Sist søndag leste vi om Jesus ved Cæsarea Filippi, om Peters bekjennelse: Du er Messias, den levende Guds Sønn! og hvordan Jesus gav Peter himmelrikets nøkler.
Like etter måtte Jesus irettesette Peter, fordi han ville hindre Jesus i å gå den veien Gud hadde lagt opp for ham, opp til Jerusalem og lidelsen, korset og døden. I dag skal vi lese videre hva Jesus sa til disiplene den gangen.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, kapittel 16, fra vers 24:
Deretter sa Jesus til disiplene: “Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort. Matt 16:24-27
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Blod, svette og tårer
Den 13. mai 1940 holdt statsminister Winston Churchill en berømt tale i det britiske Underhuset: "Jeg har ingenting annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette," sa han. "Blod, svette og tårer," sier vi. Det er som et ekko av Jesu kall: "Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. Den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det."
De fleste i vårt land har ikke slike utsikter når de hører Jesu kall. Vi risikerer ikke livet. Tvert i mot opplever vi at Jesus gir oss det livet vi ønsker å leve, vi får hjelp til å få orden på livet, og til å leve det gode liv. Å slippe Jesus til i livet er som å komme hjem.
Andre opplever omvendelsen som en konflikt med dem selv. De kjenner at de må bryte med vaner og livsførsel som er ganske inngrodde, og de kjenner at de må gå til kamp mot ufordragelige sider i sin personlighet.
Og noen opplever at omvendelsen fører til brudd med mennesker. Også i vårt land er det noen som vet at å følge Jesus betyr at familien brytes i stykker:
"Hvis du blir en kristen, skiller jeg meg fra deg, for da blir du en annen enn den jeg sa ja til."
"Hvis du blir en kristen, har vi ikke noe sammen lenger!"
"Hvis du blir en kristen, gjør jeg deg arveløs!"
Å ta sitt kors opp
Å ta sitt kors opp, er en utfordring til oss alle.
For det første betyr å ta sitt kors opp, at jeg løfter opp ansvaret for mitt eget liv og mine valg, et ansvar som jeg har lagt fra meg i et hav av unnskyldninger.
Å ta sitt kors opp betyr videre å ta et grunnleggende oppgjør, – som å ta en hovedrengjøring i et nedgrodd hus, å endelig reparere sør-veggen, med fare for at det er råte og elendighet under panelet, eller endelig å komme seg til doktoren med det som kan være noe alvorlig.
Å ta sitt kors opp betyr å ta på seg den lidelsen det kan være å følge Jesus.
Jesus kom for å ta tak i våre kors sammen med oss, og løfte dem opp til sitt kors.
Det er tydelig at Jesus er inne ved noe som er skjebnesvangert, noe som er helt avgjørende for oss som hører disse ordene:
Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Matt 16:26
Kallet
I dag er det dette ordet som samler oss i kirken. Og hver av oss må slippe det inn på seg: Følger du Jesus? Vil du følge ham? – Noen sier "Ja!" og har ikke noe større ønske enn at Jesus skal være Herre i deres hverdag. Andre får en ubestemmelig følelse: Hva er dette for noe? I dag står kallet og vibrerer i gudstjenesten vår, og jeg ber om at kallet må vibrere i deg inntil du kan svare: "Ja, jeg vil at Jesus skal være Herre i mitt liv!"
Dere skal være hellige!
Gjennom dagens tekster går det et stadig gjentatt kall: "Dere skal være hellige, for jeg er hellig!" Hellig betyr å være valgt ut, tatt til side, renset og innviet til spesielt bruk. Det er som å ta til side settepoteter til neste år. Settepotetene blir valgt ut, tatt til side, renset og innviet til spesielt bruk. Guds vilje med oss er at vi skal bli renset og være rene, slik at vi kan hjelpe andre frem til renselse og renhet.
Da er vi tilbake til bønnen vi startet gudstjenesten med: "Gi meg ditt rene og hellige sinn!" sang vi.
- For mange er dette en oppriktig bønn, – fordi de ser at det kan trenges et slikt sinn for å takle dagliglivet i familien, på jobben og i nabolaget.
- Andre kan kjenne at det er en voldsom bønn, som de ikke er klare til å be, – i hvert fall ikke enda.
- Og noen vet ikke om de er villige til å be “Gi meg ditt rene og hellige sinn”. De har funnet seg til rette med sitt eget sinn, og tar det onde med det gode. – Ja, kanskje synes de ikke en slik bønn er kristelig i det hele tatt.
I 1 Tess 4:7 står det noe underlig: "Gud kalte dere ikke til urenhet!" – Nei, det skulle da bare mangle! "Gud kalte dere ikke til urenhet!" Men hvorfor er det likevel nødvendig å si det?
Det har til alle tider vært en fristelse å snakke slik om synden og nåden, at vi slår oss til ro med at synden og nåden lever side om side i kristenlivet. I verste fasong lyder det: "Jeg blir aldri fullkommen likevel, så det kan jeg bare gi opp." Det kan høres fromt ut, men det er en livsfarlig avkorting av budskapet og dødslinje for troen. (Se også Rom 6:1-5; 2 Pet 1:3-9)
“Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv”
Den første gang ordet synd blir brukt i Bibelen, er av Gud selv. Han sier til Kain:
Herren sa til Kain: “Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.” 1 Mos 4:6-7
Synden skal vi aldri forsone oss med. "Du skal være herre over den!" sa Gud. Og det må være vår holdning til synden, til fristeren og til alt som vil flekke oss til: "Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen!"
Vi må ikke synke ned i handlingslammelse, men holde oss tett opp til Jesus. Og den erfaringen gjør heldigvis de fleste: Når vi holder oss tett opp til Jesus, ønsker vi å bli preget av hans "rene og hellige sinn", og synden blir mer og mer motbydelig. (Dog disiplene som kranglet ved måltidet på Skjærtorsdag.)
Jeg skal ikke være hellig for å være prippen og pertentlig, eller for at jeg skal ha noe å vise frem for Gud. Jeg skal være hellig fordi min neste trenger godhet i stedet for lurvethet, han trenger å kunne å stole på meg i stedet for å være utrygg! Jeg skal være hellig fordi Gud er hellig, og vil ha meg med på laget! Min neste trenger at jeg er god, slik Gud er god.
Dom etter gjerninger
Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort. Matt 16:26-27
Dommen etter gjerninger er ikke opphevet fordi om vi har slått følge med Jesus. Det er ikke slik at det ikke betyr noe lenger hva vi gjør, for Gud tilgir jo allikevel. Gud vil det samme med oss mennesker, som han alltid har villet: at vi skal leve til glede for hverandre. Tilgivelsen befrir oss fra vår fortid, så vi kan vie oss til kjærligheten.
Jeg slutter ikke å forundre meg over teksten jeg leser i hver begravelse:
Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Joh 5:28-29
Så lenge vi er i denne verden er det mange flokker. Men på oppstandelsens morgen skal det bare være to. Jeg kan ikke begripe at det bare kan være to. Men den dagen skal alle forstå hva det er å gjøre det gode og å gjøre det onde. Og alle skal se forskjell å på rett og urett.
Da skal dere igjen se forskjell på rettferdige og ugudelige, på dem som dyrker Gud, og dem som ikke dyrker ham. Mal 3:18
Å gjøre det gode
I fellesskapet med Jesus og hans død, er våre onde gjerninger allerede dømt. De er naglet til korset. Og i fellesskapet med hans oppstandelse, glir hans "rene og hellige sinn" inn i vårt sinn, så vi formes etter hans bilde. Derfor formanes vi så ofte til å gjøre det gode, å slippe frem godheten over leppene våre, ut i hendene og føttene, å velge kjærlighetens vei. (Rom 2:7, 10). Det er å ta sitt kors opp og ta ansvar for livet sitt, så vi knytter det til Jesu liv.
I Apostelgjerningene står det enkelt om Jesus at han "gikk omkring overalt og gjorde godt" (Apg 10:38). Når vi følger ham, må vi gjøre som ham: å gjøre det gode.
La oss be:
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei. Sal 139:23-24
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
