I kommende søndags evangelietekst utformer Jesus en liten lignelse om «denne slekten» og stiller som kontrast opp noen som han blant annet kaller «visdommens barn». På begge sider av sammenligningen opererer Jesus i barnas verden. Men det er voksne menneskers uengasjerte likegyldighet mot Guds høyhellige ord Jesu lignelse advarer imot.
Tekstsammenhengen foran vår tekst er også alvorlig. Døperen Johannes sitter i fengsel hos Herodes og får der høre om Jesu «gjerninger» (se nedenfor til v 19b). Så spør han via noen disipler om Jesus er den som skal komme. Og Jesus svarer via de samme disiplene med å fortelle om gjerningene sine – at de oppfyller GTs profetier om han som skal komme (se Matt 11:2-6).
Etter denne episoden kommenterer Jesus (med kritisk brodd mot skeptiske tilhørere) det som var Døperens frelseshistoriske rolle ved Jesu side. Men Jesus nevner også store skarer tilhørere som reagerer positivt på både Døperens og Jesu omvendelseskall og «stormangriper» Guds rike for å rive det til seg (v 7-15). Ordbruken handler antagelig om noe som ligner en heftig vekkelse. Og de menneskene som reagerte så heftig positivt på vekkelseskallet, må åpenbart være alle de som faktisk ble omvendt under Døperens forkynnelse og deretter under Jesus forkynnelse (se uttrykket «fra Døperen Johannes’ dager og til nå» i v 12).
Like foran vår tekst poengterer Jesus utfordringen til seriøs høring og lytting, i stedenfor likegyldig og skeptisk lytting, sitat: «Den som har øre, han høre!» (v 15). Så fortsetter Jesus slik:
16 Men hvem skal jeg ligne denne slekten med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til lekekameratene sine:
«Denne slekten» må i lys av tekstsammenhengen være de av Døperens og Jesu samtidige som ikke deltok i det entusiastisk «stormangrepet» på Guds rike for å rive det til seg. Tvert imot avviste de både Døperen og Jesus med distansert, uengasjert, likegyldighet. Det er slike mennesker Jesus med et retorisk spørsmål i v 16a varslet at han vil utforme en liten lignelse om.
Og lignelsen handler altså om små barn som leker på torgene. Jesus sier på grunnspråket at de «roper over til de andre» (= til lekekameratene sine). Så siterer Jesus barnas to-leddede rop slik, sitat:
17 Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi ropte klagesanger, men dere ville ikke gråte!
Jan Rantrud har (i analogi med pesjitta-oversettelsen) retur-oversatt v 17 til datidens dagligtalespråk arameisk. Da får ordene nydelig rim og rytme: «zamarin lekhon, wela raqidton/ Halilin lekhon, wela arqedton». I tråd med dette tror jeg Jesus her siterer en barne-sanglek.
Barnas sangleker er et emnefelt som man i senere år etter sigende er begynt å forske på. Selv husker jeg noen av rimene i min barndoms bergenske sangleker. Og på lignende måter har nok barn alle steder og til alle tider sunget sangleker.
Men barnas sanglek i Jesu lignelse handler om to ting: bryllup og begravelse. Så tolker Jesus både begravelsens og bryllupets bilde, slik at begge handler om hvor urimelig det er av folk i «denne slekten» å avvise Guds rike. Først tolker Jesus begravelses-leken:
18 For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd!
Jesus gjør her bruk av parodierende overdrivelse. Johannes spiste ifølge Matt 3:4 gresshopper og vill honning. Det er en temmelig asketisk diett. Og det er nok det Jesus sikter til, når han lar de skeptiske tilhørerne hevde at Johannes «verken åt eller drakk». Adressen for begravelses-delen av Jesu sanglek-lignelse er altså de tilhørerne som tok avstand fra Døperens omvendelsesforkynnelse under påskudd av at de mislikte Døperens asketiske livsstil. Så tolker Jesus bryllupsdelen av sanglek-lignelsen, sitat:
19a Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! …
I dette del-verset finner vi Jesu tilsvarende parodierende overdrivelse i de to karakteristikkene «storeter og vindrikker». Jesu poeng er her å få frem den karakteristisk forskjell mellom sin egen ytre fremtoning og Døperens. Jesus fulgte ikke Døperens asketiske diett. Men i Jesu tilfelle var nettopp dét galt, ifølge disse skeptiske tilhørernes bedømmelse.
Summen av Jesu kritikk av «denne slekten» handler altså alt i alt om den uengasjerte og skeptiske likegyldigheten folk fremviser i møte med Guds høyhellige åpenbaringsord, først under Døperens botsforkynnelse og deretter under Jesu evangelieforkynnelse.
Jesu avslutningsord i v 19b byr på et par tolkningsvanskeligheter, sitat:
19b … Men visdommen er rettferdiggjort av barna sine.
Med «visdommen» sikter Jesus til Guds visdom. Men Guds visdom er i Job 28 og Salomos Ordspråk 8 (o fl st) skildret som en person. Det hebraiske ordet for visdom, «khåkma», er et hunkjønnsord. Derfor er visdomspersonen i disse tekstene skildret i hunkjønn, sitat: «Hør, visdommen roper! Forstanden lar røsten sin høre! Hun står på toppen av haugene ved veien … Til dere, menn, roper jeg, røsten min lyder til menneskenes barn. … ».
Og budskapet hennes går ikke minst ut på at visdommen selv eksisterte hos Gud allerede før skapelsen, sitat: «Herren hadde meg i eie som begynnelsen av veien sin, før gjerningene sine i gammel tid. Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til.» (Ordspr 8:22f, sml 9:1ff)
I virkeligheten er det Jesus som ER denne Guds visdom. Vårt vers 19 er et av skriftbevisene for såkalt «visdoms-kristologi», som ikke minst oldkirken var glad i.
I noen håndskrifter heter det så at visdommen (= Jesus) er rettferdiggjort «av gjerningene sine» (sml Døperens spørsmål i v 2), mens flertallstekstens håndskrifter ligner på parallellteksten i Luk 7:35 og sier at visdommen rettferdiggjøres «av barna sine». Begge uttrykkene betyr i sak det samme. Det er de som hører Guds ord og av hjertet tar imot det, som «rettferdiggjør Jesus» – ved å vitne om at han er Guds visdom.
