Det som før het «Siste søndag i kirkeåret/ Domssøndagen» heter nå «Domssøndagen/ Kristi kongedag». Det er vel ikke fritt for at både predikanter og tilhørere forbinder et visst ubehag med navnet domssøndagen. Men vi har inderlig godt av å høre nøye på budskapet i de oppsatte tekstene. Og, som Olav Skjevesland skriver: tredje tekstrekke har på domssøndagen fått «en ny og naturlig tekst».
Kap 9 hos Johannes handler i sin helhet om Jesu helbredelse av en blindfødt mann, som blant annet måtte finne seg i mye kverulerende kryssforhøring etter at han fikk synets gave av Jesus. Vår flunkende nye tekst er hentet fra de tre siste versene i kapittelet. Der oppsummerer Jesus hendelsens iboende budskap. For det viser seg at beretningen om den blindfødtes helbredelse ikke bare er et vanlig referat av noe som skjedde, men det er i tillegg også en «lignelse i handling» (som D. A. Carson skriver).
Det gjelder da å få øye på denne siden ved beretningen om den blindfødte – idet vi skal til å se nærmere på Jesu oppsummering. Som bibellesere flest vil huske, var den blindfødte nettopp det som uttrykket sier: blind fra fødselen av. I så måte handler det om fysisk blindhet. Men som «lignelse i handling» handler kapittelet samtidig om åndelig blindhet. Og akkurat som Jesus i begynnelsen av kapittelet helbredet mannens fysiske blindhet, fortsetter kapittelet med å beskrive hvordan mannen, avsnitt for avsnitt, også blir helbredet for åndelig blindhet. Mannen var ennå fysisk blind hele tiden mens han var sammen med Jesus (v 1-7). Derfor så han faktisk ikke hvordan Jesus så ut. Og det utløste på sett og vis all kryss-eksamineringen etterpå.
I all korthet: Naboer og andre spurte hvem som hadde helbredet ham, og han svarte nokså nøkternt: «Den mannen som heter Jesus …» (v 7-12). Så kom turen til «noen fariseere». De fokuserte først på spørsmålet om sabbatshelbredelse, dvs på Jesu påståtte syndighet. Men det gjorde bare den blindfødte noe mer åndelig seende, og han svarte: «Han er en profet» (v 13-17).
Så kom turen til «judeerne» (= den saduseiske hovedstadseliten pluss noen hovedstads-fariseere). De innkalte mannens foreldre til kryssforhør, og de bekreftet at sønnen var født blind. Men mest var de redde for synagoge-utstøtelse.
Så innkalte de mannen selv til annen gangs kryssforhør. Men det gjorde ham bare mer åndelig seende: «Om han er en synder, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: At jeg som var blind, nå ser» (v 18-27). Og når de fortsatte å kverulere, karakteriserte han det som «merkelig» at de som åndelige hyrder ikke kunne trekke den logiske slutningen: Jesus bare MÅTTE være «fra Gud» (v 28-33). Men da kastet de ham ut.
Til slutt i kap 9 fant Jesus mannen igjen i folketrengselen (antagelig i eller ved tempelet under Løvhyttefesten). Og da Jesus identifiserte seg for ham som Guds sønn (Flertallsteksten) eller Menneskesønnen (NA-teksten), svarte han med en sann trosbekjennelse: «Jeg tror, Herre!» (v 34-38). En fysisk og åndelig blindfødt ble fysisk helbredet og deretter også åndelig helbredet. Til forskjell fra saduseiske og fariseiske hovedstads-ledere som tvers igjennom kapittelet er åndelig blinde. For hendelsen er en «lignelse i handling», en lignelse om den åndelige synssansen vår.
Det er så alt dette Jesus oppsummerer idet søndagsteksten vår begynner, sitat:
39 Og Jesus sa: Til dom er jeg kommet til denne verden, for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde.
Det fins bibellesere som tenker at dette verset kolliderer med Joh 3:17: «Gud sendte ikke sønnen sin til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Men Jesu tanke er mer nyansert: Jesus kom for å frelse, ikke for å dømme. Men Jesu frelse bærer likevel doms-konsekvenser med seg som en ufrakommelig følgevirkning. Og det er domsvirkningen av frelsesverket Jesus her oppsummerer.
Domsvirkningen følger av at Jesus deler oss mennesker i to flokker. De to flokkene har hver sin type åndelige synssans: Noen er i utgangspunktet ikke-seende (dvs pga arvesynd og syndeforderv), men hos Jesus får de blindheten helbredet. Andre er (i egne øyne) seende, men i møte med Jesus blir det klart at de er åndelig blinde (fordi de ikke vil forstå at Jesus er Guds sønn).
De fleste vet at det engelske uttrykket «I see» kan bety både «jeg ser» og «jeg forstår». På samme måten har det greske ordet for å «se» («blépoo») et helt spekter av betydninger – fra visuell sansepersepsjon (som det heter) til kognitiv erkjennelse (som det også heter). Å få den åndelige synssansen helbredet er det samme som av hjertet å ta imot Guds åpenbaringsord – slik at Jesus, Guds sønn, blir vår frelser.
De to siste versene i søndagsteksten (og i hele kapittelet) hører sammen, sitat:
40 Noen av fariseerne som var der sammen med ham, hørte dette, og de sa til ham: Vi er kanskje også blinde?
41 Jesus sa til dem: Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige.
I disse to versene får vi det åndelige blindhetsbegrepet definsert. Jesus definerer det ved hjelp av begrepet «synd» på to steder i v 41. Det greske ordet «hamartía» betegner både «synd» og «skyld». Og det som ifølge hele tekstsammenhengen i kap 9 (ja, ifølge hele Johannesevangeliet) er selve ur-synden – det er å ikke ville erkjenne at Jesus er Guds sønn, født av Faderen fra evighet (sml Joh 5:43; 7:28; 8:42; 10:10; 12:27, 46-47; 16:28; 17:8).
Setningen «derfor er dere fremdeles skyldige» kan også oversettes «derfor blir syndeskylden deres stående».
(PS: Jeg er bra sikker på at tilhørerne ble stående mens Jesus i neste kapittel fremførte Den store hyrdelignelsen (Joh 10:1-16). Der gjør Jesus som Gud i Esek 34: Han avsette dårlige hyrder (= åndelig blinde ledere), identifiserer seg som Den gode hyrde, og ber alle kolleger av den blindfødte i det alminnelige prestedømmet om å rømme fra hyrder som ikke taler i samsvar med med Den gode hyrdens røst.)
