Kommende søndag heter «Kristi Forklarelsesdag», og meningen med ordet «forklarelse» skal vi se på nedenfor under vers 29 og 31. Beretningen om Jesu forklarelse på fjellet står å lese hos fire forskjellige nytestamentlige forfattere: Matteus, Markus, Lukas og Peter (Mt 17:1ff, Mk 9:2ff, 2Pet 1:17ff, se også Jh 1:14b og Åpb 1:13ff). Tekstens intensjon, og søndagens hovedformål, er å gi oss et bilde av Jesu skikkelse og person i herliggjort himmelsk form. Slik beskriver Lukas det som skjedde:
28 Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, skjedde det at han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. 29 Og mens han ba, ble ansiktet hans annerledes å se til, og klærne hans ble skinnende hvite.
Tradisjonen sier at det var Taborfjellet Jesus tok de tre disiplene med opp på. Men det var nok heller Hermonfjellet. Jesus befant seg, ifølge tekstsammenhengen i de tre første evangeliene, ved Hermonfjellets fot da Peter, en uke før vår tekst, avla sin glade bekjennelse.
Det greske ordet som hos Matteus og Markus er oversatt med «forklare», heter «meta-morfó-oo» (= skifte utseende, bli forvandlet/transformert, sml fremmedordet «meta-morfose» = omforming). I vår tekst velger Lukas et annet og mye enklere gresk uttrykk: Jesu ansikt «ble annerledes å se til» («to eídos … héteron egéneto»). Og det uttrykket beskriver nøyaktig samme sak. Konkret skriver Matteus og Markus at Jesu ansikt begynte å skinne som solen. Alle tre skriver om hvor skinnende hvite Jesu klær ble.
Og dette er altså meningen med uttrykket «Jesu forklarelse». Det handler om at Jesus under jordelivet sitt hadde gitt avkall på den himmelse herlighetsskikkelsen sin og tok en jordisk tjenerskikkelse på seg (se Fil 2:5ff). Men av og til lot han likevel disiplene få se det egentlige himmelske utseendet sitt. Og gjennom apostlenes vitnesbyrd får vi i denne teksten se det samme.
Lukas fortsetter slik:
30 Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elia. 31 De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem.
I v 31 introduserer Lukas herlighetsbegrepet. De tre himmelske skikkelsene «viste seg i herlighet». Herlighet heter i GT «kavåd». Det brukes om den lysglansen Gud bor i. Syndere kan ikke se den og overleve. Men Moses får se Gud i en brennende tornebusk, og i et syn bakfra. Og Jesaja får de syndige leppene sine renset, så han kan overleve (se 2. Mos 3:6, 24:17, 33:12ff, 34:1ff og Jes 6:1ff).
I NT heter herlighet «doxa» (v 31). Hyrdene så Guds herlighetslys rundt engekoret ved Jesu fødsel. Ved englevisjoner i Bibelen er det herlighetslyset som inngyder ærefrykt i menneskene. Johannes skriver at disiplene bak Jesu ringe jordiske skikkelse likevel hele tiden «så Jesu herlighet, en herlighet som den en enbåren sønn har fra Faren sinn» (Johs 1:14). På korset ble Jesus herliggjort, samtidig som han selv herliggjorde Faderen (Johs 17:1ff). Og i Bibelens ord kan vi alle møte Guds herlighetslys i mennesketilpasset form (2. Kor 3:7-18). Derfor er bibelsk herlighetsteologi både korsteologi og skriftteologi.
Moses (v 30) representerer Thoraen (dvs Loven). Elias representerer profetene (dvs: resten av GT). Sammen representerer de to hele fylden av Guds forberedende frelsesplan i Det gamle testamentet. Den planen Gud der åpenbarte profetisk, er det som nå skal fullbyrdes og fullendes. Og dét er åpenbart grunnen til dette strategiske samrådingsmøtet. Matteus sier riktignok ikke hva det var de tre snakker om. Men det sier Lukas i vårt v 31. De snakket om Jesu død, som han skulle fullbyrde kort tid senere i Jerusalem.
Og Jesus foretar ikke i denne teksten noe brudd med de to representantene for GT, men opptrer tvert imot sammen med dem i en gjensidig bekreftende relasjon. Derfor bekjemper denne teksten den slags moderne teologi som hevder at Jesus og NT bryter med GT.
Så blander Peter seg inn i samtalen:
32 Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de ble fullt våkne, så de herligheten hans og de to mennene som sto sammen med ham. 33 Og det skjedde, idet mennene skulle skilles fra ham, at Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. – Han visste ikke hva han sa.
At møtet med himmelens herlighet var (som ordet sier:) «herlig», kan ha vært Peters motiv for denne innblandingen. Han ville kanskje at den herlige opplevelsen skulle vare. Idéen hans om tre hytter kan være ekko av en forventning om frelsen som en eneste lang og glad løvhyttefest (sml Åpb 7).
Så når hendelsen et tredje høydepunkt:
34 Mens han talte, kom det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen. 35 Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er Sønnen min, den utvalgte. Hør ham! 36 Da røsten kom, så de ingen uten Jesus alene. – De tidde stille og fortalte ingen i de dagene noe av det de hadde sett.
Den lysende skyen er i både GT og NT kjent som synlig uttrykk for Guds nærvær på jorden. I GT vandret Gud sammen med Israel i ørkenen i form av en lysende sky om dagen og en ildstøtte om natten. Den lysende skyen tok bolig i tabernakelet og på nådestolen over Paktens ark.
At skyen «overskygget» de tre disiplene er også et viktig uttrykk. Ordet betyr «kaste skygge». Men siden skyen var lysende, betegner ordet her snarere Faderens strålende herlighetsnærvær (sml 2. Mos 40:35lxx). Også Marias svangerskap begynte ved at Den høyestes kraft «overskygget» henne (Luk 1:35).
Røsten ut av skyen er Gud Faders røst (sml Jesu dåp, Matt 3:17). Ordlyden stadfester at Jesus er Guds Sønn (sml Peters bekjennelse i Matt 16:13ff = Luk 9:18ff). Faderen er dessuten enig i rådslagningens konklusjon om veien videre mot kors, grav og oppstandelse. Avslutningen, «Hør ham!», er ekko fra profetien i 5. Mos 18:15.
