det tjueførste århundre! Jeg googlet meg inn i kristendommen og det Nye Testamentet på hebraisk. Før jeg begynte å lese, forventet jeg å finne en anti-semittisk bok og en rekke vestlige historier om julenissen og andre ting israelere gjerne tror kristendommen består av. I det første evangeliet leste jeg Jesu ættetavle og så raskt at hvert eneste navn som var ramset opp, var hebraisk. Utrolig merkelig. Så fortsatte jeg lesningen, og forstod at vi befant oss i det hellige land, og ikke i Vatikanstaten! Evangelisten skrev om Messias og Himlenes rike. Slike begreper er jødiske konsepter fra den hebraiske bibelen!
Hva i alle dager er det som skjer her? Spurte jeg meg selv. Det Nye Testamentet er altså en bok skrevet av jøder, om jøder, og besvarer det jødiske håpet. Dette overrasket meg, ja, det gjorde meg faktisk aldeles perpleks. Men det var ikke før jeg kom til personen Jesus at lesningen virkelig gjorde inntrykk på meg. Det var ikke mulig å forholde seg nøytral til undervisningen og handlingene hans. For en visdom, barmhjertighet og kjærlighet han viste mot folk!
Jo mer jeg leste, dess ivrigere ble jeg, for «med maten kommer sulten». Det var det som skjedde med meg da jeg møtte Jesus. Han er den Jesus jeg aldri kjente før. Når jeg leser det Nye Testamentet, jakter jeg ikke på en åndelig opplevelse eller søker etter en mottaker av min tilbedelse, men jeg finner Guds eget Ord. Den Hellige Ånd, som virker gjennom Guds Ord, har kalt meg ved sitt evangelium og opplyst meg med sine gaver. Jeg oppdaget at en person jeg trodde hadde vært død i to tusen år, er i live, og så at Jesus er veien, sannheten og livet. Han døde for meg. Synden min gjennomboret min herre og Messias med nagler og mye sorg. Ja, det var faktisk for mine synder at han ble gjort dødelig til å begynne med! I ham ble jeg stadfestet, ved hans uomtvistelige oppstandelse fra de døde.
Dette var begynnelsen på en reise gjennom to åndelig utmattende år. Etter en tid googlet jeg meg fram til en protestantisk kirke i området mitt for å møte andre som trodde på Jesus og jeg fant Immanuelkirken i Tel Aviv, som holdt internasjonale gudstjenester. Allerede første gang jeg dro dit, møtte jeg fantastiske folk som elsket Gud og hverandre og som, framfor alt, er takknemlige for den kjærlighet som Gud har vist dem i Jesus.
Jeg begynte å komme regelmessig til gudstjenester og bibelstudier og tok et katekismekurs for å forberede meg til å bli døpt. 17. april 2015 ble jeg døpt, til syndenes forlatelse, av presten Christian Rasmussen, og jeg ble et Guds barn. Jeg takker Gud for hans velsignede sakrament, der han omvendte meg fra å være hans fiende til å få bli hans venn og elskede barn. Jeg kan alltid tenke tilbake på dåpen min og huske at Gud, der og da, tok meg inn i sin familie, til den verdensvide kirken, som er det nye Israel.
Etter en tid ble jeg interessert i luthersk lære. Årsaken er at jeg begynte på en israelsk, evangelikal bibelskole og innså at de underviste enkelte ting ganske annerledes enn det jeg hadde lært hjemme i kirken selv om ikke den heller fullt ut var luthersk i sin undervisning og praksis. Dette utfordret meg til å utforske luthersk teologi ettersom jeg ikke var vel bevandret i temaet. Gjennom en kjær, dansk venn som er en luthersk pastor, fikk jeg øynene opp for den unike innsikten som luthersk lære har når det gjelder å skille mellom lov og evangelium, samt en kristussentrert lesing av Skriften.
I fortsettelsen møtte jeg Maria, som skulle bli min svenske, elskede kone. Hun introduserte meg til konfesjonelle, lutherske sirkler i Europa og da særskilt Misjonsprovinsen i Sverige. For meg var dét å oppdage konfesjonell lutherdom nesten som en «gjen-gjenfødelse»! Skjønnheten og trøsten i sakramentene, liturgiens eleganse og den holistiske opplevelsen av evangeliet som var med i alle komponenter, åpnet øynene mine for evangeliet på en helt ny måte, og har til denne dag gitt meg en visshet om Guds løfter til meg på en helt ny måte.
Hvis vi spoler fram til i dag, kan jeg fortelle at Gud har lagt på Misjonsprovinsens hjerte i Sverige, så vel som hos andre europeiske og amerikanske kirker, et ønske om å støtte misjonen til det jødiske folk. Jeg har nå blitt en prestekandidat i Misjonsprovinsen i Sverige og i løpet av det neste halvannet året, håper vi å plante den første konfesjonelle lutherske kirken i Israel, hvor Guds Ord kan forkynnes kjærlig, klart og rent til israelske jøder og hvor sakramentene kan forvaltes og feires.
Det er veldig oppmuntrende for meg å bevitne at Gud minner så mange trofaste kristne om å støtte misjonen til det jødiske folket med økonomiske gaver og forbønn, sånn at vi kan forkynne evangeliet om Jesus Kristus til dem det utgikk fra først.
Oversatt fra engelsk av Silje Kiil.
