Alle disse guttene som er blitt fengselsfugler, og alle disse kvinnene som er blitt forgrunnsfigurer i statsapparatet, rettsvesenet, partiet, politiet og kirken - hva har de med hverandre å gjøre? Jeg tror de har det felles, at de representerer et samfunn hvor farsbilledet er brutt sammen.
Kvinnen som berger seg ut av problemene ved å kaste sitt barn, og gutten som løper bort fra ansvaret for sitt liv, forteller begge om en far som er blitt borte i buskene. "Faren min stakk av da jeg lå inni maven til mor mi".
Men hos kvinnene fører dette til noe de kaller "bevisstgjøring": Jeg klarer meg uten denne mannen. Aborten blir en slags frihetshandling, et hugg gjennom den knuten som gjør henne avhengig av en far for sitt barn. Hun avskaffer mannens rolle i sitt liv og overtar den selv.
Dette kalles likestilling, og kan ikke tenkes uten abortloven. Abortloven, som opphever fars plikt til å verge sitt barn i mors mave, slår med all grusom tydelighet fast at farsbilledet er brutt sammen. Og slik skal det herefter i lovens navn være!
Dette er den åndelige og rettslige situasjon som driver kvinnene inn i mannens gamle roller som kriger og beskytter. Det forklarer også deres hårdhet og aggressivitet. Mannens svik og barnets død er mørke drivkrefter i sinnet. På veien mot makt tråkker de på brokkene av fars knuste billede, og underkuer en dyp lengsel i seg selv. Imens driver de samme kreftene unge evnerike menn ut og inn av fengslene. Jeg har møtt mange av dem her.
Det er ikke vanskelig å se at denne åndssituasjonen er en straffedom over mannens langvarige forræderi mot sin farsrolle, mot kvinnen og barnet. Men det er en straff som fører til rettssamfunnets undergang. Det som vokser frem på ruinene, er det nye militante matriarkatet som aldri vil tillate gutter å bli menn.
Mot denne åndsmakt må vi kjempe i bønn: "Fader vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn!" Hans navn er fremdeles Far.
