Vi har allerede fått den varme apostoliske nådehilsenen, i epistelteksten vi hørte. Jeg vet ikke noen bedre hilsen til en menighet, så jeg vil også gjerne si til dere:
Kjære menighet! Nåde være med dere, og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Det har vært en god utfordring for meg at presten deres, Torkild Masvie, har bedt meg om å forkynne i syv gudstjenester i Messiaskirken denne høsten. Jeg er jo glad for at han har såpass tillit til meg. Men jeg har akkurat lest en bok om etterretning, og et spørsmål som stadig gikk igjen var dette: «Hvorfor skulle jeg ha tillit til deg?»
Hvorfor skulle dere ha tillit til meg? Hvorfor skulle dere risikere at jeg forkynner Guds ord for dere?
Noen synes kanskje at det holder at presten deres har invitert meg. Men den eneste legitimering som holder, er om dere gjenkjenner Guds ord i det jeg forkynner. Det holder ikke at noen går god for meg! I en luthersk kirke er det ingen som har noe annet enn en avledet autoritet, en sekundær autoritet. I den grad jeg forkynner Guds ord, skal dere lytte. Enhver menighet trenger på nytt og på nytt å holde jødene i Berøa opp som konkrete forbilder: De tok imot Paulus’ forkynnelse av «Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.» (Apg 17:11)
Jeg ber dere ta imot min forkynnelse med all velvilje – Det kan jeg trenge, for vi kjenner ikke hverandre enda! Og så må dere granske skriftene daglig for å se om alt jeg sier stemmer. Hvis dere svikter den oppgaven, vil dere svikte alle drømmer og idealer som bærer den unge menigheten deres. Da vil det bli slik at noen holder seg til Torkild Masvie, noen til Alf Danbolt, og noen til en gjestepredikant. Dermed plasserer dere mennesker mellom dere og Guds ord, og dere gjør mennesker til autoriteter i stedet for Guds ord! Det er døden for en menighet, selv om mange menigheter skrangler og går på overtid.
Hvis dere vil gjøre jobben deres som menighet, skal jeg gjøre så godt jeg kan som forkynner!
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus. Dere som slår opp, kan lete dere frem til Matteus, kapittel 20, fra vers 1. Det er på side 1112 i min Bibel.
(For) himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss,’ svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’ Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste. Matt 20:1-16
Slik lyder Herrens ord!
Noen har kanskje erfaringer med dette. Dere har møtt opp tidlig på arbeidskontoret, og så kommer en bedriftseier og melder behov for arbeidskraft. Og etter en slitsom dag kommer kassereren og deler ut lønnen i kontanter. Sånne dagsjobber har det vært til alle tider, enten det er i jordbærhager eller på brygga.
Men alle kan jo forestille seg hvordan det hadde sett ut på arbeidskontoret neste dag, hvis en kasserer hadde delt ut lønn på denne måten, hvis han hadde latt de siste bli de første og latt alle få lik lønn. Da ville det være tomt på arbeidskontoret klokka seks om morgenen, og stint av folk i ellevte time. Ikke sant?!
Det er både gjenkjennelse og overraskelser i Jesu fortellinger og lignelser. En viktig side ved lignelsene er at de krever velvilje. Akkurat som hos jødene i Berøa. De tok imot Ordet med all velvilje. Da Jesus fortalte lignelsene, var de som en plog gjennom forsamlingen. For dem som velvillige kunne lignelsene åpne evangeliet som en vakker blomst. For de som var motvillige, var det nok å støte seg på i det Jesus sa.
- Mener virkelig Jesus at Gud tenker så kortsiktig som jordeieren i dagens tekst?
- Mener virkelig Jesus at Gud er som en hard jordeier som høster der han ikke har sådd og sanker der han ikke har strødd ut – slik vi hørte forrige søndag?
Noen sier at Jesus var en stor pedagog som brukte lignelser for å forklare vanskelige ting. Jo, for noen virker nok lignelsene slik, men Jesus sier selv at han taler i lignelser som en dom over et vrangvillig folk.
Da han var blitt alene med de tolv og de andre som var med ham, spurte de ham om lignelsene. Han svarte: «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse.» Mark 4:10-12
Jødefolket hadde brukt opp sjanse etter sjanse til å ta imot Guds gave. Misjonslederen Aril Edvardsen har sagt det slik: «Hvorfor skal noen høre evangeliet tusen ganger, når det er millioner som ikke har hørt det én gang?» Det er ikke urimelig at Gud flytter sine ressurser til dem som ikke har hørt evangeliet.
Varme
La oss nå legge godviljen til, og ta imot dagens tekst med all velvilje. Og la oss legge øret til denne teksten, både som enkeltmennesker og som menighet. Da kjenner vi varmen mot øret. Varmen for alle arbeidere i Guds rike, for alle som tilhører himmelriket som er kommet nær, en varme også for deg som er kommet med i siste liten:
Venn, jeg gjør deg ikke urett. … Jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god? Matt 20:14-15
Når vi slik leser teksten med velvilje, legger vi merke til en guddommelig side ved jordeieren: Midt i alt ståket med å berge høsten i tide, og etter alle de fem stressende turene for å kalle arbeidere inn i høstarbeidet, så gir han seg tid med en av dem. (Vers 13) Det var til og med en av dem som murret, som fikk høre jordeierens varme tiltale: «Venn, jeg gjør deg ikke urett.» Husker du at Jesus til og med snakket slik til Judas i Getsemane, og kalte ham venn? (Matt 26:50)
Jeg ber om at du må høre denne varme stemmen hos Jesus, enten du kjenner deg som Johannes, den disippel som Jesus elsket, eller som den murrende arbeideren i vingården, eller om du har rotet deg bort, så du føler deg som en Judas!
Det lyder et kall i denne teksten
Jordeieren hadde et svare strev med å verve arbeidere! Jesus strevde med å få disiplene til å se nøden som han så:
Og da Jesus så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: “Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.” Matt 9:36-38
Denne kirkeårsdagen kalles Vingårdssøndagen, og tekstene handler om kallet og tjenesten i Guds rike. Gud kaller og henter oss inn i himmelriket som er kommet nær, her på jorden. I dag er det vi som hører dette kallet. Vi kan si mye interessant om denne teksten, og synes at vi forstår den bedre. Men her handler det ikke bare om interessante betraktninger og dypere forståelse, men om Guds tiltale. Har du funnet din tjeneste?
Hør dette utsnittet fra en preken av Luther:
Dette er den første og største kjærlighetsgjerning, at en kristen – når han er blitt en troende – skal beflitte seg på å føre andre mennesker til troen … Tjen og hjelp enhver, for ellers har dere ikke noe å gjøre på jorden. (Preken til Joh 20,19-31, Predikener, Oslo 1968, s 268-269.)
Gud leker ikke Gud!
Det leste vi om i den gammeltestamentlige teksten. Vi leste om Guds vingård. Gud er ikke en forbipasserende som ser en hage som trenger vann, og gir den en dusj før han går videre. Det er hans egen hage. Han vil den vel. Han vil ikke være harm. Men bærer den torn og tistel så må han gå hardt til verks. Det handler om hans eget folk. De kan ikke tillate seg hva som helst.
Vi leker ikke kristne!
Vi må gjerne leke, vi som er kristne. Men vi leker ikke kristne, for det handler om vårt evige liv. Vi leste i epistelteksten at vi er kalt til å være hellige, sammen med alle som påkaller vår Herre Jesu Kristi navn. (1 Kor 1:1-3)
Ånden går detaljert til verks i en menighet
I Teie menighet på Nøtterøy, der jeg har vært prest, har vi satt opp denne målsettingen:
"Vi ønsker at hvert medlem i Teie menighet skal finne sin tjeneste og ta vare på den."
Dette er et mål fordi vi leser at Ånden ikke bare øser ut nåden over menneskeheten. Han tilmåler nåde til hver enkelt! Han porsjonerer ut nåde, gaver, tro, oppgaver og nådegaver «til hver enkelt slik han vil»! (1 Kor 12:11. Se også Ef 4:7 og Rom 12:3 og Ef 4:16 og 1 Pet 4:10) Jeg må innrømme at jeg mistet pusten da jeg oppdaget bibelstedene hvor det står «hver enkelt» og «hver og en».
Det er to måter å bygge en menighet på: betjeningskirke eller tjenestekirke
Den norske kirke, som jeg tilhører, er bygd opp som en betjeningskirke. Økonomien bestemmes ut fra kravet om at hele befolkningen, fra den innerste grend i skogen til det ytterste fiskeværet har krav på kirkens betjening, med dåp og konfirmasjon, vielse og begravelse. Enten det fins økonomisk grunnlag for en lokal menighet eller ikke, enten det finnes troende på stedet eller ikke, så skal folkekirken betjene hele folket.
Tankegangen er hentet fra 1600-tallet, da kongen var landsfader, og undersåttene hans barn, og alle skulle oppdras i kongefamiliens tro, slik vi mener at barn kan lukkes inn i foreldrenes tro ved dåp og kristen oppdragelse i hjem og skole og kirke.
Det kan være mye bra med å bygge menighet på denne måten, men i Bibelen kalles vi til å knytte sammen menigheten etter de gaver Ånden har gitt til hver enkelt. Det betyr at en kristen ikke bare er en i den store mengden som betjenes med ord og sakramenter, men at hver enkelt har Åndens oppmerksomhet, og får tildelt en oppgave og en utrustning, slik Ånden vil. Det betyr at menigheten ikke bare bygges opp etter en mønsterplan, med egen internettside og menighetsblad og søndagsskole og egen kopimaskin og bibelgrupper og misjonær og diakon og råd og utvalg og treffetid hos presten. Å lage menighet etter mønsterplan har skapt mange slitne menighetsledere. Men å bygge menighet betyr å knytte sammen det som Gud har gitt. Hverken mer eller mindre.
Og det var Kristus som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp… Ef 4:11-12
Legg merke til at hyrdene og lærerne er i andre rekke. Vi skal utruste de kristne til deres tjeneste. Det blir feil når presten blir vikar for de kristne, og utøver førstelinjetjeneste.
Vi leser videre: Hyrder og lærere skal utruste de kristne til tjeneste, så Kristi kropp bygges opp …
… inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. Ef 4:13-16
Jeg har to ønsker: ett for menigheten og ett for hver enkelt
Jeg ønsker for deres unge menighet – bare åtte år gammel – at dere må bygge menigheten ut fra Åndens faktiske gaver, og ikke etter et stressende menighetsideal. Dere har tatt farvel med Den norske kirke, som bærer det tunge ansvaret med å være en betjeningskirke over hele landet. Jeg håper og ber om at dere ikke bare blir en betjeningskirke for noen få, men en medarbeiderkirke hvor alle er i tjeneste. I gudstjenesteprogrammet deler dere forsamlingen i gjester, medarbeidere og medlemmer. Det er en fin bevisstgjøring av oss som samles.
Og så skal noen være bånd og ledd som holder kroppen sammen og holder kroppen bevegelig, slik vi leste fra Efeserbrevet.
Jeg ønsker for hver enkelt av dere at du må finne din oppgave, så du kan si: min oppgave er … Og så må du beskytte oppgaven din når du får alskens spørsmål fra dem som vil bygge menigheten etter et ideal-mønster. Si frimodig: «Jeg har i grunnen nok med å få familien til kirke. Det er min tjeneste for tiden.»
- Et barn kan ha tjenesten med å huske bordbønnen hjemme, eller å gå sammen med Camilla til søndagsskolen.
- Kjøre noen til kirken.
- Turnus med å rigge til gudstjeneste.
- Gå innom naboen med posten.
- Lese en andakt for oldefar og be Fadervår, selv om det virker som han ikke merker det.
- En har den oppgaven å være prest. Forberede deg skikkelig. For presten er det ekstra viktig å beskytte sin tjeneste, for han skal gi de andre tjenerne i menigheten mat i rette tid. (Luk 12:42)
- Noen skal være med i kirkerådet.
En oppgave som ligger på alle som kan lese, er å lese i Bibelen. Da er du med å øve opp et kristelig skjønn i menigheten. Tenk ikke for smått om den oppgaven!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
