Forut for prekenteksten har det handlet om Jesu oppvekkelse av Lasarus fra de døde. Så skildres reaksjoner og virkninger:
45 Mange av judeerne, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.
Tvers gjennom Johannesevangeliet går det som en rød tråd at under og mirakler som Jesus gjør, ikke bare er under og mirakler. Men de er «tegn», det vil si hendelser som tilskyndelse til å erkjenne at Jesus er Messias og Guds Sønn og til å ta imot ham i tro. Slik virket også Lasarus-underet på mange av Marias gjester i Betania.
V 45 handler på gresk om «ioudaíoi». Det kan bety «jøder». Men det kan også bety «judeere», dvs jøder fra Judea fylke (til forskjell fra Jesus og disiplene som var fra Galilea fylke). I dette verset tror jeg det handler om lokale judeere. Johannes fortsetter:
46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.
I dette verset handler det om judeere som ikke straks lot seg overbevise til tro. De foretrakk å spørre rabbinerne sine til råds først. Og rabbinerne var, som vi ser, judeiske medlemmer av fariseerpartiet. Forespørslene har i sin tur skapt den rådslagningen som så skildres:
47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn.
48 Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet vårt og folket vårt.
I v 47 nevnes to grupper: «yppersteprestene og fariseerne». De utgjorde til sammen de to ledende partiene. Når «yppersteprestene» omtales i flertall, dreier det seg om den mektige Annas-familien. Senior, Annas selv, var av romerne blitt avsatt fra yppersteprestembetet. I stedet ble sønnene og svigersønnene på rekke og rad utnevnt. Men i praksis regnet alle likevel Annas som selve sjefen. Som vi ser i v 49, 51 og 18:13f var det Annas’ svigersønn, Kaifas, som satt i embedet det året Jesus ble arrestert. (Israelske arkeologer har funnet levningene hans i en liten benkiste med navn på.)
Men flertallsformen impliserer også at Annas-familien, sammen med flertallet i Rådet, hørte saduceerpartiet til. Poenget i v 47-53 er altså at saduseer-flertallet drøfter Jesus med fariseer-mindretallet. Og fra nå av kommer seducéerpartiet på banen for fullt i prosessen mot Jesus. Fra og med vår tekst og frem til påske glir fariseerpartiet ut på sidelinjen.
Fariseerne var først og fremst fromme religiøse jøder. Når Jesus polemiserer så skarpt mot dem, er det ikke fordi de er dårligere enn alle andre, men tvert imot fordi de er bedre. De er simpelthen de beste – og likevel holder de ikke mål etter Guds målestokk. Saduseerne var derimot ikke fromme. Det kunne være fristende å kalle dem «liberale teologer». Men først og fremst var de religionspolitikere, politisk høyreorienterte og romervennlige.
Politiseringen av Rådet er tydelig i møtereferatet i v 47-48. På gresk står det strengt tatt i v 47 at de to partiene kom sammen til «et sanhedrin» (i ubestemt form entall). Det kan muligens tyde på at samtalen ikke skjedde i et offisielt møte, men i en uformell rådslagning. Spørsmålsstillingen i v 47b-48 viser at man i og for seg registrerte Jesu «tegn». Men man oppfattet ikke tegnene som sannhetsbevis. Overhodet spør man ikke etter sannhet, men bare etter hensiktsmessighet: Sett at romerne kommer og tar «stedet vårt» (som grunnteksten sier, dvs: tempelet) og «folket vårt». Sannsynligvis betyr det at de fryktet en folkelig grasrot-reisning av noe slag rundt Jesus. Det kunne provosere romerne, fryktet de. Hvilket er en helpolitisert tenkemåte. Johannes fortsetter:
49 Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting!
50 Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.
Kaifas-utsagnet i v 49b-50 har arrogant tone. Dét skal ha vært karakteristisk for saduceerpartiet. De mente de var de eneste som forsto seg på tingene. Kaifas’ resonnement i v 50 innholder en kalkyle. Verbet «logidsomai» («tenke på») er hentet fra regnskapsspråket og har grunnbetydningen «telle», «kalkulere». Når det her betyr «tenke på», ligger det en kalkulerende eller beregnende undertone i ordet.
Det er en politisk kalkyle Kaifas her serverer, et politisk hensiktsmessighets-regnestykke: Det er bedre at én mann dør for folket enn at hele folket går til grunne. Til tross for den vanhellige innpakningen, er det likevel dette budskapet som er denne tekstens kristne hovedbudskap! Det gjør Johannes klart i de neste versene:
51 Dette sa han ikke av seg selv. Men fordi han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket,
52 og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.
53 Fra den dagen av la de planer om å drepe ham.
Her skriver Johannes at Kaifas riktignok tenkte kynisk beregnende. Men tanken han serverte, den var likevel, uten at Kaifas selv visste det, et profetisk budskap som Kaifas fikk fra Gud. Både 4Mos 27:21 og 2Sam 15:27 avspeiler tanken om at innehaveren av overprestembetet har profet-status. Samme tanke fins hos Filo og Josefus.
Jesu død er en stedfortredende død. Jesus dør «for folket», dvs: i stedenfor folket. Det er først og fremst jødefolket han dør stedfortredende for. Det er dem Kaifas her uttaler seg om. Men Jesus dør ikke bare for dem. Han dør også for å samle til ett «de Guds barn som er spredt omkring» (v 52). Dette uttrykket kan dekke jøder i diasporaen («diaspora» betyr «adspredelse»). Men som Leon Morris påpeker, inkluderer uttrykket på vårt sted også oss hedningekristne, sml Joh 10:16 og de bibelske hedningsmisjonstekstene.
Derfor handler ypperstepresten Kaifas ufrivillige profeti om selve grunnmuren under hele Jesu frelsesverk: At Jesus døde stedfordredende for oss alle.
