Publisert

4. søndag i påsketiden


Ca leselengde:
20 min

Tekst: Martin Luther



4. søndag i påsketiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 54,7-10 eller Apg 9,36-43
 Fil 3,12-14
Prekentekst: Joh 16,16-22
Fortellingstekst: 1 Sam 17,3-11.37-50
Poetisk tekst: Salme 30,5-6.12

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.

En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg; for jeg går hen til Faderen. Da sa noen av Hans disipler til hverandre: Hva er dette Han sier til oss: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg; og: For jeg går til Faderen? Da sa de: Hva er det Han sier: En liten stund? Vi forstår ikke hva Han taler. Jesus visste da at de ville spørre Ham, og sa til dem: Spør i hverandre innbyrdes om dette at jeg sa: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg? Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og hyle; men verden skal glede seg; og I skal være bedrøvet, men eders bedrøvelse skal bli til glede. Når kvinnen føder, har hun bedrøvelse, fordi hennes time er kommet; men når hun har født barnet, kommer hun ikke mere den trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Således har også i nå bedrøvelse; men jeg vil se eder igjen, og eders hjerte skal gledes, og ingen tar eders glede fra eder. (Joh. 16:16-23)

I dette evangelium fremstilles først et kristent menneskes vilkår, og deretter hvordan Kristi lidelse og oppstandelse skal bli kraftig i oss.

En liten stund, og I skal ikke se meg, sier Han. For jeg skal gripes og overgis til døden. Men det skal ikke vare lenge. Så lenge det står på, skal dere være bedrøvet, men hold dere bare fast til meg og følg meg, så skal det snart få en ende. Tre dager skal jeg ligge i graven. Da vil verden glede seg, som om den hadde vunnet, mens dere skal gråte og hyle. Men atter om en liten stund skal I se meg. For jeg går til Faderen. På den tredje dag skal jeg igjen oppstå. Da skal dere glede dere, og ingen skal ta deres glede fra dere. Og det skal ikke være en glede som bare varer i tre dager, som verdens glede, men en evig glede.

Her er det gitt oss et eksempel, som vi alvorlig skal legge oss på hjertet. Når det går oss som apostlene, når vi kommer i lidelse, angst og nød, da kan vi være sterke og glede oss ved Kristi oppstandelse. Vi vet jo også hvordan det skjedde, men disiplene visste ikke hvordan det skulle gå, eller hva Han mente med oppstandelse. Derfor var de så bedrøvet og sorgfulle. De hørte nok at de skulle få se Ham igjen, men de forsto ikke hva det betydde. Derfor sa de til hverandre: Hva er dette Han sier til oss: En liten stund? Vi forstår ikke hva Han taler. Bedrøvelse og sorg overveldet dem, slik at de helt fortvilte og visste ikke hva Han mente med denne talen, eller hvordan de skulle se Ham igjen.

Så aldeles intet er den frie vilje og den menneskelige fornuft i de ting som angår sjelens salighet. Det som er her på jorden, kan nok den frie vilje fatte. F. eks. fornuften hører og forstår at hanen galer, men hva Guds gjerning og ord angår, [282] der må den gi tapt. Den vet ikke hvordan den skal skikke seg i det, skjønt den innbiller seg å forstå meget av det. Glansen er for skarp for den, den blir mer blind jo lenger den holder på.

Dette ser vi på disiplene, som hadde vært lenge hos Herren, og likevel forsto de ikke det som Han talte til dem. Dette lærer eller forstår helle ikke vi uten vi erfarer det, så vi kan si: Det har hendt meg, jeg har følt det, slik gikk det meg. Jeg var i angst, men den varte ikke lenge. Jeg var i fristelse, i elendighet, men Gud hjalp meg.

Dette skal vi legge oss på hjerte og vel fatte. Når vi kommer i angst og nød, skal vi tenke: Dette varer ikke lenge. Da skal vi ha en stadig glede. For likesom det var en liten tid for Kristus og Hans utvalgte, så skal det være en liten tid for deg og meg. Pilatus og Herodes skal ikke korsfeste deg, men den samme djevel som drev dem, skal også drive dem som forfølger deg. Når du kommer i lidelse, tenk da ikke straks på å bli fri den. Gud vil selv i sin beleilige tid hjelpe deg. Vær bare tålmodig, Han uteblir ikke.

Men du må ikke selv legge korset på halsen din, som noen har gjort, idet de selv utvalgte seg fengsel og død og sa: Kristus gikk villig i døden, Han lot seg villig gripe, slik vil jeg også gjøre. Nei, det behøver du ikke. For korset skal ikke bli borte. De gode folk har ikke forstått det. Disiplene sa at de ville holde med Kristus og dø med Ham. Peter sa at Han ikke ville fornekte Ham om det skulle koste ham livet. Men hvordan gikk det? Kristus gikk i urtegården og skalv og bevet, ble fanget og drept, men Peter løp sin vei. Hvor ble det nå av hans store mot? Han mente at Kristus ville dø med glede, og han ville følge etter. Men det manglet meget.

Av dette ser du vel at det er selvvalgte lidelser som du mener å bli stående i. Men når den time kommer som du minst venter, da kan du neppe stå, uten at du blir et nytt menneske. Den gamle Adam fortviler, han vakler, og må gjøre det. For det går helt mot hans mening, forsett og hensikt. Derfor må du ha en stund da du må lide. Kristus går litt fra deg og lar deg bli tilbake i syndens, dødens og helvedes makt. Da kan ditt hjerte ikke bringe til veie så meget at din samvittighet kan bli tilfredsstillet, hvor meget det enn gjør. Kristus går bort og dør. Da må du høre denne tone: Om en liten stund skal I ikke se mig. Hvor vil du hen? Det er ingen trøst, ingen hjelp! Du står midt i døden, synden og helvede. Dersom nå ikke Kristus kom, uten noen din fortjeneste, så måtte du evig bli i denne angst og redsel. Slik hadde det også gått disiplene dersom ikke Kristus igjen var oppstanden og hadde blitt levende. Derfor var det nødvendig at Han oppsto fra de døde.

Dette må hver erfare og lide, enten her eller i dødens stund. Men det er bedre å erfare det her. Det kan ikke avgjøres med ord. Det må erfaring til. Vel den som erfarer det! Døden smaker da sannelig ikke bitter. Det er meget farlig når en først i døden skal lære å stride med døden og overvinne den. Derfor har det vært en stor nåde og barmhjertighet Gud har vist de hellige martyrer og apostler, at Han i dem først [283] har overvunnet døden. Det gjorde dem uforferdet til å lide alle pinsler.

Alt dette holdes fram for oss i dette evangelium. Da nå disiplene ikke forsto hva Han mente med dette: Om en liten stund, og Han merket at de ville spørre, da forsatte Han og utla det med tydelige ord: Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og hyle, men verden skal glede seg, og I skal være bedrøvet, men eders bedrøvelse skal bli til glede.

Dette er sagt til alle kristne. For en kristen må ha anfektelser, angst, nød, motgang og bedrøvelse. Det må komme hvorfra det vil. Derfor nevner Han ingen bestemt lidelse, men sier bare: I skal gråte og hyle. For de kristne har mange slags anfektelser. Noen lider skade på gods, andre på sitt rykte, noen drukner, andre brennes, andre halshugges, den ene omkommer slik, den andre slik. En kristen har alltid ulykke og forfølgelse, nød og elendighet på halsen. De blir pisket med det, og de må ikke vente noe bedre så lenge de er her. Det er den hoff-farge som de kristne må kjennes på. Den som vil være en kristen må ikke skamme seg ved denne hoff-farge.

Men hvorfor lar Gud sine plages og forfølges slik? For å dempe og undertrykke den frie vilje, så mennesket ikke skal søke råd for det, men bli til en dåre i Guds gjerninger, og således lære å tro og forlate seg på Gud alene.

Når nå sådant kommer på oss, kan vi ikke forstå det eller skikke oss i det uten at Kristus selv vekker oss og oppmuntrer oss, så Hans oppstandelse blir kraftig i oss, og all vår gjerning til intet. Derfor bevitner denne tekst at et menneske med alle sine krefter er aldeles intet. Den fordømmer og kullkaster alt det som man har prediket og kan predike om gode gjerninger. For det er sikkert at hvor Kristus ikke er, der er intet. Spør Peter hvordan han var til mote da Kristus ikke var hos ham, og hva for gode gjerninger han da gjorde. Han fornektet og bannet Kristus. Det er de gode gjerninger vi gjør når Kristus ikke er hos oss. Alle ting sikter på dette at vi skal venne oss til bare å bygge på Kristus, og ikke forlate oss på våre gjerninger eller på noen skapning i himmelen eller på jorden. I det navn og ikke i noe annet blir vi forløst og salige.

Men vi må lide meget for det. Og det verste er at vi ikke bare har skade, forfølges og drepes, men verden vil dessuten glede seg over vår skade og ulykke. Er det ikke hårdt og bittert?

Denne glede gir Kristus verden, men sine kristne derimot gir Han så stor bedrøvelse at de må se, høre og lide at sorgen går dem gjennom hjerte og sjel. Her avmaler Han sannelig verden med sorte og gruelige farger, som et djevelens barn som ikke har større glede enn å se Kristus gå under, og Hans kristne fordømmes og ødelegges.

Det er jo et vederstyggelig bilde, riktig en frukt av helvedes ånd, å glede seg slik, ikke over det gode eller over noen menneskelig og verdslig ting. For de akter ikke gull og sølv så høyt, ingen fiol behager dem så godt, og ingen drikk smaker dem så godt som når de ser fromme kristne i ulykke og bedrøvelse. Ja de er så forbitret av hat og hevngjerrighet [284] at de ikke har noen riktig glad time før de kan synge: Lovet være Gud, disse skurker har vi nå fått av veien.

Derfor sier Kristus: Dere har hørt hva glede verden skal ha, og hva bedrøvelse dere skal ha. Lær derfor, når det kommer så langt at dere erfarer det, at dere da kan ha tålmodighet og kunne gripe den rette trøst i slike lidelser.

Se, slik prediker Han for sine disipler til trøst for oss kristne, når Gud frister oss med slike fristelser, det være seg i det indre eller i det ytre, legemlige eller åndelige, og især i det stykke som kalles å miste Kristus av hjertet. Dersom vi da ikke formår mer la oss likevel se til å beholde denne dråpe lavendelvann til å vederkvege og styrke våre hjerter med: Min Herre Kristus har sagt at det skal vare bare en liten stund.

Skjønt jeg nå ikke vet av noen glede, men ligger i idel bedrøvelse, så vil jeg likevel bruke denne dråpe og beholde denne hjertestyrking at jeg ikke har tapt Ham for alltid. Men etter Hans eget ord er det bare for en liten tid, skjønt jeg synes det varer lenge og evig. Han vil komme igjen, som Han sier i Joh. 14, 18: Jeg vil ikke forlate eder faderløse, jeg kommer til eder. For denne bedrøvelsens time skal jeg ved Ham få evig trøst og glede.

Kristus lar det ene avløse det andre: bedrøvelse og glede, gråt og latter. Slik gjorde Han også ovenfor: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I skal se meg. Slik gjør Han også her, når Han sier: Sannelig sier jeg eder: I skal gråte og hyle; men verden skal glede seg. Men deres bedrøvelse og verdens glede skal bare vare en kort tid. Det ene forandres til det andre: Deres bedrøvelse blir til glede, og verdens glede til bedrøvelse.

Dette sier Han for å styrke tålmodigheten. For hvem kan være sterk nok til å utstå lidelsen om Gud ikke styrker oss av og til? For dersom bedrøvelsen ikke tok slutt, da var den allerede selve helvede. Men her heter det: De kristnes bedrøvelse varer bare kort og verdens glede skal hastig få ende. De kristne må gråte og hyle, mens verden synger, springer og er glad. Men slå dere til ro og hold dere stille en stund. Begge deler skal ikke vare lenge. Bedrøvelsen skal omskiftes til glede, og gleden til bedrøvelse. I slutten av dette evangelium sier Han enda tydeligere: Eders hjerter skal gledes, og ingen tar ederes glede fra eder. Deres bedrøvelse skal bli til evig glede. Dette skal vi lære vel, så vi i bedrøvelse og fristelse kan si: Vel, nå har jeg bedrøvelse, men det er bare en liten stund, så skal min jammer bli til glede.

Særlig skal du som er i predikeembetet tenke på det. For djevelen og verden vil ikke forsømme å anfekte deg. Sier du sannheten, så blir verden gal og rasende. Den vil forbanne, fordømme og forfølge deg. Du må lide spott og skam. Kan verden få sverdet over deg, så gjør den sitt beste, og djevelen som er mester, hjelper til. Han skyter ut giftige, gloende piler i ditt hjerte. Når du føler slike fristelser, når verden forbanner og forfølger deg, ja spotter og ler av deg, og djevelen plager deg, hva vil du da gjøre? Skal du bli utålmodig, forlate predike-embetet, [285] løpe fra det og forbanne dine fiender? Nei, du skal ha tålmodighet, vente på Guds time, ta mot til deg og si: Vel, min Herre Jesus har forutsagt det. I skal gråte og hyle: men verden skal glede seg. Men Han sa også: Eders bedrøvelse skal bli til glede, den skal bare vare en liten stund. Fordi Han er sanndru, og ikke løy da Han sa at jeg ikke skulle se Ham, men gråte og hyle, så lyver Han heller ikke når Han sier at jeg skal se Ham igjen og bli glad i mitt hjerte.

Derfor skal vi flittig gi akt på det Herren sier om denne omskifting: Ikke se Kristus, og atter se Ham, bedrøves, og så gledes, gråte, og så glede seg. Det er nødvendig, så vi kan tåle det og ikke gå til grunne i det.

Til sist anfører Kristus lignelsen om en fødende kvinne, for å styrke denne lære om kors og lidelse, så vi kan lære å ha et sikkert håp. Her taler Han om en kvinne som føder, og ikke om en som setter sitt liv til. En kvinne som føder, sier Han, har bedrøvelse, likesom dere når kors og lidelse faller over dere. Men hun kan ikke i sin bedrøvelse tenke på det ordet: en liten stund. For hun vet at hun skal føde sitt barn med smerte, men hun har ikke noe sikkert løfte om at det skal lykkes. Dere derimot kan i lidelse og bedrøvelse sette lit til ordet: en liten tid. For dere ser at den kvinne som jeg taler om, arbeider en liten tid, og så blir hun glad. Men dertil har dere den forjettelse som kvinnen ikke har, nemlig at deres bedrøvelse bare skal vare en liten tid, og deretter bli til glede. Dersom kvinnen hadde den forjettelsen i barnsnød som dere har i deres lidelse, så var hun ikke bedrøvet. Men hun må være bedrøvet, da hun ikke er sikker på om hun kan stride det igjennom. Lær av dette eksempel om kvinnen å gripe forjettelsen, som skal bli dere viss og ikke feile.

Når vi derfor er i anfektelse, bedrøvelse og lidelse, og faller i tunge tanker over det, da skal vi tenke på at vi er i fødsels- og barnsnød. Hva skal vi da gjøre? Skal vi gjøre som kvinnen, som ikke vet om hun skal komme igjennom eller dø? Nei, kvinnen har ikke en slik forjettelse som vi har. Derfor skal ikke en kvinne som ikke har født, være vårt eksempel, men en kvinne som er forløst og har født sitt barn til verden. Som en slik kvinne har glede, så sikkert skal også gleden følge på vår gråt og hylen. En kvinne som ikke er forløst, har intet sikkert håp. For hun har ikke noen forjettelse. Men det har vi. Vi har Guds forjettelse.

Men hvordan går det til? Hvordan følger vi denne lære? Når vi faller i bedrøvelse og lidelse, kommer vårt kjælne kjød og vår edle fornuft og spør: Når vil denne lidelse få ende? Mon det ikke er ute nå, og jeg er evig fortapt? For kjød og blod og menneskelige sanser kan ikke annet enn dømme etter de fem sanser. De ser hvor ondt lidelsen gjør, og de ser på dem som forårsaker lidelsen for oss. Men derved blir bare lidelsen og bedrøvelsen større, inntil den omsider blir så stor at man må bli dødsens redd for den. Den som derfor vil være en kristen, han skal ikke se etter hvor ondt det gjør og hvor gjerne kjødet vil befries fra lidelsen. Han skal derimot holde seg til ordet og trøste seg med den glade [286] forjettelse, at bedrøvelsen bare vil vare en liten tid og deretter bli til glede. Til det skal kvinnens eksempel tjene oss, hun som er forløst fra sin angst og nå har glede, fordi hun har født et menneske til verden.

Den som gjør dette, han står hvor stor og vanskelig fristelsen og lidelsen enn er. Men den som ikke gjør det, kan ikke motstå den aller minste fristelse. For når han lar ordet og forjettelsen fare, er all hans gjerning bare en frukt av lutter kjødelige tanker, som det ikke kan bli eller komme noe ut av. Dersom Kristus ikke hjelper her med sin trøstefulle forjettelse, og ved sin Hellige Ånd trykker den i vårt hjerte, da er alt forgjeves. En kan vel med tankene bite seg inn i jammer og elendighet, men å redde seg ut av det igjen ved egne tanker, det kan en ikke. For som det gikk jødene i ørkenen — jo mer de så på de gloende slangers bit, jo mer redde ble de — således går det også den som lar ordet og forjettelsen fare. Jo mer en ser på sin følelse — hvor ondt det gjør — jo mer faller han i redsel, mistvil og utålmodighet.

Når vi derfor er i bedrøvelse, skal vi holde oss til ordet, rime ordet og saken sammen og si: Min Herre Kristus har forut sagt at dersom jeg vil være Hans disippel, så må jeg gråte og hyle, men denne gråt skal ikke vare lenge. Han har gitt meg et sikkert løfte om det og dertil stilt fram som eksempel en kvinne som lykkelig strir over fødselen og med glede blir reddet fra sin bedrøvelse. Slik tror jeg også at Han vil hjelpe meg ut av nøden, og gi meg evig glede. Derfor vil jeg tålmodig lide denne ulykke, og trøste meg med at det er bare en liten stund, så blir jeg rikelig trøstet for denne lidelse. Når vi slik griper ordet, og blir ved i tro og tålmodighet, da lar Kristus seg se igjen, likesom Han etter sin opsptandelse og etter disiplenes store hjertesorg igjen lot seg se av dem. Da ser vi ikke lenger på lidelsen, hvor ondt den gjorde, og hvor ubillige de var som la på oss lidelsen, men vi ser på det glade løfte som Kristus gir oss. Jeg vil se eder igjen, og eders hjerte skal gledes, og ingen tar eders glede fra eder.

Dette er meningen med dette evangeliam, som bare er et evangelium for de kristne, for at de skal lære å tro og trøste seg med det i sine store fristelser og trengsler, og ha tålmodighet i håpet. Herren gi oss nåde og kraft til det ved sin Hellige Ånd! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
20 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  16: 16-23

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.