Jeg er overbevist om at dette er selve grunnkrisen i vår kultur: Mannens flukt bort fra kvinnen og barnet, inn i all slags teknisk manipulasjon av virkeligheten. Han har i generasjoner vært opptatt av å preventere seg mot det ansvar Gud har pålagt ham som mann. Han vil gjerne være elsker, men han har mistet evnen til å elske. Når seksualiteten driver ham tilbake til kvinnen, tilbyr han henne storartede erstatninger for virkelighet, nærhet og vern. Som kondom, spiral og abort. Det kaller han å ta ansvar. Blir han far ved et uhell, kan det repareres med drap. Det er ikke å undres over om kvinnen langsomt blir lesbisk i sin lengsel etter ømhet, og forståelse. Men verst er det å være barnet som bærer et slikt billede av far i sinnet, og opplever seg som en prevensjonssvikt, berget fra abort av ren og skjær slendrian.
Bare et fåtall mennesker opplever mannens krise så rendyrket som vi nå har tegnet den. Men jeg tror det store flertallet av barn i vårt land er sterkt påvirket av det negative farsbildet. TV og andre massemedia forsterker virkningen av deres egne vonde erfaringer om fars flukt og svik. Og i skoleklassen finnes det kanskje bare to-tre kamerater som lever i "normale" familieforhold. Det kan ikke være tvil om at vi lever i et samfunn med katastrofal mangel på "far".
Det finnes bare ett botemiddel mot samfunnskrisen: At mannen omvender seg fra sitt gudløse liv og tar opp sitt gudgitte ansvar for kvinne og barn. Men hvordan skal det kunne skje?
De karismatiske bølgene ruller over oss tettere og tettere. De varsler vel at vi lever i endetiden. Men ennå venter vi på den vekkelsen som profeten Malakias taler om, den siste store oppvåkningen før Herren kommer. Vi kan ikke være i tvil om at dette er et budskap for vår tid:
"Se, jeg sender eder Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Og han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann" (Malakias 4,5-6).
