Men alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham. Og fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa: Denne tar imot syndere og eter med dem! Men Han talte denne lignelse til dem og sa: Hvilket menneske iblant eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går etter det tapte, inntil han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede. Og når han kommer hjem, kaller han venner og naboer sammen og sier til dem: Gled eder med meg; for jeg har funnet mitt får som var tapt! Jeg sier eder: Således skal det være mere glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti penninger og mister én penning, tenner ikke lys og feier huset og leter med flid inntil hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: Gled eder med meg; for jeg har funnet den penning som jeg hadde mistet! Således, sier jeg eder, skal det være glede for Guds engler over én synder som omvender seg. (Luk 15:1-10)
Dette er et av de trøsteligste evangelier vi har i hele året. For det er jo et vakkert bilde at Kristus sammenligner seg med en hyrde, som går etter de arme syndere for å oppsøke dem og hjelpe dem til rette, så de ikke blir et rov for djevelen og går fortapt for evig. Det er også meget søte og trøstefulle ord Han sier: Englene i himmelen, disse høye skapninger, gleder seg over én synder som omvender seg. Med dette viser Kristus hvilket rike og embete Han har. Han er nemlig en sådan hyrde eller konge som ikke har med noe legemlig eller ytre rike å bestille, som ikke omstyrter eller avskaffer det ytre verdslige regimente, men omgås og har bare å bestille med fattige syndere. Hans rike er derfor et åndelig rike, et nådens og barmhjertighetens rike, hvor man får syndenes forlatelse og den evige salighet.
Evangelisten sier at alle tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre Ham.
Tollere kalte man på den tid dem som romerne beskikket til å ta imot toll og skatt. Og da den avgift som et fylke eller en by skulle betale, var temmelig stor, måtte disse embetsfolk gå hårdt fram mot folket hvis det skulle bli noe til overs til dem selv. Deres herrer stilte så store krav at det vanskelig kunne bli noe til overs for dem når de var ærlige og ikke forurettet noen. Derfor var tollerne bekjent i alle land for å være noen flåere, som manglet meget av både fromhet og ærlighet.
Syndere kalte man i alminnelighet den andre store hopen. Det var rå folk, som levde åpenbart vilt i gjerrighet, [372] hor osv. Disse innfant seg hos Kristus for å høre Ham, da de hadde hørt at Han var en fortreffelig lærer som gjorde store mirakler. Det var dog én eller to gnister av dyd og fromhet hos dem, for de hadde lyst til Kristus, og ville gjerne høre Hans prediken og se hva Han gjorde. De visste at Han var en from mann, for de hadde hørt bare godt om Hans ord og gjerninger. At deres vesen stemte lite overens med Hans liv, visste de også, og likevel hatet de Ham ikke eller unnløp Ham, men løp til for å se og høre noe godt av Ham, i det håp at de kunne forbedres.
Men fariseerne og de skriftlærde, som ville ha ord for å være de mest fromme og hellige, de er så giftige at de hater Kristus, og vil hverken se eller høre Ham. De tåler ikke at de fattige syndere kommer til Ham for å høre Hans ord, for derved å kunne bli forbedret. Når Kristus lar disse komme til seg, da knurrer de og dadler Ham for dette og sier: Se, er det den fortreffelige, hellige mann? Hvem kan nå si at Han er av Gud, da Han holder seg til slike onde og lettferdige mennesker? Han er en fråtser og en dranker, tolleres og synderes venn, sier de.
Dette navn får Han av disse hellige folk, ikke fordi Han tier stille og eter og drikker med dem, men fordi Han lar dem komme til seg og ikke støter dem bort og forakter dem. Fariseerne og de skriftlærde kunne vel ikke dømme annerledes. De visste jo ikke noe om Kristi rike og embete. Det var ikke kjent for dem at Han var kommet til verden for å gjøre syndere salige, ja endog dem som hadde begått mange og store synder, når de bare ville høre Hans ord og evangelium, gjøre omvendelse og tro på Ham. Det forsto de ikke, for de visste ikke mer av Guds ord enn det de hadde lært av Moses og loven.
Loven lærer over alt — og det stemmer også overens med fornuften — at Gud vil gjøre vel mot dem som er fromme og holder Hans bud. Derimot vil Han straffe dem som er onde og overtreder denne Hans lov, 2. Mosebok 20, 5: Jeg er Herren din Gud, en sterk, nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes ondskap på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusende ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. De kunne derfor ikke annet enn slutte så: Er Messias sendt av Gud, da sømmer det seg ikke at Han behandler syndere annerledes enn det loven lærer. Ettersom nå loven sier at Gud er vred på alle syndere og ikke tar seg av dem, men straffer dem, så må også Kristus forholde seg på samme måte, og vise fra seg tollere og syndere.
Den Herre Kristus svarer dem med disse to lignelser om hyrden med det tapte får, og om kvinnen med den tapte penning. Med disse lignelser forestiller Han ikke bare sitt rike og embete så trøstefullt, men viser også sine tanker i denne sak. Han kan nemlig ikke annet enn være hos syndere, oppsøke dem og gjøre alt som kan tjene til deres salighet.
Hvilket menneske iblant eder, sier Han, som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går etter det tapte, inntil han finner det? Og når han [373] har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede. Og når han kommer hjem, kaller han venner og naboer sammen og sier til dem: Gled eder med meg; for jeg har funnet mitt får som var tapt.
Det gjør et menneske med et ufornuftig dyr, et stakkars får. Det tapte får går ham mer til hjerte enn alle de andre. Og når han har dette igjen, gleder han seg mer over det enn over de ni og nitti som er i behold.
Eller hvilken kvinne som har ti penninger og mister én penning, tenner ikke lys og feier huset og leter med flid inntil hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: Gled eder med meg. osv. Således går det til i alle andre ting. Det en mister, bringer alltid større smerte, bedrøvelse og bekymring, likesom det gjenfunne skaffer mer glede og trøst enn det som er i behold. En mor som har mange barn, elsker dem alle, og vil ikke miste noen av dem. Men når det hender at ett av dem blir sykt, da gjør sykdommen en forskjell mellom det og de andre barn. Da er det syke barnet det kjæreste, og ingen av de andre får en slik pleie og oppvartning som det syke. Den som nå ville bedømme morens kjærlighet etter oppvartningen, måtte si: Denne mor elsker bare det syke barnet; de friske elsker hun ikke.
Denne fremgangsmåte bruker jeg også, sier vår kjære Herre Kristus: Syndere er mitt dyrt kjøpte gods og eiendom; for jeg har kjøpt dem med min lidelse og død. De koster meg mer enn det et får koster et menneske, eller en penning en kvinne, eller et barn dets mor. Skulle det da ikke gå meg dypt til hjerte når de forlater meg og kommer på avveier? Jeg har kjøpt dem for dyrt til at de skulle bli under djevelens makt, hvilket gjør meg så overmåte ondt. Derfor må jeg anstille meg som om jeg var likegyldig med de andre får når ett av dem forviller seg. Jeg går etter det, jeg søker det, for at det ikke skal bli et bytte for ulven.
Her er vår Herres Kristi hjertelag avbildet så ømt at det ikke er mulig å beskrive det kjærligere. Vi ser Hans store bekymring, omsorg, møye og arbeid for å bringe de arme syndere til rette igjen. Han fører oss inn i vårt eget hjerte, for at vi skulle tenke over hvordan vi er til mote når vi mister noe som vi elsker. Slik er mitt hjerte, sier Han, så urolig er det når jeg ser at djevelen har brakt et menneske i synd og villfarelse.
Videre sier Han at likesom Han selv er sinnet mot de arme syndere, således skal det være mere glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Dette språk gjentar Han og sier: Det skal være glede for Guds engler over én synder som omvender seg. De kjære engler og himmelske ånder har en gledesfest og synger lovsanger: O, store Gud, vi lover deg — når en arm synder omvender seg og kommer til rette igjen. Dersom nå et menneske gleder seg når han finner sitt tapte får igjen, dersom en kvinne gleder seg når hun finner sin tapte penning, og dersom englene i himmelen gleder seg over én synder som vender om, hvorfor straffer og dømmer da dere fariseere [374] og skriftlærde meg — vil Kristus si, fordi jeg tar imot tollere og syndere som holder seg til meg og hører min prediken med flid og hjertens lyst?
Vi skal med største flid merke oss disse herlige lignelser og bilder, disse søte og trøstefulle ord, for at vi ved dem kan lære å trøste oss mot synden og den onde samvittighet. For alle mennesker er syndere, og det er ingen av oss som ikke er ført vill i ørkenen av djevelen. Det vil si: Det er ingen som har levd slik at han ikke etter dåpen er fart vill som et tapt får, som ikke er kommet utenfor veien og har forsyndet seg mot sin Gud. Og hvor der er synd, der frykter man for Gud; for synden gjør hjertet fryktsomt og forsagt. Det frykter for Guds unåde og straff. Etter den menneskelige fornuft og etter lovens lære kan man ikke slutte annet enn at Gud er synderes fiende. Et hjerte som finner seg skyldig, kan derfor etter sin natur ikke annet enn frykte, miste håpet om nåden og vente seg straff.
Nå er det av største viktighet at vi, tvert imot vårt eget hjerte og vår egen samvittighet, med Kristus kan slutte og si: Jeg er en fattig synder, det kan og vil jeg ikke benekte; men jeg vil derfor likevel ikke fortvile, som om Gud hadde forkastet meg. For min Herre Kristus sier jo at det er med en arm synder som med et får som har mistet sin hyrde og blitt villfarende. Et slikt får vil Herren ikke la bli på sin villsomme vei, men søke etter det og bære det til flokken. Det er jo et bevis på at Han ikke vil forkaste oss for syndens skyld, men anvende all flid på å få oss fra synd til nåde. Han sier endog at både Han og englene i himmelen har lyst og glede over én synder som omvender seg.
Til dette tjener især denne lignelsen om fåret og hyrden. Det finnes ikke noe mer hjelpeløst enn et får som har forvillet seg fra sin hyrde. Det kan ikke forsvare seg selv, men er hvert øyeblikk i fare for ulven, som søker etter å gripe og ete det. I denne fare har det ingen hjelpemidler som det kan beskytte og forsvare seg med; for det er ikke noe dyr i verden som er så vergeløst som et får. Slik er det også med en synder som djevelen har ført bort fra Gud og Hans ord og brakt i synd og villfarelse. Ikke et øyeblikk er han sikker, for djevelen, vår fiende, går omkring som en brølende løve, og søker å oppsluke oss, som Peter sier.
I denne fare er det vår eneste trøst at vi har en Hyrde, vår kjære Herre Jesus Kristus, som søker etter oss og tar seg av oss. Det gjør Han ikke for å straffe oss og kaste oss i helvede, men fordi Han — når Han finner oss, med glede vil legge oss på sine skuldrer, bære oss hjem i sikkerhet for ulven, pleie oss og gi oss den beste føde.
Men hvorledes det går til med denne søken, det vet dere. Han lar jo sitt ord forkynne overalt. Der hører vi hva for en stor jammer og byrde synden er, som til sist kaster oss ned i den evige fordømmelse. Men vi hører også at Gud av faderlig kjærlighet til oss ulydige barn er blitt beveget og har rådet bot på denne nød og hjulpet oss ved sin Sønn. Derfor begjærer og krever Han ikke mer enn at vi med takksigelse skal anta det, tro på Kristus og omvende oss til Gud.
Dette evangelium gir ikke bare de [375] arme syndere den trøst at Kristus er deres Hyrde og Konge, hvis rike og embete fører med seg at Han søker, antar og bærer de villfarende får. Men det lærer oss hvorledes vi skal forholde oss mot denne Hyrde, og hva vi skal gjøre for å komme i Kristi rike igjen, så vi får del i Hans nåde og kjærlighet og blir Hans kjære får og sanne venner. Uten denne lære er vi villfarende og Guds fiender. Evangeliet lærer oss nemlig at vi, som disse tollere og syndere, skal holde oss nær til Kristus. Vi skal høre og lære det med flid og oppmerksomhet og derved bedre oss. Når en hører evangeliet rett — Paulus kaller det troens lydighet — da borttar og utsletter det synden, og alt det som følger på den, nemlig Guds vrede, den evige død og fordømmelse. Ja, det gjør at en synder ikke lenger er en synder, og en Guds fiende, nei, ikke lenger er en Guds fiende, men rettferdig og en Guds venn, en glede for de kjære englene i himmelen.
Hermed gjør dette evangelium forskjell på syndere. Det straffer våre fyrster, adelsmenn, borgere, bønder og alle som roser seg av å være evangeliske, skjønt de misbruker denne nåde, denne trøstelige lignelse, idet de forvender og forvirrer denne lære til sin egen fordømmelse. De beroper seg på den for å finne et forsvar for sitt levnet og sier: Hvorfor behøver jeg å gjøre gode gjerninger? Hva hindrer det vel at jeg er en synder? Kristus har jo avskaffet loven. Han elsker syndere, og englene i himmelen gleder seg over en synder som gjør omvendelse. Men de glemmer omvendelsen og fortsetter med alle slags synder mot Gud og sin neste, uten minste skam og frykt. I denne store sikkerhet synder de ikke bare fritt på Guds nåde og barmhjertighet, men de hater og forfølger også Guds ord og dets tjenere. De hører ordet, uten oppmerksomhet, og har ingen anger og bedrøvelse over sitt ugudelige liv, sine store synder og laster. Det eneste de har lært av evangeliet og kan si med munnen, er dette: Vår Herre og Gud vil ikke forkaste syndere; Kristus er kommet for synderes skyld osv.
Men dette evangelium taler ikke om slike syndere. De har ingen grunn til å anta seg denne trøst, hvis de ikke vil bedra seg selv, og til sin egen skade og fordervelse hykle for seg selv slik at de kommer i større villfarelse etter hvert som tiden går. Til sist blir de så helt fordypet i synden og så innviklet i djevelens snarer at de ikke er i stand til å redde seg ut igjen. Nei, det taler om syndere, som holder seg nær til Kristus for å høre Han. Det vil si, syndere som hører ordet, som bekjenner sine synder, og som begynner å tro og forbedre sitt liv.
Slike syndere er de rette får; for de vil avstå fra sin villfarelse og la seg finne av sin Hyrde, Kristus. De hører Guds ord i den hensikt å ville forbedre seg ved det. Over slike syndere gjør Kristus et kors, og tilsier dem den trøstelige absolusjon: Alle deres synder er forlatt dere! Dere skal vite at Gud er nådig mot dere, bare at dere ikke tviler på det, men stadig tror at det i sannhet er slik som jeg prediker for dere. Fordi dere hører mitt ord og tror på meg, vil jeg ta dere på mine skuldrer og bære dere inn i kirken, ja inn i himmerikes [376] rike. Jeg har alt gjort fyldest for dere; derfor skal dere ha en nådig Gud og Fader i himmelen.
Alle arme syndere, som gjerne hører Guds ord og erkjenner Kristus for sin hyrde, Frelser og Konge, skulle fatte dette vel. Da kan de derav ta trøst og glede mot samvittighetens frykt og fortvilelse for synden. For vår kjære Herre Jesus Kristus kaller seg en god og trofast Hyrde, og det er Han også. Han har gitt sitt liv for sådanne synderes skyld, for at Han kunne bære og føre dem med glede inn i himmerikes rike og det evige liv.
Av dette skulle vi nå lære å kjenne vår Herre Kristus rett, så vi ikke betrakter Ham som en tyrann eller vred dommer, som står bak oss med hevnens sverd. Vi må tvert imot se på Ham med samme øyne som fåret ser på sin hyrde. Det betrakter ikke hyrden som den som vil skremme og jage det bort. Men så snart det ser ham, blir det glad, som om det alt var hjulpet, og som om det ikke behøvde å frykte eller sørge mer. Det løper hyrden i møte med full tillit.
Skal vi begynne å få tillit, og skal vi bli trøstet og styrket, da må vi også lære å kjenne vår Hyrdes stemme vel. Vi må la andre stemmer som kan forvirre oss, fare, men bare høre og fatte den artikkel som Kristus så mildt og trøstefullt foreholder oss. Da kan vi med full tillit si: Min Herre Jesus Kristus er jo den eneste Hyrde, og jeg er dessverre det tapte får som er fart vill. Jeg er engstelig og ville gjerne være from samt ha en nådig Gud og fred i samvittigheten. Nå hører jeg her at Han er likeså bekymret for meg som jeg for Ham. Jeg frykter for at jeg ikke skal komme til Ham og bli hjulpet. Men Han er også bekymret, og ønsker bare å føre meg til seg igjen.
Hvis vi således kunne trykke Hans hjerte inn i våre hjerter, og tro at Han har så stor lyst, sorg og lengsel etter oss, så fryktet vi ikke for Ham, men løp til Ham med glede, og der hos Ham ville vi alltid være. For der Moses eller en annen lærer kommer, der gjør den ikke noe annet enn å jage og plage oss, så vi aldri kommer til ro og fred. Derfor sier også Kristus, Matt. 11, 28: Kom til meg alle som arbeider og er besværet, jeg vil gi eder hvile.
Av den grunn må vi gjøre forskjell på Mose og Kristi stemme, så man på ingen måte lar Moses komme til de fortapte får, om han enn gjør det på det beste. Vil man trøste en bedrøvet synder slik: Vær ved godt mot; du har jo ikke slått i hjel, ikke bedrevet hor eller gjort lignende grove synder, men har ment det godt, så er det vel en trøst; men den varer ikke lenge, og det er ikke mange støt den holder ut. For det er bare å trøste seg ved seg selv, og de stakkars får er ikke hjulpet med det. De blir likevel villfarende og fortapte, og kan hverken hjelpe seg selv eller komme til sin Hyrde.
Men skal de bli hjulpet, må man vise dem den rette Hyrde, som kommer og søker etter dem for å hente dem hjem til seg. Da får de den rette trøst, og de tør si til Moses: Jeg akter nå hverken din trøst eller trusel. Plag meg så meget du kan, kall meg en morder, ja en foreldremorder. Nå da jeg er bange og forskrekket for Guds vrede og den evige fordømmelse, vil jeg hverken [377] høre eller følge deg. Jeg føler og bekjenner selv at jeg dessverre er et armt, fortapt får; men til min frelse og trøst stoler jeg på at jeg har denne Hyrde, som selv søker meg, sitt tapte får, og legger meg på sine skuldrer! La oss ikke diskutere om hvor from eller god jeg er, men om hvorledes jeg skal komme til Kristus.
Derfor må man alltid predike som man har tilhørere til. For jeg har sagt at denne lære ikke er gagnlig for et grovt og hårdt menneske. Men hvor det er bedrøvede og svake hjerter og samvittigheter, som føler seg å være fortapte får, der skal du tie stille med Moses og alle gjerninger som er gjort etter loven. Du skal bare tale om de gjerninger som er gjort ved Kristus i nådens tid. Hvorledes Han viser seg mot det fortapte får, skal du innprente vel i den arme samvittighet. Han er nemlig den kjære, fromme Hyrde som lar alt annet bero for å hente sitt får igjen, og Han gir ikke opp før Han får det hjem igjen. For det gjør Ham ondt at et menneske ligger i synder og er bedrøvet og engstelig. Han kan ikke tåle at du blir i synden, som forderver deg, men Han lokker deg på det vennligste med sitt søte evangelium at du skal komme til Ham. For Han vil legge deg på sine skuldrer og bære deg. Han vil til og med kalle deg sitt kjære får.
Men den andre hopen, som lever sikker hen i sus og dus, og ikke bryr seg om enten Gud ser mildt eller er vred, må man ikke kalle det fortapte får. De er som ville dyr, som hverken lar seg holde eller vokte. Nei, villfarende og fortapte får er bare de som synden trykker, og som står i troens kamp, hvor det ikke kommer an på å miste Moses, men Kristus. Hos dem er samvittigheten bange og bekymret for at Gud ikke skulle være dem nådig. De sukker og roper etter sin Hyrde, og vil gjerne bli hjulpet, som David sier, Salm. 119, 176: Jeg er fart vill som et lam som omkommer; oppsøk din tjener, for jeg har ikke glemt dine bud.
For dem smaker også denne søte forfriskning, som styrker hjertet mot fortvilelse, og de reiser seg igjen ved denne trøst, ikke i Moses, men i Kristus. Kan man ikke ha Moses til venn, så har man dog en nådig Gud i sin Herre Kristus. Moses får være med sin trøst hvor han kan, når man bare har Kristus til sin venn.
Dette er da det første bevis på Kristi kjærlighet, som Han beskriver i dette evangelium. Han viser jo her en slik omsorg for det tapte får at Han forlater de ni og nitti, og søker etter det, ikke for å skremme eller slå det, men for å hjelpe og bære det hjem, og for å glede det urolige og bedrøvede hjerte ved sin søte og vennlige stemme. Her er på begge sider en hjertelig kjærlighet og glede. Du ser også her hvor meget det er om å gjøre for Ham at du holder deg til Ham av hele ditt hjerte og venter alt godt av Ham.
For det annet ser du hvorledes Han viser sin glede og usigelige godhet i alle slags ytre tegn og miner, hvor vennlig Han viser seg når Han har funnet sitt får. For Han anvender ikke loven på det eller driver det foran seg, skjønt Han har full rett til å la det gå selv som de andre fårene; men Han legger det på skuldrene og bærer det hele veien gjennom ørkenen. Alt arbeid, all [378] møye og besvær tar Han på seg, for at fåret kan hvile makelig. Og dette gjør Han med hjertens lyst. Ja Han er full av glede når Han bare har det igjen. Legg også merke til hvor godt det kjære får har det. Det ligger rolig og trygt på sin hyrdes skuldrer, og det vil også gjerne ligge stille der; for når det slipper å gå, er det sikret mot hunder og ulver, det vil si: mot all villfarelse og løgn, fare og fordervelse. Er ikke dette et trøsterikt bilde, som ser livsalig ut i alle måter?
For likesom vår Herre Kristus engang har frelst oss legemlig i sin lidelse og død, slik gjør Han ennå i åndelig kraft ved sitt hellige ord. Med dette legger Han oss på sine skuldre, bærer og beskytter oss, så vi kan være sikret mot all fare av synd, djevel og død, selv om de gjør oss redde, og anstiller seg som om de vil ta oss bort og ete oss. Men når Han bærer oss, er vi sikre mot all ulykke, og har ingen grunn til å frykte. Fåret som ligger på hyrdens rygg, lar seg ikke anfekte av at hundene gjør og ulvene går etter det, men det lar hodet henge uten sorg, og sovner inn så søtt og rolig.
Hvis vi blir stående i troen på denne artikkel: Jeg tror på Jesus Kristus, vår Herre, som har lidd, er død og oppstanden for oss, osv., da har vi ingen grunn til å frykte for at vi går fortapt, eller at djevelen skal sluke oss, selv om han åpner sitt gap mot oss. For vi går da ikke vår egen vei eller med våre egne føtter: men vi henger om halsen på vår kjære Hyrde, og ligger trygt på Hans skuldrer. Om enn synd, død og helvede truer oss med sin vrede og skrekk, så må de dog la Ham være urørt, ellers var det snart ute med oss, stakkars får.
Men nå er vi sikre, når vi bare ligger på Kristi skuldrer. Der kan ingen fare eller ulykke rekke oss. Da Han er så vel til mote fordi Han har funnet sitt får igjen og kan føre det til flokken, så lar Han sannelig ikke noe rive oss fra seg, og heller ikke kaster Han oss bort. Her er, kort sagt, ingen forskrekkelse, ingen tvang eller krav, men bare nåde og liv, hvormed Han pleier og oppvarter sine får på det vennligste.
Men det er enda ikke nok med disse to stykker at Han først finner sitt tapte får og deretter bærer det så stille og med glede. Han anretter også en særskilt gledesfest, som venner og naboer er innbudt til, for at også de skal glede seg med Ham. Ja, Han gjør det så stort at Gud i himmelen og hele den himmelske hær og alle skapninger med dem gleder seg over en synder som omvender seg.
Dermed viser Han selv hvem det er Han kaller sitt tapte får, nemlig en sådan synder som gjør omvendelse. Å omvende seg er å føle sine synder, angre dem og gjerne ville være kvitt dem, og derfor komme til Kristus. For en slik synder har et hjerte som er bedrøvet og en samvittighet som er sønderknust. Djevelen frister ham så han er nær ved å gå til grunne av bedrøvelse. Kristus er også en slik mann som ikke søker etter eller bærer noe får med mindre det er fortapt og ikke er i stand til å råde og hjelpe seg selv.
Si meg, kunne Han vel predike noe som var mer trøstefullt og vennlig? Eller hva mer skulle Han gjøre for å glede et hjerte og vekke en [379] full tillit til Ham? Vi ser her en Hyrde, som Han selv har avmalt seg for oss arme syndere, en Hyrde som så nødig vil miste sine får, som søker etter dem så alvorlig, og når Han finner dem, bærer Han dem med glede. Denne glede utbreder Han så vidt at alle engler og hellige, ja alle skapninger med dem gleder seg over oss, så solen selv må skinne klarere enn før. Det går naturlig til på den måten at et bedrøvet menneske synes at solen og alt hva han ser, er mørkt. Når hjertet derimot er oppmuntret, da synes han at alle ting er lettere og klarere.
Den som nå kunne tro dette til enhver tid, han skulle sikkert få en sann trøst og glede, i og ved den Herre Kristus. Da har han her den sikre forjettelse — når han således holder seg til Kristus og lar seg bære av Ham — at han i himmelen er en kjær gjest, som alle englene med glede vil ta imot.
Men når samvittigheten er bedrøvet, da føler vi det ganske annerledes. Da forekommer det oss at en engel står bak oss med et flammende sverd, og vi kan da hverken glede oss ved Gud eller englene. Noen kan ikke engang se på noen skapninger med glede, men må frykte for solen, ja for hvert rystende blad. Årsaken er at de plager seg selv med sine egne tanker, og vil gjerne selv virke og arbeide seg så fromme at de ikke behøver å frykte mer. Men ved dette gjør de det bare verre.
Vil du derimot få en virkelig trøst og glede i hjertet, så lær bare å innprente dette evangelium rett. Søk trøst hvor den er å få, nemlig i Kristus, og ellers ingen andre steder. For i Ham finner du alle ting, når du bare blir under Hans forvaring og på Hans skuldrer. All den trøst som man søker utenfor Ham, går dog ikke inn i hjertet, om du så tok alle skapninger til hjelp, og hadde all verdens lyst og glede samlet på ett sted.
Dette er å predike trøstefullt og kjærlig om Kristus, og å prise og berømme Guds ord høyt. Ordet er jo den eneste skatt, som kan bortta synden og all den jammer som kommer av synden, nemlig: død og fordømmelse, djevel og helvede. Når synden er tatt bort, så er vi ikke lenger syndere og Guds fiender, men en glede for de kjære engler og alle hellige på jorden. Derfor skal vi holde Guds ord i all ære og hjertelig gjerne høre det. Vi skal også elske dem som prediker det, for at vi også kunne komme til denne salige frukt, nemlig å bli befridd fra all fare av djevelen — og bli salige til evig tid.
Det forlene oss alle den kjære og tro Hyrde og vår sjels Biskop, Jesus Kristus, ved den Hellige Ånd! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
