Det er forskjell på å speile seg i et speil av glass, og å speile seg i en annens ansikt. Å speile seg i et speil av glass er en ensom sak. Mange kaster bare et blikk i speilet for å se at alt er i orden, og haster videre. Andre ganger kan vi bli stående og stirre inn i speilet. Stort sett ser vi vel bare våre egne tanker om oss selv. Heldigvis går det an å få spesielle lysstoffrør for baderom. De gjør oss litt friskere i hudfarven enn dagslysrør. Det er lett å bli lurt av et speil.
Det er noe annet å speile seg i en annens ansikt, – og merke smil og smerte og tusen bevegelser i et levende ansikt. Det er en gave å få speile seg i et følsomt ansikt. Jeg ser refleksene jeg skaper i den andres ansikt, og går klokere fra et slikt møte.
Og så går det an å speile seg i en tekst. Dagens evangelietekst er en slik tekst. Den er ikke som et speil av glass. Vi kan ikke bare kaste et blikk på denne teksten og haste videre. Ordene griper tak i oss. De stiller oss på valg. De forteller noe til hver enkelt som hører og leser dem.
Prekenteksten
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel, fra vers 24:
Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort.» Joh 16:24-27
Slik lyder Herrens ord.
Våre forhistorier
Når vi leser og lytter til denne teksten, ser vi vårt eget speilbilde i den. Det er lys i dette speilet. Og når vi flytter blikket litt, ser vi mer enn oss selv. Vi ser noe av bakgrunnen vår i speilet, historien vår. Jeg merker i hvert fall at denne teksten rører meg og rører den kristendom som jeg er vokst opp med. Kirkehistorien er preget av bølger, lange dønninger som reiser seg og faller, og krappe bølger som reiser seg opp i en skumtopp og flater ut igjen. Hver av disse bølgene tar tak i noe viktig i troen, men de flater ut igjen hvis de blir for ensidige. Når vi betrakter oss selv og vår historie i lys av Bibelens tekster, er det viktig at vi ikke blir selvkloke. Vi skal takke for det gode i hver bølge, vi skal søke inn i Bibelens lys, og åpne oss for helheten.
Én bølge som har vært nødvendig om igjen og om igjen i kirkens historie er boten, oppgjøret og omvendelsen. Bots-kristendom er nødvendig. Men hvis ikke boten fører til omvendelse og oppgjør, da sirkler jeg bare rundt mine nederlag, og jeg ender i skammen. Noen av oss er vokst opp med et selvbilde fullt av skam. Jeg og det jeg er, er bare en skam og en belastning for Gud. Mitt eneste håp er at han skaper noe nytt i meg, og at alt som er meg og mitt forsvinner, – jo før jo heller. Når vi speiler oss i denne teksten, så stråler det lys inn i denne bakgrunnen. «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Hva er denne sjelen som Jesus snakker om? Den som er mer verdifull enn hele verden? Bærer jeg en verdi som jeg ikke har lov å drukne i bot og syndsbekjennelse?
Mange som har kjent seg knuget av bots-kristendommen, kjente det om å komme ut i friluft da en ny forkynnelsesbølge skyllet inn over den vestlige verden for 50 år siden: Forvalter-kristendommen tok på alvor at hvert enkelt menneske er skapt av Gud med kjærlighet og omtanke. Å bli en kristen er å slippes ut i sitt rette element. De glade forvaltere av Guds gode gaver i Guds gode skaperverk, de formidlet en lys og glad kristendom. Det er som den danske filosofen Søren Kierkegaard sa en gang: Noen ganger undres en om en skal avslutte en preken med hurra eller amen!
Etter hvert førte forvalter-kristendommen til mange planer og komiteer, dugnader og oppbrettede ermer. Det kan lett ende i stress. Det har vokst frem en lengsel etter å få være stille sammen med Jesus, og lytte til hans stemme. De siste 30 årene har flere og flere søkt inn i meditasjons-kristendommen med tilbaketrukket stillhet og lesning og bønn og åndelig veiledning. Det er bygget et nett av retreat-steder rundt i landet vårt, og mange har funnet åndelig fornyelse på disse stedene.
En annen variant har slått rot de siste årene: Pilegrims-kristendommen. Pilegrimsledene fra middelalderen ryddes og merkes, og aviser og ukeblader beretter fra etappene til Nidaros og Santiago de Compostella. På en spesiell måte forbindes turisme og pilegrimstanker. Pilegrims-kristendommen er en bølge full av kontraster. Turisme er jo et velstandsfenomen, mens middelalderens pilegrimer tok farvel med all velstand. De søkte himlen som sitt egentlige hjemland, de var fremmede i verden, og betraktet alt på denne jorden som midlertidig. Peter skrev om å leve i ærefrykt for Gud «den tid dere ennå er her som fremmede.» (1 Pet 1:17) Og i Hebreerbrevet står det om dem som så det de lengtet etter «langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.» (Hebr 11:13) Mange har funnet en fornyelse i troen ved å søke inn i pilegrimsmotivene i kristendommen.
Bølgene av meditasjonskristendom og pilegrimskristendom er enda nye og friske i vår tid. Kanskje kommer det en tid hvor disse trosvariantene blir for ensidige. Kanskje vil noen føle at de havner i selvopptatt glede over å blankpusse sin egen tro og sine egne religiøse opplevelser. Og så kommer det kanskje en ny bevegelse ut i verden og inn i kjærlighetsgjerningene.
Botskristendom, forvalterkristendom, retreatkristendom og pilegrimskristendom, – og vi kunne nevne flere: endetidskristendom, frigjøringskristendom og liturgikristendom, karismatisk kristendom og misjonskristendom, og en folkekristendom bygget på overgangsritualer ved fødsel, pubertet, ekteskapsinngåelse og død: dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse. Ingen av disse trosvariantene er nye. De er dønninger fra bevegelser som har bølget gjennom hele kirkens historie. Hver bevegelse har hatt sine topper i historien, for eksempel klosterkristendommen som vokste frem på 300-tallet, som kontrast til statskirkekristendommen. Et annet eksempel er botsforkynnelsen som preget det første årtusenskiftet etter Kristus.
I noen spesielt intense perioder har flere bølger tårnet seg opp i hverandre. En slik intens periode var pietismens blomstringstid på 1700-tallet og fremover. Pietist betyr en som er stille for Gud. Pietistene var pilegrimer med hjertet i himlen, men de var også gründere på jorden. De la grunnlaget for vårt moderne skolestell og helsestell og det internasjonale ansvar. Å lese om hva pietistene fikk gjort, kan ta pusten fra travle nåtidsmennesker. De sang om hjemmet i himlen og lønnen i himlen. Dermed var det ikke så viktig om de bodde i hytte eller slott på jorden, om de hadde hus og hytte, båt og hage. De kunne bruke alle evner, tid og penger i omsorg og tjeneste for sin neste. Eksempler på slike mennesker med hjertet i himlen og beina på jorda er Mor Teresa, Annie Skaug Berntsen og Sven Foyn.
Jeg har nevnt forskjellige bølger og trosformer i kirkehistorien og innenfor vår historie. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i noen av disse trosformene. Men de er i hvert fall en del av vår historie, og er noe av grunnen til at vi er i Torød kirke i formiddag. Torød kirke hadde ikke vært bygget uten denne forhistorien!
Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?
Jesu spørsmål kaster lys inn i hver enkelt sjel som speiler seg i denne teksten, og det kaster lys på bakgrunnen vår, så vi ser tydeligere sammenhengen vi står i og historien vi er en del av. Det er et brennende spørsmål til hver enkelt av oss, og til våre prioriteringer av tid og evner og eiendom og oppmerksomhet: «Hva vil det gagne deg om du vinner hele verden, men taper din sjel?»
Dette spørsmålet er et spørsmål som stanser oss denne sommersøndagen. Det nytter ikke å kaste et blikk på dette spørsmålet, og så haste videre i hverdagen. Hva er det aller viktigste for en nøttlending? Hva er det aller viktigste for oss som har sol og sommer og salt sjø og lever i verdens rikeste land? «Jo, selvfølgelig har vi troen også!» Da jeg var student lærte vi av en professor å spisse ørene hver gang vi hørte ordet «Selvfølgelig!» For det som er selvfølgelig er ikke viktig lenger, selv om det høres slik ut! Hva er det viktigste for deg? Det betyr: Hva setter du først? Hva er det som kommer først, og så kommer det andre etterpå? Hva er det som kommer først, slik at det bestemmer alt det andre? «Søk først Guds rike,» sa Jesus.
Ansvar eller ansvarsfraskrivelse
Jesus kaller oss til ansvar for våre liv, til ikke å selge vår sjel for å vinne alle verdens goder. En av botskristendommens merkelige utslag, er at den kan ende i skam i stedet for ansvar. Hvis kristendommen bare består i å bekjenne og bekjenne, blir Jesus bare frelser og frelser og frelser. Hvordan kan det da stemme at Jesus sier: «Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort.»
Skal Menneskesønnen lønne oss for våre synder, når han har båret alle våre synder opp på korset? Skal Menneskesønnen lønne oss for våre gode gjerninger, når vi bare er store syndere som ikke kan gjøre gode gjerninger? Druknes ikke både synder og gode gjerninger i nådens store hav? Nei! Nåden fritar oss fra vår skyld, men nåden fritar oss ikke fra kjærlighet! Vi frelses fra våre synder og frelses til kjærlighet. Vår kjærlighet gir mennesker glimt av herligheten og håp om herligheten! Og en dag skal både herligheten og kjærligheten åpenbares: Da skal «Menneskesønnen komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort.»
Vi hørte det samme i dagens episteltekst. Uten å rødme skrev Peter: «Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd.» (1 Pet 1:15)
Å ta sitt kors opp
Jesus sa til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Hva mente han med det?
Barn og unge på Nøtterøy har sunget med i pilegrimsspillet «Passio Olavi» av Eyvind Skeie. Nå synger Kristin pilegrimens dype spørsmål: Jesus Krist, forklar meg hva du mente med å bære korset etter deg.
Jesus Krist, forklar meg hva du mente
med å bære korset etter deg.
Lær meg alt jeg trenger for å vandre
på de sanne pilegrimers vei.
Du som styrer universets stjerner
og som ser det aller minste strå,
bøy mitt stolte hjerte og fortell meg
hva jeg skulle gjøre nettopp nå.
Alle ting er gitt meg som en gave.
Verden er så endeløs og rik.
Gjør meg til en pilegrim som følger’
i ditt spor og stadig blir deg lik.
Gi meg del i kraften som forvandler
tvil til tro og hat til kjærlighet,
slik at jeg kan speile for de andre
Guds nåde og barmhjertighet.
Pilegrimer er vi gjennom tiden
fra vår fødsel like til vår død
Led oss, gode hyrde, på vår vandring.
Gi oss livets vann og nådens brød.
Bøy oss mot din vilje under korset,
la vår tro bli mild og sterk og sann,
inntil alle pilegrimer møtes der
du venter, i ditt gode land.
Jesus talte til disiplene om å ta sitt kors opp, da Peter fristet ham til å stikke av fra hele påsken. Å ta sitt kors opp er å ta ansvar for livet sitt, og å ta på seg de oppgaver som Gud har legger ferdig for hver oss. «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
«For min skyld»
For min skyld, – det er det som gir mening til hele teksten vi speiler oss i i dag. Å ta opp sitt kors, å fornekte seg selv og å miste sitt liv har ingen egenverdi. Gud har aldri ønsket at vi skal plage livet av oss selv. Det er jo han som har gitt oss livet! Å ta opp sitt kors, å fornekte seg selv og å gi slipp på sitt liv har bare mening hvis det skjer for Jesu skyld. Teksten vår handler om hva som er aller viktigst, nemlig å komme inn i Jesu følge, og å følge ham i det som er det aller viktigste, nemlig å bringe frelse og forsoning, kjærlighet og rettferdighet til menneske etter menneske, til folkegruppe etter folkegruppe, til nasjoner, folkeslag og alle tungemål, – og til naboen min, til mor og far, til kona mi og barna mine. Jesus vil ha meg med inn i sitt følge. Det er et privilegium og dagens store utfordring!
Et speil for andre
Teksten i dag er en tekst å speile seg i, et speil hvor vi får lys over vår bakgrunn, og lys over hva som er det aller viktigste å sette først i livet. Teksten kan gjøre oss til gode speil for andre, så vi kan gjenspeile Guds nåde og barmhjertighet.
La oss be Kristins pilegrimsbønn!
Gi meg del i kraften som forvandler
tvil til tro og hat til kjærlighet,
slik at jeg kan speile for de andre
Guds nåde og barmhjertighet. Amen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
