Da var politiet der og førte meg ut. Kl. 8.15 ble jeg bragt inn på Tromsø kretsfengsel. Det føltes bare godt og befriende. Og alle var så vennlige. Nå sitter jeg her på celle 13 i fremmede klær fra innerst til ytterst og takker Gud for at han har tatt meg i sin varetekt!
Luftegården med sine høye grønne murer, buet som en brytende bølge utover oss mot toppen, den er så stor at den gir meg en opplevelse av å stå på utsiden av samfunnets kinesiske mur, ikke innestengt, men utestengt sammen med en håndfull farlige mongoler som hutter i snøslapset. (Siden forstår jeg at vi befinner oss midt i sentrum).
Jeg føler meg flau som en turist ved fronten, for det tøffe, vonde livet, det er deres og ikke mitt. I deres øyne må jeg være en som leker der hvor de lider, og derfor gjør det meg så varm og glad når de snakker til meg som en likemann. Her er det de som har erfaring og autoritet, her er det jeg som må lytte og lære. For jeg vet jo at det er min Mester som vil lære meg noe nytt gjennom dem.
Fangene, de fleste, er mennesker som har mistet en frihet de ikke er istand til å bruke. Men, hånden på hjertet, hvem er istand til det? Hvem av oss lever etter frihetens fullkomne lov (Jak. 1,25).
Det synes som om Fengselet ligger innerst inne i det organiserte menneskelige samfunn og forteller sannheten om det hele. Mennesket er et vesen som må beskytte seg mot seg selv og sin manglende evne til å leve i frihet. At friheten fungerer for de fleste, skyldes at de befinner seg under oppsikt av tvinge-makter, lov, politi og forsvar. I fengselet kommer mennesket til seg selv, og gjennomskuer samfunnet innenfra.
Denne avsløringen kan utløse den villeste kynisme. Men den kan også vekke lengselen etter virkelig frihet, frihet til å gjøre det gode uten tvang og frykt for straff. Det betyr: Frihet fra alt det i meg selv som gjør fengsel og politi nødvendig.
Den friheten har vi bare i Kristus.
