På 17. mai leser vi fra jomfru Marias lovsang.
Maria må ha vært en usedvanlig gløgg og belest ung dame. Lovsangen hennes er en utrolig vakker vev av tråder og farver og lengsler og løfter i Det gamle testamente. Noen sier at en kvinne på Jesu tid ikke kunne laget noe sånt. Det er en ganske hovmodig og innbilsk måte å lese Bibelen på. Den som sier noe slikt, har ikke lest mye om Bibelens kvinner.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det første kapittel, fra vers 50:
Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Luk 1:50-53
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Marias lovsang er en utrolig vakker vev av tråder og farver og lengsler og løfter i Det gamle testamente. Da Jesus skulle fødes, fikk Maria øye på mønsteret i Herrens gjerninger i historien. Alt falt liksom på plass og fikk mening, og Maria brøt ut i lovsang.
Det er tre farger i Marias lovsangsvev som jeg vil sette lys på.
Den første fargen jeg vil sette lys på i Marias lovsangsvev er de fjerne blåner
Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Luk 1:50
Guds miskunn er hans rause godhet og barmhjertighet.
Den som frykter Gud, – han og hun henter Guds miskunn inn i slekta si, så den blir en god arv til glede for barn og barnebarn og oldebarn, fra slekt til slekt, langt ut i de fjerne blåner.
Hva er det å frykte Gud? Er det meningen at vi skal være redde for Gud? Ja, det kommer an på hva du har på samvittigheten, det. Men hvis du har gjort opp med Gud, slik vi gjorde i begynnelsen av gudstjenesten, da trenger du ikke være redd for Gud. Hvis du har fått flyttet dine synder fra samvittigheten din og over på Jesu kors, da trenger du ikke være redd for Gud.
Da betyr å frykte Gud å ha respekt for ham. Å spørre hva han mener, spørre hva han holder på med, hva som er hans vilje. Å frykte Gud er å være redd for å ødelegge det fine Gud driver med. Å være redd for å lage rot i skaperverket, å være redd for å ødelegge hans gode planer med mine medmennesker, å være redd for å rote til det livet han har gitt meg, – å være redd for å stenge for hans miskunn i slekta mi. Det er en sunn frykt.
De som har eid denne frykten i slektsledd før oss, har lært oss å skille mellom barnefrykt og slavefrykt. Slaven er redd for å komme nær sin herre, barnet er redd for å komme bort fra sin far.
Guds miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Luk 1:50
Den første fargen i Marias lovsangsvev er Guds miskunn som varer ut i de fjerne blåner.
Den andre fargen i Marias lovsangsvev er det blendede hvite himmellyset som kaster sine stråler ned i vår historie
Gud gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen. Luk 1:51-52
Det er lett for dem som har makt i denne verden, enten det er politikere eller journalister, å innbille seg at de har makt over mennesker og makt over meninger. Hovmod og innbilskhet truer den som har mistet Gud av syne. Ja, Det nye testamente har spesielle advarsler til oss som snakker om Gud hele tiden, – at også vi kan bli innbilske, så vi tror at menigheten er vår, og ikke Guds. Den som skal ha tilsyn med Guds menighet "må ikke være nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og komme under samme dom som djevelen," (1 Tim 3:2) står det.
Gud har gitt oss mennesker stort spillerom i hans skaperverk. Han skapte oss med store evner, og er nysgjerrig på hvordan vi vil bruke dem. Baksiden av dette er at vi kan bruke våre evner til å gjøre livet surt. Vi kan forsure skaperverket, vi kan forsure livet for hverandre, og vi kan bli sure selv. Vi kan bli så trangsynte at vi mister Gud av syne.
Gud gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen. Luk 1:51-52
Det betyr ikke at alt som skjer er bestemt av Gud, for han har gitt oss mennesker stort spillerom i skaperverket. Men det betyr at han følger med, at Gud kan gripe inn når herskere går aldeles amok, og at han en dag skal kalle alle med ansvar til ansvar. Selv til premieskurken i verdens historie, Pontius Pilatus, sa Jesus: "Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra." (Joh 19:11) Forstå det den som kan!
"He’s got the whole world in his hand" – det er det blendende hvite himmellyset som kaster sine stråler inn i vår historie.
Den tredje fargen jeg vil sette lys på i Marias lovsangsvev er Guds glødende røde medlevelse
Gud støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Luk 1:52-53
Gud tar det personlig opp, om noen tar seg friheter med hans skapninger.
Dette er et frihetsbrev til alle små, sultne og undertrykte. Og samtidig legger det en rød, glødende strøm av Guds medlevelse foran dørstokken vår, vi som klarer oss greit i livet.
Når du ser en venn som trenger hjelp og trøst og gode ord,
er det du som har fått sjansen til å være venn og bror.
(Frank Nordli)
Når jeg møter en liten, en sulten og en undertrykt, møter jeg en som er like mye verdt som jeg. Han er like mye en Guds skapning som jeg er det. Skaperen selv står bak ham, og jeg settes i en bekjennelsessituasjon når jeg møter ham. Det jeg mener om denne stakkaren, berører Gud selv. Det jeg tillater meg overfor en stakkar, det tillater jeg meg overfor Gud selv. Mitt hovmot i møte med en stakkar, rammer hans Skaper.
Hør hva Salomo sa med sin gudgitte visdom:
Den som er hard mot en stakkar, håner hans skaper, den som er mild mot de fattige, ærer Gud. Ordspr 14:31
Det er mange farger i Marias store lovsangsvev: De fjerne blåner, det strålende hvite himmellyset og Guds glødende røde medlevelse.
Den 127. Salme starter slik:
Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, forgjeves går dere sent til bords og spiser brødet som dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover. Sal 127:1-2
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
