Begge lesetekstene berører emner som har med barn og barnekår å gjøre. Og prekenteksten handler direkte om Jesus og barna. Det gir denne søndagen et sterkt familiepreg. Beretningen om Jesu velsignelse av småbarna står ellers også i Matt 19:13ff og Luk 18:15ff. Markusversjonen er mest presis i detaljskildringen. Markus plasserer avsnittet like etter en samtale om ekteskapets guddommelige innstiftelse og like foran et avsnitt om faren ved å eie mye jordisk gods og gull. Markus skriver:
13 Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem.
Verbet «prosferein» kan bety «bringe», «føre», «bære hen til». Matteus og Markus omtaler barna som «paidía». Det ordet sier ikke noe bestemt om barnas alder. Lukas omtaler dem som «bréfa» som betyr «spedbarn». Dermed er det mest naturlig å se for seg noen som kommer bærende til Jesus med små barn.
Det de ønsket av Jesus, var at han skulle «røre ved» barna. Verbet «háptein» har grunnbetydningen «antenne ild», men betyr også «binde fast», «ta tak i» og «berøre». Matteus bruker uttrykket «legge hånden på». En moderne hebraisk returoversettelse bruker verbet «naga’» i betydningen «berøre med hånden». Tanken var utvilsomt å få hos Jesus en velsignelse over barnas fremtid. Det skal ikke ha vært uvanlig å bære småbarn til rabbinerne på samme måten.
Det disiplene så gjorde, beskrives med verbet «epi-timáoo» (= refse, tale sterkt misbilligende). Verbet fotograferer bilde av noen som (fra en overordnet posisjon) anlegger en kommanderende tone og fremsier en refselse, antagelig her med sikte på bortvisning. Disiplene har sikkert villet spare Jesus for det de oppfattet som en plagsom forstyrrelse.
Men så skiller grunntekstmanuskriptene lag. BS78/85 og BS2011 følger codexene Sinaiticus og Vaticanus (pluss noen andre gamle tekstkilder, se oppdatert liste i NA28), som har pronomenet «avtois» («dem») i dativ flertall (obs:) hankjønn. Det må enten bety at disiplene refset (obs:) barnas fedre. I så fall var det altså fedre som kom bærende med disse barna. Eller det må bety at disiplene refset barna selv (som i så fall likevel må ha vært større enn spedbarn).
NB88 følger derimot Flertallsteksten m.fl. Disse tekstvitnene sier at disiplene talte refsende til «dem som bar» (inkludert bærende mødre). Markus fortsetter:
14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.
Jesu reaksjon på det han ser, skildres med sammensetningsverbet «agan-aktéoo» som har grunnbetydning fra en sterk (= «agan») sorgreaksjon («akjomai» = «sørge»). I Bibelen skildrer sammensetningsordet nesten alltid sterk vrede. Vreden er lett å fornemme i den stakkato tonen Jesus så taler med: «La småbarna komme til meg (Punktum). Hindre dem ikke (Punktum).»
Med denne tilrettevisningen underviser Jesus disiplene sine (og oss) for det første om hvordan han selv tenker om barna. De er for Jesus ikke plagsomme forstyrrelser. Men Jesus vil at barna fra første dag av skal komme til ham og bli båret til ham. For det andre lærer Jesus oss dermed at det er slik alle kristne også bør tenke om barn.
(Fra Jesu hedenske og hellenistiske samtid siterer William Lane et papyrusbrev som ble funnet i Oxyrhynchus. En ektemann skrev til kona si i Aleksandria (datert 17. juni år 1 f. Kr.) i forbindelse med en fødsel. Sitat: «Hvis det ble et guttebarn, så skal du la ham leve. Men hvis det ble en pike, skal du kaste barnet ut». Slik er kontrasten mellom hedenskapets holdning til barn og Jesu holdning.)
V 14b påbegynner en begrunnelse: «For Guds rike hører slike til». Jesus fortsetter:
15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!
Med begrepet Guds rike mener Jesus (her som på en lang rekke andre steder) et kongerike som er annerledes enn alle jordiske kongeriker. Riket tilhører Gud. Og Gud har overgitt det til Jesus (se Dan 2:44, 7:13f). Jesus innbyr menneskene til å ta imot borgerskap i Guds rike slik at det kan vokse og vokse helt frem til den dagen Menneskesønnen kommer i skyen. Guds rike er på den måten et samlenavn på alle frelsesgavene Jesus kom med til oss mennesker. Teksten aktualiserer her forkynnelse av hele budskapet om Guds rike.
Guds rikes frelsesgaver tilhører ifølge v 14b først og fremst barna. Bare deretter tilhører det (ifølge v 15) slike voksne som småminker seg ned til småbarnas hjelpeløse nivå, slik at de kan ta imot Guds rike «som et lite barn».
Voksne som ikke tar imot Riket på den måten, nektes adgang til Riket. Dermed er dette skriftstedet et viktig bibelbevis for budskapet om at Guds frelsesgave utelukkende gies av nåde, og til mennesker som er så hjelpeløse at de tar imot den uten å kunne betale noe som helst i vederlag. På dette stedet knyttes det tett forbindelse mellom barnlig hjelpeløshet og det bibelske trosbegrepet.
Slik avslutter så Markus vår tekst:
16 Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.
Verbet «en-ang-kalids-esthai» kan bety «omfavne», «klemme», «ta i favn» etc. Det fotograferer hjertevarm nærhet. Håndspåleggelsen følges så av en velsignelse. Verbet «kat-ev-logein» (= «tale inderlig vel», dvs «velsigne inderlig») svarer vanligvis til de jødiske beraka-bønnene. De har egentlig som grunnpreg at mennesker velsigner (dvs: lovpriser) Gud for en velsignelse som Gud allerede på forhånd har tildelt menneskene. Antagelig er det en slik jødisk bereka-bønn Jesus her ber med hånden på småbarna.
Denne teksten taler ikke med uttalte ord inn i nyere barnedåpsdebatt. Men den som (ut fra andre tekster) forstår dåpen som en sakramental frelsesgave (og altså ikke bare som en lydighetshandling), bør utvilsomt også kunne tenke at en tekst om barnas fortrinnsrett til Guds rike er en barnedåpstekst.
