Barnet i mors liv er et medmenneske. Dette er en sannhet som er vanskelig å se i øynene. For hvis det er sant, da er en provosert abort et overlagt drap. Og da krenkes retten på det groveste hver gang abortloven trer i kraft. Vår rettsfølelse står overfor en utålelig provokasjon, dersom vi slipper sannheten til.
Myndighetene vet at abortloven er et høyt og farlig spill med vår sovende rettferdighetssans. De har nok en følelse av å leke med ilden. Derfor bruker de mye kløkt og makt for å holde sannheten nede. De skjønner at provosert abort ikke tåler dagens lys. I dagslys heter det fosterdrap.
Da skuddet smalt, og abortlegen stupte, gikk det et alarmsignal gjennom fosterdraps-regimene. For det lå en uimotståelig logikk i handlingen. Presten som skjøt, hadde like stor "rett" til å drepe legen, som legen til å drepe barna. Eller like liten rett. Men det kommer ut på ett.
Skuddet forkynte at her begås det overlagte drap som ikke kan anmeldes, som intet politi griper inn mot, som ingen domstol vil fordømme. Her er retten blitt totalt privatisert. Anarkiet er inntrådt.
Vi er naturlig nok livredde for anarkiet. Derfor tør vi ikke se sannheten i øynene, selv om vi er "mot abort". Derfor tar vi avstand fra selv svake symbolhandlinger som forkynner at provosert abort er drap på medmennesker. For vi skjønner intuitivt, at dersom symbolene taler sant, da er det ikke nok med ord og tegn, da må det gripes inn mot uretten med et alvor og en energi som tilsvarer den blodige virkeligheten. Vi viker tilbake for dette alternativet, fordi vi forstår at det betyr åpen krig med den samfunnsmakten som dreper med loven i hånd.
Vi frykter vår egen rettferdighetssans, dersom vi må se sannheten om fosterdrapet. For ingen hederlig og rettskaffen mann kan rolig stå og se på at et lite forsvarsløst barn blir revet i stykker. Han rydder operasjonssalen. Med bare nevene, får vi håpe.
