Jeg sitter her for å sone. Men jeg synes ikke jeg har gjort noe galt. Og så blir det ingen soning. Konflikten blir bare skjerpet.
"Soning" får bare positiv mening når forbryteren erkjenner at han har krenket retten. Soning blir det når et menneske innser at han selv har brutt den lov han dømmer andre etter, og tar sin straff som et oppgjør for sin misbruk av friheten. Soning er en prosess som fører til forsoning med samfunnet, samvittigheten og Gud. Soning frigjør soningsfangen til et nytt liv.
Men ingen samfunnsmakt kan påtvinge sine fengselsfugler en slik prosess, ihvertfall ikke uten maoistisk hjernevask. Skal det bli sannhet og ekthet, må evangeliet være fødselshjelp.
Jeg tror ikke at et samfunn som så konsekvent som vårt har fornektet Gud, kan formidle noen erkjennelse av objektiv skyld til sine forbrytere. Uansett hvor mektig og prestisjetungt samfunnet fremtrer i rettssalen, mangler det mye på å spille rollen som Gud på en overbevisende måte.
At samfunnet tiltar seg denne rollen i spørsmålet om liv og død i mors liv, styrker ikke samfunnets moralske autoritet. Samfunnet fremstår tvertimot som den store mafia som gjør hva den vil fordi den har makten. Og da har forbryteren de beste kort på hånden. Samfunnet blir sittende igjen med "Svarteper", det sorte får, det drepte uønskede barn.
Soningsfangen sier: Slik er samfunnet. De angrer bare at de ikke fikk kverket meg før jeg ble født. Her sitter jeg som en abort.
