Kommende søndag «har tekster om å leve med oppgjøret i vente», skriver Harald Kaasa Hammer i oppslagsverket «La tekstene tale» – og gir oss med det et nyttig og kjærkomment innblikk i tenkningen bak de kirkeårstekstene som kom i 2011. Evangelieteksten fra Markus-evangeliet gir oss Peters lille samtale med Jesus om nådelønn. På Vingårdsøndagen, tredje rekke, leste vi Matteus-versjonen av den samme samtalen. Derfor er det kanskje naturlig å tenke at det må være de små nyanse-forskjellene mellom de to beretningene som nå især bør vekke oppmerksomheten vår.
Matteus-versjonen står i Matt 19:27-30 og forteller oss i all hovedsak det samme som vår Markus-versjon. Peter stiller nådelønn-spørsmålet sitt til Jesus, og Jesus besvarer det med rause endetidsløfter til alle som må betale dyrt for troens skyld. Jesu advarselsord om mange av de første som skal bli de siste – er også felles for begge parallell-tekstene.
Men på to punkter skiller Matteus og Markus lag. Matteus siterer Jesu løfte til de 12 om tolv troner en gang etter verdens-gjenfødelsen – før han siterer løftet om hundrefolls erstatning for alle tap for troens skyld. Markus tydeliggjør på sin side at Jesu løfte om at taps-erstatningen til forfulgte disipler gjelder dels «her i tiden» og dels i «den kommende verden».
I lys av dette er det ikke urimelig, det som Harald Kaasa Hammer skriver: At kommende søndag «har tekster om å leve med oppgjøret i vente».
Peters samtale med Jesus om nådelønn er ellers en av de tekstene der det er avgjørende viktig å forstå tekst-sammenhengen riktig. Foran vår tekst har disiplene i begynnelsen av Mark 10 vært vitner til at Jesus lovet småbarna Guds rike aldeles gratis (se Mark 10:13-16). Deretter var de vitner til hvordan en rik ung mann bedrøvet sa nei til å bli disippel fordi han elsket rikdommen sin mer enn han elsket den treenige Gud (se Mark 10:17-22).
For det tredje hørte disiplene Jesus advare mot rikdommens farer – med svært sterke ord (se Mark 10:23-27). Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike, sa Jesus. Og: For mennesker er det umulig å bli frelst, men for Gud er alt mulig. Altså: Barna får Guds rike gratis. Men for de voksne, og for de rike, er det umulig å komme inn i Guds rike. Forklaringen er naturligvis: Vi må bli som barn og ta Guds rike imot i tillitsfull tro.
Midt i alt dette har Peter gjemt på en observasjon som han, idet vår tekst begynner, forelegger Jesus som et spørsmål. Peter sammenligner seg selv med den rike unge mannen og konstaterer en forskjell. Både han selv og de andre elleve hadde jo faktisk forlatt fiskegarnene sine og levebrødet sitt (= rikdommene sine). Så spør han Jesus hva dette innebærer med henblikk på nådelønn. Sitat:
28 Peter tok da til orde og sa til ham: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.»
Det er i skriftmaterialet forskjell på frelsens gave og nådelønnen. Frelse får alle som tror og er døpt – av bare nåde. Nådelønn er en tilleggsgave fra Jesus, knyttet til tjenesten med å bygge Guds rike (se Matt 25:14ff, Luk 19:12ff og 1.Kor 3:8ff). Nådelønnen kan gå tapt for arbeidere som prioriterer rent kjødelige byggematerialer (se 1.Kor 3:12ff).
Slik svarer Jesus på Peters nådelønn-spørsmål:
29 Jesus svarte og sa: «Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, 30 uten at han skal få det hundrefoll igjen: Her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – sammen med forfølgelser – og i den kommende verden evig liv.»
I disse to versene er det for det første lærerikt å studere listene over hva Jesu disipler kan tape for disippelskapets skyld. Jesus nevner fem typer nære slektninger (brødre, søstre, mødre, fedre pluss barn) og to typer jordisk gods (hus og åker). Sannsynligvis må vi tenke at dette er nevnt som representative eksempler.
Flere kommentar-skribenter har merket seg at Jesus ikke nevner tap av ektefelle for evangeliets skyld. Men det trenger ikke bety at denne muligheten faller utenfor Jesu ord. Derimot kan det bero på at disiplene tradisjonelt hadde ektefellene sine med seg mens de vandret sammen med Jesus (konkret vet vi dette om Peter, men sannsynligvis gjalt det flere av dem).
I våre to vers er det for det andre lærerikt å merke seg kriteriet Jesus bruker: «forlate … for min skylds og for evangeliets skyld». Det inkluderer i praksis hele innholdsfylden av bibelsk troslære og trosbekjennelse.
For det tredje er det i disse to versene lærerikt å merke seg at Jesu nåderike erstatnings-utbetaling spesifiseres som et mulig både-og. Dels kan Jesus komme til å erstatte disiplers tap for troens skyld allerede «her i tiden» (gr: «nyn en toô kairoô toútoo»). Men dels kan erstatningen kanskje måtte vente til «den kommende verden» (gr: «en toô aioôni toô erkjoménoo», hebr: «la-olam haba»).
Innskuddet i v 30 om forfølgelser har en tankevekkende fortsettelse i Åpenbaringsboken (se Åpb 6:9ff og 20:4b).
Jesu avsluttende ordtak er også viktig, sitat:
31 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første!
Dette avsluttende ordtaket er ment som et advarende ord til Peter. Det ser vi av lignelsen om arbeiderne i vingården som faktisk er innringet av akkurat dette ordtaket (se Matt 19:30 og 20:16, sml Luk 13:30). Hele lignelsen om arbeiderne i vingården (Matt 20:1-16) inngår hos Matteus i det advarende ordet til Peter. Lignelsen utgjør derfor Jesu helt konkrete tolkning av dette spesielle ordtaket.
På den ene siden besvarer altså Jesus Peters spørsmål etter nådelønn nokså detaljert. På den andre siden advarer han likevel Peter mot å være opptatt av nådelønn-spørsmålet underveis i misjonstjeneste. Kravstore hjerter er ikke lette å forene med misjonens hjerte-innstilling. Og ingen av oss har i virkeligheten krav på noe som helst fra Gud. Tvert imot har Gud all mulig rett til å gjøre med sitt akkurat som han vil (se Matt 20:15).
