Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler og sa til dem: Gå inn i den by som ligger foran eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til meg. Og dersom noen sier noe til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem. Men dette skjedde alt sammen for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten, når han sier: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et asen og aseninnens fole. Men disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde befalt dem. Og de hentet aseninnen og folen, og la sine klær på dem, og han satte seg på dem. Og de fleste av folket bredte sine klær på veien; men andre hugg grener av trærne og strødde dem på veien. Og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte og sa: Hosianna Davids sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!
Jeg har sagt i forordet at en skal legge merke til to ting i evangeliene. For det første Kristi gjerninger, som er gitt oss til gave og gode. Ved disse skal troen henge og øve seg. For det annet er de samme gjerninger fremstillet til et eksempel og forbilde som vi skulle følge og ligne. Således er alle evangelier som først lærer troen og deretter gjerninger, sanne evangelier. Derfor vil vi dele vårt evangelium i tre stykker. Det første skal handle om troen, det annet om gode gjerninger, og det tredje om den åndelige betydning i denne fortelling om Kristus.
Dette evangelium formaner i særdeleshet til tro, ja krever troen. For det fremstiller for oss Kristus i Hans nådige komme, og Ham kan ingen motta uten den som tror at Han er den mann og kommer i den mening som dette evangelium vitner om. Alt som her vises i Kristus, er idel nåde, saktmodighet og godhet, og den som tror at dette er i Ham og holder Ham for en sådan mann, han er salig. Se! Han rider ikke på hest, som er et dyr som en bruker til krig. Han kommer ikke med prakt og skremmende myndighet, men Han rider på et esel, et ustridbart dyr, som bare brukes til arbeid for å hjelpe menneskene. Dermed viser Han hvorledes Han kommer, ikke for å skremme menneskene, heller ikke for å drive dem fra seg og undertrykke dem, men for å hjelpe dem, ta deres byrde på seg og bære den.
[34] For det annet begynner Han sitt inntog ved Oljeberget, for å vise at han kommer bare av og med idel barmhjertighet. For olje betyr i Skriften Guds nåde, som lindrer og styrker sjelen, liksom olje naturlig lindrer og hjelper legemet. For det tredje er her ingen rustning, intet feltrop, men bare sang, pris, glede og Guds velsignelse.
For det fjerde gråter Kristus over byen, Jerusalem, som Lukas skriver, fordi den ikke erkjenner og mottar en sådan nåde. Så ondt har Han av dens nød. Hvorledes skulle Han da ta strengt og forferdelig av sted med den?
For det femte beviser det aller mest Hans godhet og saktmodighet at Han anfører et ord fra profeten og dermed helt vennlig lokker til å tro og til å motta Kristus. Det som meddeles her i vårt evangelium, er jo skjedd og skrevet for dette ords skyld, som og evangelisten selv bekjenner. La oss derfor se dette ord som hovedstykket i vårt evangelium. For der blir det sagt oss hva vi kan vente av Kristus, hva vi kan søke hos Ham og på hvilken måte Han kan bli oss til nytte og bruk.
For det første sier han: Si til Siones datter. Dette er sagt til predikantene, og dermed blir det befalt en ny prediken, som de skulle forkynne, nemlig intet annet enn det de følgende ord inneholder. Det er en rett og salig erkjennelse av Kristus. Den som prediker annet enn dette, han er en ulv og forfører. Dette er og et av de ord hvori evangeliet loves, som Paulus sier i Rom. 1, 2: For evangeliet er en lærdom om Kristus, således som Han her blir forut avbildet for at en skal tro. Jeg har ofte talt om at der er to slags tro. Den første, dersom du nok tror at Kristus er en sådan mann som Han her og i hele evangeliet blir beskrevet og prediket. Men du tror ikke at Han er en sådan mann for deg, du tviler på om du har eller kan få sådant av Ham. Se, denne tro er intet. Den hverken mottar eller noen gang smaker Kristus. Den kan heller ikke finne lyst eller kjærlighet av Ham og til Ham. Det er en tro om Kristus, men ikke til eller på Kristus. En slik tro har og djevelen og tillike alle onde mennesker.
For det annet sier han: Sions datter. Ved dette fortelles der om den annen, den rettskafne tro, som alene kalles den kristelige tro, når du til stadighet tror at Kristus ikke bare for Peter og de andre hellige, men også for deg er en sådan mann, ja for deg mer enn for alle andre. Du blir ikke salig fordi du tror at Kristus er en Kristus for de fromme, men at Han er en Kristus for deg og er din. Denne tro gjør at Kristus blir deg behagelig og søtsmakende i ditt hjerte. På denne tro følger kjærlighet og gode gjerninger av seg selv uten tvang. Følger de ikke, så er ikke troen der enda. For der troen er, der må den Hellige Ånd også være og virke det gode i oss.
Vil du være en kristen, så må du la deg disse ord være sagt: Deg, deg, og henge fast ved dem, tro uten noen tvil at det skjer deg således som de lyder. Du må ikke holde det for et vågestykke om du på denne måten sammenligner deg med de hellige, men for en uomgjengelig, nødvendig ydmykhet og forsagelse, ikke på Guds nåde, men på deg selv. Et sådant vågestykke på den tilbudte [35] nåde vil Gud under salighets forlis ha. Dersom du ikke vil bli lik de hellige og hellig som de, hvordan skal det da gå deg? Men at du i Kristus og på grunn av Hans komme i troen søker å være hellig, det er å ære og prise Gud rett, idet du derved bekjenner, elsker og lover Hans nåde og gjerninger, og derimot forkaster dine egne gjerninger, ja fordømmer og forsager helt på deg selv. Dette er å være en kristen. For vi sier: Jeg tror en hellig, kristelig kirke, som er de helliges samfunn. Dersom du vil være et lem av den hellige kristelige kirke og de helliges samfunn, må du være hellig liksom de, men ikke ved eller av deg selv, men av Kristus alene. Av Ham er og de andre hellige.
For det tredje sier han: Gi akt på eller se. Med dette ordet vekker han oss likesom opp av vår søvn og vantro, som om han nå vil vise oss noe stort, selsomt og merkverdig som en lenge har begjært, og som en nå skulle ta imot med glede. Denne oppvekkelse er ganske nødvendig, fordi naturen og fornuften forakter alt som angår troen, bl. a. at denne mann skulle være Jerusalems konge, Han som kommer så fattig og ringe og ridende på et fremmed, leid asen. Hvorledes kan vel naturen og fornuften erkjenne det? Dette inntog passer jo ikke på en stor konge. Men troens natur er den at den ikke følger og dømmer etter det som den ser og føler, men etter det som den hører. Den henger alene ved ordet og ikke ved syn eller geberder.
La oss da for det første ta imot og beholde det bilde som troens natur blir malt for oss. For likesom troens gjenstand her for fornuften er helt ubegripelig, ja bakvendt, således er det også i alle troens artikler samme bakvendte syn. Det var heller ikke noen tro, dersom det lot seg således til syne som troen fattet det og ordene lød. Men nettopp derfor er det tro, fordi det ikke synes således som troen fatter det og ordene lyder.
For det fjerde sier han: din Konge. Her skjelner han mellom denne Konge og alle andre konger. Han er din Konge, sier han, er lovt deg, Hans egen skal du være. Han alene skal regjere over deg, dog åndelig og ikke med et jordisk regimente.
Hvor er ikke dette trøstefullt for et troende hjerte! For utenfor Kristus er mennesket underlagt mange grumme tyranner, som ikke er konger, men mordere. Under disse lider han stor nød og angst. Her er jo djevelen, kjødet, verden, synden, loven og døden med helvede, som alle undertrykker den elendige samvittighet og fører den i fengsel hvor den må føre et surt og kummerlig liv. For hvor synden er, der er det ingen god samvittighet. Men hvor det ikke er noen god samvittighet, der er det bare sikkerhet og en uutslukkelig frykt for døden og helvede. På grunn av denne frykt kan ingen lyst eller fornøyelse bestå eller være grundig i sjelen. Det er som det heter i 3. Mos. 26, 36: En sådan sjel skal endog forskrekkes for et rystende blad.
Men den sjel som med en sterk tro mottar denne Konge, han er sikker og frykter hverken for synd, død, helvede eller noen ulykke. For han vet godt og tviler ikke på at denne Konge jo er herre over liv og død, over synd og nåde, over [36] himmel og helvede. I Hans hånd er alle ting. For Han er blitt vår Konge og kommet til oss nettopp for å kunne forløse oss fra alle disse grumme tyranner, og selv alene regjere over oss. Den som derfor er under denne Konge og i stadig tro holder fast ved Ham, ham kan hverken synd, død, helvede, djevel, mennesker eller noen skapning skade. Likesom hans Konge lever uten synd og er salig, så må han også ved Ham bli i live uten synd og død og til slutt bli evig salig.
Se, så store ting har disse ringe ord i seg: Se, din Konge. Alt dette ser ikke fornuften. Heller ikke naturen begriper det, men alene troen. Derfor kalles Han din Konge! din, din, du som jages og plages av synd, død, djevel, helvede, kjødet og verden, for at du av Ham i nåde, i ånd, i liv, i himmel, ja i Gud selv kunne ledes og på en søt måte regjeres. Sådan Konge er Han, og sådant regimente fører Han. Derfor har Han kommet og har blitt prediket. Dersom du ikke tror dette om Ham, så får du det ellers aldri med dine egne gjerninger. Således som du betrakter Ham, således har du Ham. Det du venter av Ham, det finner du hos Ham, og således som du tror, så skjer det deg.
For det femte: Han kommer. Du kommer ikke til Ham og henter Ham. Han er altfor høy for deg og for langt borte til at du ved din egen møye og arbeid skulle nå Ham. Du kan ikke rose deg av at du ved din egen fortjeneste og verdighet har brakt Ham ned til deg. Nei, kjære menneske, all egen fortjeneste og verdighet settes her til side. På din side er det intet annet enn bare uverdighet og mangel på fortjeneste, og på Hans side er bare nåde og barmhjertighet. Gud må legge den første sten og begynne i deg så at du søker og kaller på Ham. Han er allerede til stede når du begynner å søke Ham. Er Han ikke der, så er alt det du begynner på, intet annet enn synd, og jo helligere gjerning du foretar deg, jo større synd begår du, og du blir en forstokket synder. Lær derfor her av evangeliet hvorledes det går til når Gud begynner å gjøre oss fromme, og hva som egentlig er begynnelsen til å bli from. Det er da ingen annen begynnelse enn denne at din Konge kommer til deg og begynner det i deg. Dette går således til: Evangeliet må være det aller første som må predikes og høres. Der hører og lærer du hvorledes du selv er intet, og at alt det du gjør eller begynner på, er synd førenn din Konge kommer til deg for å styre og regjere deg. Se, da begynner din salighet, når du setter dine egne gjerninger til side og helt forsager deg selv, fordi du ser og hører at alt ditt eget er et syndig intet, og når du mottar din Konge, henger fast ved Ham og roper til Ham om nåde og trøster deg alene til Hans godhet. Men at du nå således hører og mottar Kristus, det har du ikke å takke dine egne krefter for, men bare Guds blotte nåde. Den gjør at evangeliet blir fruktbart på din sjel, så at du tror på Ham og anser deg selv og alt ditt eget for intet. For du ser hvor få de er som mottar Kristus, og derfor gråter Han over Jerusalem. Videre: at evangeliet predikes og din Konge kommer, det står ikke i din makt, heller ikke kan du fortjene [37] det, men Gud må gjøre det av bare nåde. Og derfor kan Gud ikke vise større vrede mot oss enn når Han ikke vil sende oss sitt evangelium. For hvor det ikke er, der er det bare synd, villfarelse og mørke i alt det vi gjør. Derimot kan Han ikke vise oss større nåde enn når Han sender oss sitt evangelium. For det har frukt og nåde i følge med seg, skjønt ikke alle, men bare ganske få tar imot det.
For det sjette: Han kommer til deg. Deg, deg, hva er det? Er det ikke nok at Han er din Konge? Er Han din, hvorfor behøver Han da å si at Han kommer til deg? Alt dette anfører profeten for at han på det aller vennligste kunne male Kristus for oss og lokke oss til troen. Det er ikke nok at Kristus har forløst oss fra syndens, dødens og helvedes tyranni og herredømme, og på den måten blitt vår Konge. Men Han gir oss og seg selv til eie, så at alt det Han er og har, blir vårt. Om dette sier apostelen Paulus i Rom. 8, 32: Han har ikke spart sin egen Sønn, men gitt Ham hen for oss alle! Hvorfor skulle Han da ikke også gi oss alle ting med Ham? Altså har da Sions datter et dobbelt gode av Kristus. Det første er troen og ånden i hjertet. Ved det blir hun ren og løst fra synden. Det andre er Kristus selv, så at hun i det gode som hun har mottatt i Kristus, kan rose seg likeså fullt som det var hennes eget hva Kristus selv er og har, og hun kan forlate seg på Ham som sin arvedel. Derfor sier Paulus i Rom. 8 at Kristus er vår Midler fordi Han antar seg oss. Og 1. Kor. 1, 30: Kristus er av Gud blitt oss til visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. O, hvilken livssalig og trøstefull tale! Hvem har nå grunn til å forsage eller frykte for død og helvede, dersom han tror disse ord og har Kristus til eie?
For det syvende: saktmodig. Dette ord må vi spesielt legge merke til, fordi det bringer med seg en søt trøst for en synders samvittighet. For synden forårsaker naturligvis en bange og fryktsom samvittighet, som forskrekkes og skjuler seg for Gud, likesom Adam gjorde i Paradis. Og den kan ikke tåle at Gud kommer nær, fordi den vet og naturlig føler at Gud er en fiende av synd og straffer den hårdt. Derfor gruer og forskrekkes den når den bare hører Gud nevne, og er redd for at Han straks slår til. For at denne mening og fryktaktighet ikke skal jage oss fra Kristus, forsikrer Han oss her trøstefullt at denne Konge kommer saktmodig. Det er som Han vil si: Vær ikke redd og flykt ikke! Han kommer ikke på den måten som Han kom til Adam, til Kain, til syndflodens mennesker, til Babel, til Sodoma og Gomorra, heller ikke som Han kom til israelittene på Sinai berg. Nei, Han kommer ikke med vrede eller for å gå i rette med deg og kreve gjelden av deg. Han er helt annerledes sinnet. Han viser meget mer hvor ondt det gjør Ham at Han noensinne med sin straff og rettferdige vrede har brakt deg til å forskrekkes og flykte for Ham. Derfor vil Han nå igjen trøste deg og gjøre deg frimodig. Se, dette er jo rett å trøste en arm og av synden bedrøvet samvittighet. Dette er rett å predike Kristus og forkynne evangeliet. Hvorledes [38] er det mulig at sådan tale ikke skulle glede hjertet og drive bort all frykt og redsel for synden, døden og helvede, og derimot opprette en fri, trygg og god samvittighet, så at mennesket i fremtiden med glede handler og gjør alt, ja mer enn man forlanger av det.
Ved at nå profeten formaner Sions og Jerusalems datter til å fryde og glede seg, gir han rikelig til kjenne at denne Konges komme er den mest trøstefulle og vennlige for alle syndige samvittigheter. De behøver derfor ikke frykte eller flykte for Ham og mene at Han vil være en streng dommer over dem og drive dem med loven, som Moses har gjort. På grunn av den ble de også forskrekket og kunne ikke ha noen trøstefull tillit til Gud, fordi den erkjennelse og følelse av synd som loven virker, bare har slikt i sitt følge. Men langt heller søker Han straks med de første ord å vekke dem til å vente all nåde og godhet av Ham. Hvorfor skulle Han vel ellers formane dem til å fryde seg, ikke bare å fryde seg slik alminnelig, men med all hjertens glede? Dette sier Han etter Guds befaling og på Guds vegne til alle dem som er i bedrøvelse, i frykt og i angst for Gud. Han viser altså at det ikke bare er Guds vilje og stadige tanke, men også Hans alvorlige befaling at alle bedrøvede skulle fatte en trøstig tillit til Ham, i stedet for deres naturlige frykt og skrekk.
Profeten gir Kristus tre titler: fattig, rettferdig, og Frelser, mens evangelisten bare gir Ham én titel: Saktmodig. Dette er skjedd for korthets skyld, fordi han heller vil vise oss til profetens ord enn selv forklare dem. Fattig og saktmodig kan ikke den kalles som mangler gods og penger, men den som er elendig og bekymret i hjertet. Hos en sådan finner en sannelig ingen vrede eller hovmot, men bare saktmodighet og medlidenhet.
Som du nå ser at Kristus forholder seg, således må du og forstå det ord: fattig og saktmodig. Hvorledes forholder Han seg da?
Hans hjerte er jo fullt av jammer og medlidenhet over Jerusalem. Det er ikke tegn til vrede eller hevngjerrighet hos Ham. Derimot er Han så overflødig full av saktmodighet at Han endog gråter over sine fienders fordervelse. Ingen var så ond og syndig at Han skulle ha gjort eller ønsket ham noe ondt. Syndernes jammer gjør Ham så mild og saktmodig at Han ikke tenker på noen vrede, trussel eller hevn, ikke tenker på sin overmakt, men viser fram bare medlidenhet og godvillighet. Se, dette kaller profeten fattig og evangelisten saktmodig. Og salig er den som kjenner Kristus således og tror på Ham. Han behøver ikke frykte, men har en fri og trøstefull tillit og adgang til Ham. Det mangler ham heller ikke noe. For således som han tror, således finner han Ham. Disse ord bedrar og lyver ikke.
Det ord rettferdig skal her ikke forstås om den rettferdighet som Gud dømmer med, og som ellers kalles Guds strenge rettferdighet. For dersom Kristus kom med den til oss, hvem kunne da bestå for Ham? Og hvem kunne ta imot Ham? Ja, de hellige kunne da ikke tåle den. Dermed ble jo dette inntogs glede, lyst og kjærlighet forandret til den største frykt og forskrekkelse. Nei, [39] det betyr den nåde som Han gjør oss rettferdig ved. For ordet i grunnteksten betyr egentlig from og fromhet. Derfor skal profetens ord forstås således: Din Konge kommer til deg from. Det er: Han kommer for å gjøre deg from ved seg selv og sin nåde, vel vitende at du ikke er from. Din fromhet skal ikke være din egen gjerning, men alene Hans nåde og gave, så at du ved Ham er rettferdig og from. I denne henseende sier Paulus i Rom. 3, 26: Han er rettferdig. Det er: Kristus alene er from for Gud, og Han alene er den som gjør oss fromme. Likeså i Rom. 1, 17: Guds rettferdighet blir åpenbart i evangeliet. Det er: Guds fromhet, nemlig Hans nåde og barmhjertighet, som Han gjør oss fromme ved, blir prediket i evangeliet. Som du ser i disse ord av profeten, blir Kristus prediket oss til fromhet. Han kommer til oss from og rettferdig, for at vi ved Ham i troen skal bli fromme og rettferdige.
Alt dette vil profeten lære oss om denne Konge, når han gir Ham disse to herlige, ja rett guddommelige titler og kaller Ham rettferdig og en Frelser, som tar fra døden dens makt, som river sønder helvedes strupe, som trår djevelen under sine føtter, og som befrir oss fra synden og døden og setter oss blant de hellige engler, hvor der er evig liv og salighet, dersom vi tror på Ham.
Det utvortes regimente, herredømme, prakt, slott, hus, penger og gods overlater Han til andre konger. Han lar dem også ete, drikke, kle seg og bygge kosteligere enn andre folk. Men hvor mektige de enn er, så kan de likevel ikke den kunst eller formår å gjøre den gjerning som denne fattige tiggerkonge, Kristus, både kan og gjør. For ingen keiser, konge eller fyrste kan med all deres makt frelse oss fra den minste synd, eller med deres gods og penger helbrede den ringeste sykdom, langt mindre hjelpe oss mot helvede og den evige død. Men denne fattige Konge, Kristus, hjelper ikke bare mot en eller annen synd, men mot alle mine synder, ja ikke bare mot mine, men også mot hele verdens synder. Han kommer ikke bare for å ta bort sykdommen, men også døden, og ikke bare min, men hele verdens.
Disse ord av profeten vil evangelisten ha prediket for Sions datter, for at hun ikke skal ta anstøt av Hans ringe komme, der Han kommer ridende så ussel og fattig, og kort tid etter døde på en så skammelig måte. For alt dette skjer til beste for deg, for at Han som en Frelser kan hjelpe deg mot død og helvede, hellige deg og gjøre deg fri fra synden.
Sin hellighet og rettferdighet vil Han skjenke deg. for at du kan bli kvitt dine synder. Han vil late sitt liv for deg, for at du ved Hans død kan frelses og forløses fra den evige død. Du må derfor ikke ta anstøt av Hans fattige og ringe skikkelse, men takke Ham for det og trøste deg ved det. For alt det Han gjør og utretter i dette sitt komme, det skjer alt sammen for din skyld og deg til gode, for at Han kan hjelpe deg av med synden og døden og gjøre deg rettferdig og salig.
Den kjære Herre Jesus Kristus er nå vår Konge, og dette er Hans rike og embete. Han kommer ikke med gullkroner, kongeriker eller stor [40] verdslig prakt. Men når vi engang skal dø og ikke lenger kan beholde dette liv, så er det Hans embete og gjerning å hjelpe og fri oss fra syndens, dødens og helvedes makt. Ja, Han viser oss ved evangeliets prediken at vi visst og sant kunne få denne hjelp og velgjerning hos Ham. Når vi er i syndens og dødens nød, kan vi trøste oss ved troen og si: Nå har jeg fått hjelp ved min kjære Konge Jesus Kristus, den rettferdige Frelser. Han kom derfor så arm og fattig og lot seg nagle til korset for å gjøre meg rettferdig og hellig. Han har i seg selv druknet mine synder og døden. Han gir meg sin rettferdighet og seier over døden og helvede og gir meg også sin Hellige Ånd. Ved den har jeg i mitt hjerte et sikkert pant og en forsikring om Hans hjelp og bistand. Se, den som nå tror dette således som han hører det og således som det i evangeliet blir prediket, han har det også virkelig således.
Denne prediken skal vi villig høre og motta med stor glede. Ja, enhver skulle forbedre seg ved den og bli from. Men dessverre skjer det motsatte. For jo lenger verden står, jo verre blir den. Til det er djevelen selv årsak. En ser jo at folk nå til dags er ryggløse, gjerrige, ubarmhjertige, utuktige og meget verre enn tidligere. Hva er vel årsaken til dette? Det kommer alene av den ting at man ikke gir akt på denne prediken, og at man ikke bruker den til sin omvendelse og forbedring, dvs. til trøst for sin samvittighet og til takknemlighet for Guds nåde og velgjerninger i Kristus. I stedet bekymrer man seg mer om gods og penger eller andre timelige ting enn om den salige skatt som Kristus bringer oss.
Derfor straffer Herren vår Gud verden, idet Han sier: Vil du ikke glede deg og takke meg fordi jeg ved min enbårne Sønns lidelse og død har tatt synden og døden bort fra deg? Nåvel, så skal du få nok både av synd og død fordi du likevel vil ha det slik. Og dersom én djevel red deg før, så skal nå syv verre djevler ride deg. En ser jo tydelig så vel hos bønder som hos borgere, ja i alle stender fra den høyeste til den laveste, at der føres et uordentlig levnet i utukt, gjerrighet og andre vederstyggelige laster.
Enhver som vil være en kristen, være derfor, som av Gud selv, med dette sagt og formant til å høre denne prediken med lyst og kjærlighet og med all takknemlighet motta den. Dessuten må han av hele sitt hjerte be Gud om en sterk tro, for at han kan holde fast ved denne lære. Da vil den sannelig føde den frukt av seg at han fra dag til dag blir mer og mer ydmyk, lydig, vennlig, tuktig og from. For denne lærdom er av en sådan natur og beskaffenhet at den gjør folk gudfryktige, tuktige, lydige og fromme. Men de som ikke vil motta den med lyst og kjærlighet, blir syv ganger verre enn før, da de ikke hadde kommet til denne lære. Dette kan en se over alt. Men den time vil sikkert komme da Gud vil straffe deres utakknemlighet. Da skal det vise seg hva verden har fortjent.
Dette være nok talt om det første stykket, troen. Nå kommer vi til det andre, som er gode gjerninger. Ved troen mottar vi nemlig ikke bare Kristus som en gave, men også som [41] et eksempel på kjærlighet til vår neste, som vi skulle tjene og gjøre vel mot, som Kristus gjør mot oss. Troen bringer og gir deg Kristus med alt Hans gode til eiendom. Kjærligheten gjør at jeg gir meg med alle mine goder til min neste. I disse to stykker består et kristelig liv fullkomment. På det følger lidelse og forfølgelse for denne tros og kjærlighets skyld. Av det vokser håp i tålmodighet.
Nå vil du kanskje spørre hva det er for gode gjerninger du skal vise din neste? På det svares det deg at de har intet bestemt navn. For likesom de gode gjerninger som Kristus har gjort mot deg, ikke har navn, således skal og må de gode gjerninger som du skal gjøre mot din neste, heller ikke ha noe navn.
Hva skal de da kjennes på? Nettopp derfor har de intet navn at du ikke skal gjøre forskjell på dem og stykkevis dele dem slik at du unnlater noen av dem. Nei, du skal helt og holdent overgi deg med alt det du formår til tjeneste for din neste, likesom Kristus har gjort mer for deg enn bare bedt og fastet. Å be og faste er ikke den gjerning som Kristus har gjort for deg, men Han har helt gitt seg hen til deg med bønn og faste og med all sin gjerning og lidelse, så at det ikke er noe hos Ham eller i Ham uten at det er ditt og gjort for din skyld. Av dette ser du at en god gjerning er ikke bare å gi almisse eller be en bønn, men at du overgir deg helt til tjeneste for din neste og tjener ham i alle ting som han trenger og du formår, enten det nå er med almisse, bønn, arbeid, faste, råd, trøst, lærdom, formaning, straff, unnskyldning, klær, føde, ja med lidelse og død for ham. Men si meg: Hvor finnes sådanne gjerninger i kristenheten?
Hør derfor hvilket navn Kristus gir gode gjerninger i Matt. 7, 12: Hva som helst I vil at menneskene skal gjøre mot eder, det skal I gjøre mot dem. Dette er loven og profetene. Hører du ikke hva innholdet er av hele loven og profetene? Det er ikke Gud eller de avdøde helgener du skal gjøre godt mot, for de trenger det ikke. Langt mindre er det stokk og sten, som det hverken er nyttig eller nødvendig for. Men det er menneskene. Hører du det? Menneskene skal du gjøre alt hva du vil skal skje deg selv.
Så merk da: Du trenger ikke gjøre godt mot Gud og Hans helgener, men bare ved troen søke, be og motta alt godt av Ham. Kristus har gjort og utrettet alle ting for deg. Han har betalt for dine synder og forvervet deg nåde, liv og salighet. La deg nøye med Ham, og tenk bare på at du mer og mer får Ham inn i hjertet og styrkes i din tro. Derfor skal alle dine gjerninger og hele ditt levnet være godt, og først da er det godt når det er andre mennesker og ikke deg selv til nytte. For du trenger det ikke, fordi Kristus har gjort alle ting for deg og gitt deg alt det du her og hisset måtte forlange og begjære, enten det så er forlatelse for syndene, salighet eller hva en nevne vil. Finner du derfor noen gjerning hos deg som du enten har gjort Gud, Hans helgener eller deg selv til gode og ikke alene din neste, da vit at gjerningen ikke er god.
Således skal en mann leve til tjeneste [42] for sin hustru og sine barn, barna foreldrene, tjenerne herrene, herrene tjenerne, undersåttene øvrigheten og den ene for den andre, også for sine fiender. Den ene lever, taler, gjør, hører, lider og dør således til tjeneste for den andre at den ene er den andres hånd, munn, øye, fot, ja hjerte og sjel. Dette er rette kristelige, naturlig gode gjerninger, som alltid uten opphør skulle skje mot alle mennesker alle steder.
Se, sådanne gjerninger lærer Kristus oss her med sitt eksempel. Si meg en gang: Hva gjør Han her som Han selv skulle ha nytte eller gagn av? Profeten gir jo alt til Sions datter, idet han sier: Han kommer til deg som en Frelser, rettferdig og saktmodig, og det er deg til beste, for at du kan bli rettferdig og salig. Ingen har kalt på Ham eller bedt Ham om det, men Han kommer av seg selv av bare kjærlighet for å gjøre godt og være til hjelp og nytte.
Nå er Hans gjerninger ikke ett slag, men alle slag, nemlig så meget som det hører til å gjøre oss rettferdige og salige. Å gjøre rettferdig og salig innbefatter så meget i seg som å frelse fra synden, døden og helvede. Og dette gjør Han ikke bare for sine venner, men også for sine fiender, ja for sine verste fiender. Og Han gjør det med et sådant hjertelag at Han gråter over dem som ikke vil la Ham gjøre denne gode gjerning eller selv motta Ham. Derfor setter Han til alt det som Han har og er, for at Han kunne ta bort deres synder, vinne over døden og helvede og gjøre dem rettferdige og salige. Han holder intet tilbake for seg selv, lar seg nøye med at Gud er Hans Fader, og at Han selv er salig. Han tjener altså bare oss etter sin Faders vilje, som ville at Han skulle gjøre alt dette.
La oss nå behandle det tredje stykket, denne fortellings mysterier eller åndelige betydning. Her er å merke at hele Kristi legemlige vandel og omgang betyr Hans åndelige vandel, således at Hans legemlige gang betegner evangeliet og troen. For likesom Han med sine legemlige føtter gikk fra en by til en annen, således har Han også ved ordets prediken kommet ut i hele verden. Derfor viser dette evangelium hva evangeliet er, hvorledes det skal predikes, og hva det gjør og virker i verden. Dette evangelium vil vi da behandle stykke for stykke.
Oljeberget betyr Guds store nåde og barmhjertighet, som har latt apostlene bli sendt og evangeliet forkynt. For vi ser av det som før er sagt, hvor ubeskrivelig den nåde er at vi kjenner og har Kristus, den rettferdige Frelser og Konge. Derfor begynner Han ikke å sende ut sine disipler fra en jevn mark, heller ikke fra et tørt og uanselig berg, men fra Oljeberget, for å vise all verden av hvilken barmhjertighet Han sender ut sin store nåde. Profeten David kaller også denne nåde et Guds berg, når han i Salme 36, 7 sier: Din rettferdighet er som et Guds berg. Det er: Den er så stor, overflødig og rik som den vel kan sies å være, når en rett tenker over hva det er at Kristus bærer og beseirer synden, døden og helvede for oss, ja fullfører alle ting som er nødvendige for oss til salighet, uten at vi gjør det ringeste til det. I vår ferd mot nesten skulle vi derimot [43] øve og prøve oss om vi har ei sådan tro til Ham eller ikke.
Ved de to apostler forståes alle apostler og predikanter som er sendt ut i verden, fordi den evangeliske prediken består av to vitner. Paulus sier jo i Rom. 3, 21: Nå er Guds rettferdighet åpenbart, som loven og profetene vitner om.
Men at Han sier: Gå inn i den by som ligger foran eder eller mot eder, og ikke nevner dens navn, det betyr at apostlene er sendt ut i verden blant sine fiender, og disse har intet navn. Med dette trøster og styrker Gud apostlene og alle predikanter.
For han taler til dem som det står hos Matt. 10, 16: Se, jeg sender eder som får midt iblant ulver. Jeg sender dere ut i en verden som står dere imot, og det synes å være en stor ting. For det er konger, fyrster, lærde, rike og mektige og alt det som er stort i verden, det er imot dere. Eller som Han sier i Matt. 10, 22: I skal hates av alle folk for mitt navns skyld. Men frykt ikke, gå bare av sted, betrakt verden med samme øyne som en ringe landsby, la dere ikke overvelde av det som har anseelse, men predik frimodig mot den slags. For det er umulig at den skal kunne predike den rene evangeliske sannhet, den som er redd storkarene og ikke akter ringe alt det som verden akter stort. Herren vil ikke ha smigrere til lærere. Derfor sier Han ikke: Gå utenom byen eller ved siden av den. Men det heter: Gå frimodig inn i den og si dem det som de ikke gjerne hører, gjør ikke det som de gjerne ser.
Gå bare. Det betyr: predik bare. Sørg ikke for hvem de er som skal høre på dere, men la meg sørge for det. Det må ikke anfekte dere at verden er imot dere. Likevel skal dere finne dem som vil høre og følge dere. Dere kjenner dem ikke enda, men jeg kjenner dem allerede. Predik bare og la så meg råde. Se, således trøster Han dem, at de ikke skulle holde opp å predike mot verden, hvor hårdt den enn gjør motstand mot dem. For det skal likevel ikke skje uten frukt.
Hvorfor lar Han hente to asener? Hvorfor vil Han ikke at begge enten skal være unge eller begge gamle? Og har Han ikke nok med ett å ri på? Likesom predikantene betegnes ved de to apostler, således forståes ved de to asener deres disipler og tilhørere. Predikantene skal være Kristi disipler, som er sendt av Ham. Det er: De skal ikke predike annet enn Kristi lære, og går ikke ut for å predike med mindre de kalles til det. Apostlene har også holdt begge disse stykker. Men deres tilhørere betegnes ved et ungt og et gammelt asen.
Den gamle aseninne er det utvortes menneske som er bundet av loven, av frykt for død og helvede eller av skam eller av lyst til himmel, liv eller ære. Aseninnen er bundet. Således går mennesket med et utvortes skinn av gode gjerninger, ja anstiller seg ofte som en from skalk, men handler ugjerne og uten lyst i hjertet, er en fiende av loven, og har derfor en tung samvittighet.
Men folen, det unge asen — om dette skriver evangelistene Lukas og Markus at ingen ennå hadde ridd på det — betegner det innvortes menneske, hjertet, ånden, viljen, som ikke kan være loven underdanig, selv om en med samvittigheten er bundet til den og føler den. Men en [44] har hverken lyst eller kjærlighet til det før Kristus kommer og driver verket. Likesom nå denne fole enda ikke hadde gått under noen, således er og menneskehjertet aldri det gode underdanig, men er som Moses sier i 1. Mos. 6, 5 og 8, 21 tilbøyelig til det onde fra ungdommen av.
At nå Kristus befaler å løse dem, vil si at Han befaler å predike evangeliet i sitt navn. Og i dette forkynnes nåde og syndenes forlatelse, og hvorledes Kristus har oppfylt loven for oss. Da blir hjertet løst fra alle samvittighetens bånd, og får samtidig den nåde som gjør hjertet og det innvortes menneske fritt, og glad, villig og begjærlig til å gjøre og avholde seg fra alt som blir fordret av det. Således er da mennesket løst, ikke fra loven som om han intet skulle gjøre, men fra sin plagsomme og urolige samvittighet. Til den var loven årsak, idet samvittigheten var dens fiende, og derfor truet den ham med død og fordømmelse. Derfor har han nå en god samvittighet under Kristus, og fordi han nå er en venn av loven, frykter han ikke for død og helvede, men gjør frivillig og gjerne det han tidligere gjorde med tvang. Se, således løser evangeliet på grunn av troen på Kristus, hjertet fra alt ondt, fra synd, død, helvede og en ond samvittighet. Den vender mennesket om til Kristus alene. Derfor lar Gud det også bli forkynt alle vegne og sender lærere til å utbre det, for at Han ved det kan dra oss alle til seg, så vi lærer å kjenne Ham, som Han og sier i Joh. 12, 32: Når jeg blir opphøyet fra jorden, vil jeg dra alle til meg.
Apostelen Paulus (Gal. 4, 2) sammenligner loven med formyndere eller skolemestere som den unge arving blir oppdratt under i frykt og tvang. For loven tvinger oss med trusler til å holde oss fra utvortes onde gjerninger, idet den vekker frykt for døden og helvede, skjønt hjertet ikke blir bedre på den måten. Dette er som Lukas skriver, eiermennene til denne aseninne og folen. De sa til apostlene: Hva gjør dere? Løser dere folen? For hvor evangeliet kommer for å løse samvittigheten fra egne gjerninger, der heter det straks at det forbyr gode gjerninger og forbyr å holde loven. Derfor er det alle lovlæreres, eller som evangeliet kaller dem, fariseeres og skriftlærdes enstemmige tale å si: Skal alle våre gode gjerninger være intet, eller skal de gjerninger som vi fullfører etter lovens bud, være onde, nå vel, så vil vi aldri gjøre godt mer.
Vår tekst viser og hvorledes apostlene skulle forholde seg mot eierne. De skulle svare: Herren har bruk for dem. Det er: De skulle undervise dem om lovens gjerninger og nådens gjerninger og si således: Vi forbyr ikke gode gjerninger, men vi søker å løse samvittigheten fra falske gode gjerninger. De skulle ikke ha frihet til å gjøre ondt, men de skulle komme under Kristus, deres Herre, og da gjøre rettskafne gode gjerninger. Til det trenger Han dem, og til det vil Han og ha dem. Om dette taler Paulus treffende i Rom. 6, der han lærer hvordan vi på grunn av nåden er fri fra loven og dens gjerninger, likevel ikke slik at vi skal gjøre det onde, men rette, gode gjerninger.
Nå vil vi betrakte Kristi åndelige [45] inntog. Han kommer da ridende på en fole, og aseninnen følger etter. Det er, når Kristus på grunn av troen bor i det innvortes menneske, så går vi under Ham og er under Hans regimente. Men det utvortes menneske, aseninnen, går ledig. Kristus rir ikke på den, men den følger etter. Det utvortes menneske er ikke villig og vil ikke bære Kristus, men strider heller mot det innvortes, som Paulus sier i Gal. 5, 17: Kjødet begjærer mot ånden, ånden mot kjødet, og disse står hverandre imot, så at I ikke skal gjøre det som I vil. Likevel, fordi folen bærer Kristus og ånden er villig, så må aseninnen, kjødet, føres etter. For ånden korsfester og undertvinger kjødet, så at det må være underdanig.
Men hva vil det si at apostlene uten befaling legger sine klær på folen? Jeg mener at med dette forståes apostlenes gode eksempel, som den kristne kirke er smykket med. For Paulus sier i Rom. 13, 14: La oss iføre oss lysets våpen. Med denne iførelse vil han uten tvil vise at gode gjerninger er klær som vi vandrer ærbare og vel prydet i for menneskene. Nå er apostlenes eksempler de høyeste og største blant alle helgeners. De kan best undervise oss, og lærer oss Kristus aller klarest. Og derfor må de ikke som de andres ligge på veien, men på folen som Kristus satt på. Vi i den nye pakt må da også følge apostlenes eksempel. Grenene betyr profetenes utsagn, som det i nærværende evangelium er et av, og disse er ikke historier og eksempler, men guddommelige forjettelser. Profetenes bøker er trærne. De som av dem prediker slike utsagn for folket, de hugger grener av og strør dem på den kristelige tros vei. Johannes skriver i kap. 12 at det var palmegrener. Dette er ikke utrolig, skjønt evangeliene ikke sier noe om det.
Av alt dette kan vi se hvorledes en evangelisk-kristelig prediken, som lærer idel tro og den rette vei til salighet, skal være innrettet. Den skal først ha Kristi ord, som Han befalte apostlene og sa: Gå avsted, løs dem og før dem til meg. Til det skal den føye apostlenes prediken og mønster, som stemmer overens med Kristi ord og gjerninger. Det er apostlenes klær. Dertil skal den anføre både eksempler og ord fra det gamle testamente, og dette er folkets klær og grenene. Således blir også folket innprentet både ord og eksempler fra begge testamenter. Om dette taler Kristus i Matt. 13, 52: En skriftlærd som er opplært til himlenes rike, er likesom et menneske som er en husbond, som bærer fram nye og gamle ting av det han har.
Skaren som gikk foran, betyr her alle kristne og hellige som levde før Kristi fødsel. Men de som fulgte etter, betyr alle hellige etter Kristi fødsel. Alle henger fast ved og tror på én og den samme Kristus. Hine har ventet på Hans komme. Disse har mottatt Ham i de tider som følger etter. Derfor synger de og alle sammen én lovsang og priser og velsigner Gud i Kristus. Vi kan heller ikke gi Gud annet enn vår lov og takk for alt det vi får av Ham, enten det så er nåde, ord, gjerninger, evangelium, tro eller andre ting. Å love og takke er og i seg selv den eneste rette kristelige gudstjeneste, [46] som det heter i Salm. 50, 15: Kall på meg i din nød, så vil jeg frelse deg og du skal prise meg.
Men hva er det: Hosianna, du Davids Sønn? Det ord hosianna er tatt fra Salm. 118, 25, hvor det heter: Akk Gud, Hosianna! Akk Gud, gi lykke! Lovet være den som kommer i Herrens navn! Disse vers har man hentydet på Kristus, og de inneholder et ønske. For likesom man ønsker en ny herre til lykke og velsignelse, således mente og folket her at Kristus skulle være en jordisk konge. Derfor ønsket de Ham lykke og velsignelse til det. Hosianna betyr nemlig: akk, gi lykke, eller: gjør ham lykkelig, eller hvordan du ellers vil uttrykke et sådant ønske. Nå legger de også til: Davids Sønn. Da lyder det således: Akk Gud, gi Davids Sønn lykke! Lovet være etc. Vi sier da således: Akk du kjære Gud, gi denne Davids Sønn lykke og velsignelse til hans nye kongerike! La Ham ri inn i Guds navn, så at det må gå Ham vel etc. Av dette skulle vi lære at vi og med denne skare kunne synge Davids Sønn et Hosianna og Hazelihana. Det er at vi ønsker Kristi rike, den hellige kristenhet, velsignelse og lykke, at Gud vil avskaffe all menneskelærdom og la Kristus alene være vår Konge, som bare ved sitt evangelium må regjere over oss og la oss være Hans fole. Til dette hjelpe oss Gud ved Jesus Kristus! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
