Andre juledag har to navn som åpenbart skal leses sammen: «Stefanus-dagen/ Andre juledag». Bakgrunnen er at tradisjonen med å feire Stefanusdagen på datoen 26. desember er en god del eldre enn tradisjonen med å feire Jesu fødselsdag på den 25. desember.
Stefanusdagen er «blodvitnenes søndag». Beretningen om Stefanus, det første offeret for kristenforfølgelse, står i Apgj 6 og 7. Et utsnitt er lesetekst etter første tekstrekke. I beretningen som helhet er det dessuten flere enkelttrekk som kan illustrere enkelttrekk i Jesu lidelses-forutsigelser i de to andre evangelietekstene på dagen.
Men det faktum at Stefanusdagen faller sammen med Andre juledag stiller predikantene overfor en egen predikant-utfordring. Man må bli seg bevisst forbindelseslinjen mellom julebudskapet og budskapet om mulige forfølgelser for troens skyld. Og man må formidle dette til tilhørere som mentalt er i velferdssamfunnets idylliske «julemodus».
Som Harald Kaasa Hammer skriver: «Det er en kunst å begrunne dagens tema, midt i julefeiringen som har helt andre fokus. Kanskje er det best å la dagen stå der som en kontrast og et brudd på idyllen.»
I første rekkes evangelietekst er forbindelseslinjen riktignok lettere å få øye på. Da har man akkurat lest om Stefanus i leseteksten. Deretter leser man i evangelieteksten om Herodes og barnemordene i Betlehem. Men idet vi nå vender blikket mot tredje rekkes evangelietekst, kan utfordringen føles noe større.
Teksten er hentet fra begynnelsen av kap 16 i Johannesevangeliet. Da befinner vi oss midt i Jesu fire kapitler lange avskjedstale til disiplene under påskemåltidet. Teksten begynner slik:
1 Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt.
Når det første verset i et nytt kapittel begynner med «dette har jeg talt til dere», må vi friske opp det aktuelle avsnittet i det foregående kapittelet. Antagelig viser Jesus oss tilbake til Joh 15:18-27. Der sier han at verden hater ikke bare Jesus og Faderen, men også troende disipler – fordi de ikke er «av verden». Men trass i hatet skal Talsmannen vitne om Jesus. Og apostlene skal vitne sammen med Talsmannen – «for dere har vært med meg fra begynnelsen av».
Det første verset i kap 16 er altså en påminnelse om denne kombinerte lidelses-forutsigelsen og vitne-forpliktelsen. Jesus sier at han har sagt dette til disiplene – «for at dere ikke skal ta anstøt».
Anstøt-begrepet i grunnteksten er verbet «skandalídsein». Det har gitt opphav til vårt moderne ord «skandale» (= fall som avslører hemmelig svik). Men opprinnelig fotograferer ordet bilde av fellen til en fangstmann idet den utløses. Dyret støter an mot en pinne eller en mekanisme. Den faller, og det får fellen til å klappe sammen.
I forlengelsen av denne ur-betydningen betegner det greske verbet ofte fremprovoserte syndefall («bli forledet til å falle i synd»), for eksempel etter brå overraskelser.
Men Jesus vil at alle som er disipler og trosvitner om ham, skal være mentalt forberedt når vi eventuelt rammes av slike overraskelser. Da skal vi vite det som Jesus selv forutsa i slutten av kap 15: At denne verden hater både Faderen og Sønnen og de troende disiplenes vitnesbyrd. Vissheten om dette skal gi oss styrke til ikke å falle ifra troen på Jesus idet forfølgernes hat eventuelt rammer oss.
Jesus fortsetter forfølgelses-forutsigelsen slik:
2 De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse.
I dette verset må vi først forstå synagoge-begrepet riktig. Grunnteksten bruker et partisipp-lignende adjektiv: «av-synagogisert skal de gjøre dere». Adjektivet brukes her åpenbart med en helt almen, ikke-jødisk, betydningsnyanse. For «synagoge» er egentlig et før-bibelsk gresk folkeforsamlings-begrep. («Syn+ágoo» = «føre sammen», «forsamle».) Adjektivet «av-synagogisert» betyr da noe slikt som «utstøtt av det gode selskap», «utstøtt av folkefellesskapet».
Siden Jesus og disiplene er samlet til noe så typisk jødisk som et påskemåltid, er synagogens folkefellesskap naturligvis dette versets første anvendelsesområde. Men i forkynnelse til ikke-jøder må vi få frem at Jesus her egentlig forutsier alle slags utstøtelser fra alle slags folkefellesskap.
Etter utstøtelsen kommer Jesus til selve martyrium-forutsigelsen: De som i fremtiden slår troende disipler i hjel, skal tro at de gjør Gud en «dyrkelse» (gresk: «latreía» = gudsdyrkelse, gudstjeneste).
På dette punktet i søndagsteksten byr ikke minst apostelen Paulus’ fortid som kristenforfølger på illustrasjons-eksempler (se Apgj 8:3, 9:1f, Fil 3:4ff, sml Apgj 12:1f). Paulus trodde i denne livsfasen ærlig og oppriktig at han tjeneste Gud når han forfulgte disipler. Men i virkeligheten var han offer for en vrangforestilling.
Og opphavet til vrangforestillingen kommer Jesus nå til i tekstens tredje vers, sitat:
3 Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.
Vi kan trygt si om kristenforfølgeren Paulus at han som kristenforfølger ikke kjente Jesus. Det var først da han møtte Jesus på veien til Damaskus at han møtte Jesus slik Jesus virkelig er (se Apgj 9:4ff).
Men kan vi om kristenforfølgeren Saulus også si det som Jesus her sier i v 3a: at han heller ikke «kjente Faderen» -?
Ja, det er det som er selve poenget. V 3 viser tilbake til Joh 5:23 som lyder slik: «.. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen, som har sendt ham.»
Med andre ord er treenighetslære og tonatur-lære helt avgjørende for rett gudsdyrkelse («latreía», se v 2). Kristenforfølgernes vrangforestilling beror på at de ikke tror på enheten mellom Faderen og Sønnen i rammen av Åndens vitnesbyrd gjennom troende disipler.
Men hatet mot Guds treenighet gjør samtidig kristne martyrers vitnesbyrd overveldende vitnesbyrd-sterke.
Jesus avslutter søndagsteksten med å vende tilbake til utgangspunktet i v 1, sitat:
4a Men dette har jeg talt til dere for at dere, når timen kommer, skal minnes at jeg sa dere det.
