Det er to grunner til at vår tekst er en pinsetekst. For det første handler den om å holde Guds bud, og det er kjernen i GTs pinsefeiring. For det andre inneholder teksten løftet om «den andre Talsmannen» (= Den Hellige Ånd).
Slik lyder det når Jesus ber oss holde budene:
15 Dersom dere elsker meg, da holder dere budene mine.
Dette verset rammer inn denne prekenteksten. For Jesus tar det samme poenget opp igjen i v 21 nedenfor, som er tekstens siste vers. Og i avsnittet etter vår tekst utdypes budenes betydning for troende disipler ytterligere. Budene er helt avgjørende for troende disiplers forhold til både Faderen, Sønnen og Ånden.
Ingen må tro at troende mennesker fritt kan se bort fra Guds bud. Det er tvert imot en farlig vranglære som kalles «antinomisme». Men Jesus har en forunderlig hjelper å tilby oss på dette feltet, sitat:
16 Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, …
Her står det for det første at Faderen vil sende Talsmannen på anmodning fra Sønnen. Jesus tegner igjen og igjen slike klare bilder av den inderlige enheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Dermed forstår vi hvor viktig treenighetslæren er.
For det andre lover Jesus disiplene «en annen talsmann». På gresk brukes pronomenet «állos» = «en annen av samme slag». Hvem er da den «første» talsmannen? Det fins fortolkere som mener «en annen talsmann» betyr «en annen talsmann enn dere disipler». Men det er en svært usannsynlig tolkning. For Jesus er selv alle disiplers første talsmann (sml 1. Joh 2:1). Når han nå skal til å forlate dem, lover han dem en annen talsmann – til erstatning for seg selv.
Så kommer vi til selve begrepet «talsmann». Det heter på gresk «parákletos». Det kan bety «talsmann», «representant», «advokat», «rådgiver», «trøster», m.m. I britisk bibeloversettelses-tradisjon er det vanlig å oversette «trøster». Det svarer til det hebraiske ordet «menakhem» (som brukes i enkelte moderne hebraiske NT-oversettelser). Men etter mitt syn har den norske bibeloversettelses-tradisjonen i ordet «talsmannen» funnet et godt norsk ord – som har de fleste av grunntekstens betydningsnyanser med seg i ryggsekken.
Ånden er talsmann (a) på den måten at han bor i disiplenes hjerter fra dåpsdagen av. (b) Han taler himmelske ord til samvittigheten vår. (c) Han griper det forkynte bibelordet, idet vi hører det forkynt, og planter det i hjertet vårt. (d) Han er den som skaper, vekker, vedlikeholder og nærer troen i hjertet vårt. (e) Han fyller personligheten vår slik at onde ånder ikke kan flytte inn. (f) Han arbeider på å vekke frafalne til ny tro. (g) Og han bærer troende i dødens stund over den siste broen og inn i det evige livet. Ja, han er i sannhet talsmannen vår, advokaten vår, hjelperen vår og trøsteren vår.
Og Jesus har flere opplysninger om ham. Ånden er … sitat:
17 … sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.
Her karakteriserer Jesus Talsmannen som «sannhetens Ånd». I forveien har Jesus nettopp karakterisert seg selv som «Sannheten» (v 6). Sannhetsbegrepet hører altså til Den treenige Guds fundamentale vesen. Derfor må sannhet også prege alle disipler.
Dessuten betoner Jesus i dette verset hvor umulig det er for verden (= den gudfiendtlige verden) å ta imot, se og kjenne Talmannen, mens disiplene derimot skal få ha ham værende hos seg og i seg. Preposisjonene «hos» og «i» betoner hvor nær enheten vår med Ånden skal være. Det er både noe hemmelig og noe offentlig ved Ånden. For verden er han hemmelig, ubegripelig og usynlig. For alle troende er han derimot et velsignet nærvær av selve Guds himmel.
V 18 påbegynner en ny tankerekke:
18 Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.
Jesus sikter her antagelig både (1) til det at han skal vende tilbake til disiplene for en tid straks etter oppstandelsen og (2) at han dessuten alltid skal komme til dem ved at Ånden for ettertiden vil formidle nærværet hans hos disiplene i verden.
Antagelig har også neste vers samme doble betydning:
19 Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve.
Jesus sikter her både til sitt eget eksklusive nærvær med disiplene like etter oppstandelsen og til det varige eksklusive nærværet som Ånden siden skal formidle. Begrunnelsen, «for jeg lever og dere skal leve», har med oppstandelsen å gjøre. Ved oppstandelsen vil Jesus vinne oppstandelse og evig liv også til alle troende disipler.
Så lover Jesus oss et troens erfaringsbevis, sitat:
20 På den dagen skal dere kjenne at jeg er i Faren min, og dere i meg, og jeg i dere.
«På den dagen» kan være enten (1) påskedag eller (2) pinsedag. Samme hvilken tolkning vi velger, er versets poeng at oppstandelsen, himmelfarten og Åndens komme skal føre til at disiplene får erfare – både (a) enheten mellom Fadereen og Sønnen og (b) enheten mellom seg selv som disipler og Sønnen. Dette er en salig enhet med den treenige Gud. Og den inkluderer både rettferdiggjørelsens og forsoningens ufattelige nådegave og dertil hele helliggjørelsesverket.
Så kommer vi til søndagstekstens siste vers:
21 Den som har budene mine og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av Faren min. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.
Jesus lover her at Faderen vil elske dem som demonstrerer at de elsker Jesus ved å holde budene hans. Meningen er da ikke at vi ved å holde budene gjør oss fortjent til Faderens kjærlighet. Det er derimot omvent. Fordi Faderen elsker oss, blir det en nødvendig følgevirkning at vi holder budene.
På samme måten som Faderen elsker disiplene, elsker også Sønnen oss. Overhodet skildrer v 21 hvordan vi som disipler trekkes inn på innsiden av Den treenige Guds inderlige indre kjærlighetsrelasjon.
