På Fastelavnssøndag begynner kristne menigheter å vende blikket mot Herrens kors og grav. Sammen med Herren skal vi i den kommende fastetiden vandre oppover bakkene mot Jerusalem. Sammen med ham skal vi høre hvordan han forhåndsvarsler og forhåndsforklarer lidelse, død og grav.
Idet vår tekst begynner, påbegynner Johannesevangeliet samtidig et nytt hovedavsnitt. Det begynner med at visse greske jøder spør om få få se Jesus. Åpenbart varsler grekernes henvendelse for både Jesus og Johannes at klimaks i Jesu jordeliv nå nærmer seg. Slik skildrer Johannes grekernes henvendelse:
20 Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21 De kom til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og ba ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. 22 Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. 23 Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort!
Teksten følger opp dette signalet fra de greske jødenes henvendelse – med tre ting: lignelsen om hvetekornet (v 24-26), den himmelske røstens herliggjørelsesløfte (v 27-30) og et sterkt opphøyelsesløfte (v 31-33). Og slik lyder lignelsen om hvetekornets lov:
24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.
Hvetekornets lov går ut på at hvetekornet må dø for å kunne bære mye frukt. Tydingen av lignelsen er videre at Jesus på samme måten må dø, for å kunne bære hele frelsesverkets rike misjonsfrukt.
Hvetekornet i denne lille lignelsen er bilde på Jesus selv. Kornet må dø nede i jorden. Det er bilde på Jesu død og begravelse. Ved å dø nede i jorden bærer kornet rikelige mengder med frukt. Det er bilde på alle virkningene av Jesu død. For den skaper uendelig rikelig med frukt i form av misjonsresultater.
Mange bibeltekster i GT og NT kaster lys over hvetekornets lov. I 4. Mos 21:4ff handler det for eksempel om kobberslangen i ørkenen. Den er forbilde på Jesus på korset. Den som retter et frelsessøkende blikk mot ham, frelses ved det. I 1. Tim 2:4ff handler det om løsepengen. Jesus ga seg selv som løsepenge. Det er bilde på det stedfortredende ved Jesu død. Slik løsepengen betales for å utløse og befri en som ikke selv er fri, slik betaler Jesus seg selv for å sette syndens treller fri.
I to vers utlegger og anvender så Jesus hvetekornets lov:
25 Den som elsker livet sitt, skal miste det. Men den som hater livet sitt i denne verden, skal bevare det til evig liv. 26 Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også tjeneren min være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.
Dette handler om følgevirkninger av hvetekornets lov med sikte på alle troendes fruktbæring. Å «hate» sitt eget liv er en såkalt absolutterende bibelsk uttrykksmåte som ikke skal forstås helt absolutt, men snarere omtrent slik: å «hate» er det samme som å «elske mindre enn». Fordi Herren selv gav livet for oss, skal vi være villig til – om så er – å betale en lignende omkostning for å kunne være Kristi etterfølgere, Kristi tjenere.
Derfor lærer vi i disse to versene om den forsakelsesviljen, den friheten fra «verdensavhengighet» eller verdslighet, som disippelskapet krever av oss. Vi lærer å tenke at vi har Jesus foran oss (v 26) overalt der vi i sannhet opptrer som hans disipler, selv om vi ikke ser ham.
Etter avsnittet om hvetekornets lov følger et avsnitt om Faderens røst fra himmelen:
27 Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne timen! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne timen. 28 Far, herliggjør navnet ditt! Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det! 29 Folkemengden som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til ham.
Herliggjørelsens paradoks består i at det er i korsdødens gru (v 27) Jesus herliggjøres. Derfor er det primært et retorisk spørsmål Jesus stiller i v 27 («frels meg fra denne timen»), mens det egentlige spørsmålet hans kommer i v 28 («herliggjør navnet ditt»).
Begrepet «herliggjøre» er her viktig. Bibelen sier at Gud bor i et særegent herlighetslys. Det er det lyset som kalles «herlighet» (gr: «doxa» hebr: «kavåd»). Guds herlighetslys er så knusende for et syndig menneske at Gud bare lot Moses se Gud bakfra.
Jesu spørsmål er en bønn til Faderen om å la oss mennesker se hvordan Jesu korsdød identifiserer Jesus som en som i sannhet hører hjemme i Guds herlighetslys. Og Faderens svar på bønnen kommer i form av en røst fra himmelen.
En himmelrøst er naturligvis i seg selv et herlighetsvitnesbyrd. Men, som Luther i sin tid understreket, er Jesu herlighet «skjult under korset». Det ser vi av at mange i folkemengden forveksler røsten fra himmelen med torden. At det likevel var en ekte himmelrøst, bekrefter Jesus selv i neste vers:
30 Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld. 31 Nå holdes det dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.
Utkastelsen av denne verdens fyrste skjer først ved at Jesus beseirer ham på korset og i oppstandelsen. Dernest skjer den ved at misjonen går sin seiersgang gjennom verden. Og fullstendig beseiret skal den brølende løven være den dagen Jesus kommer igjen og oppretter tusenårsriket (se Åp. 19 og 20).
I v 31 sier Jesus i realiteten til oss at den avgjørende begivenheten i denne Satans nederlagshistorie skjer på korset.
I tekstens to siste vers lærer vi til slutt at det er nær sammenheng mellom Satans nederlagshistorie og Jesu opphøyelse på korset, samt Jesu fortsatte opphøyelse i oppstandelsen, på himmelfartsdagen og senere til og med i misjonshistorien:
32 Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg. 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø.
