På tredje søndag i fastetiden har vi fått en evangelietekst som på flere lærerike måter fokuserer på disippelutholdenhet under prøvelser. På den ene siden roser Jesus disiplene for utholdenheten deres sammen med Jesus i prøvelsene hans og lover dem kongelige gaver. På den andre siden advarer Jesus Peter og disiplene mot en forestående satanisk prøvelse. Men idet Jesus advarer, har han også hjelp å tilby.
Foran vår tekst skildrer Lukas påskemåltidet på Skjærtorsdag og Jesu innstiftelse av nattverden. Under måltidet fant det også sted en disippelsamtale. Den handlet først om hvilken disippel det kunne være som samme natt skulle begå svik mot Jesus (v 21-23). Deretter korrigerte Jesus en disippeltrette om hvem av dem som skulle gjelde som størst (v 24-27).
Jesu disippelkorreks er så bakteppet for Jesus forbløffende anerkjennende ord til disiplene i første vers av vår tekst, sitat:
28 Men dere er de som har holdt ut sammen med meg i prøvelsene mine.
Vi bør ikke tenke smått om disse anerkjennende ordene. Jesus mener dette helt alvorlig. Trass i den kjødelige småkranglingen – er tiden for Jesus nå inne til å oppsummere for disiplene hva de faktisk har gjort i de tre disippelårene. De har «holdt ut» (dia-ménoo = «bli værende tvers igjennom» = «holde ut») sammen med Jesus i prøvelsene hans. Jesus fortsetter slik:
29 Jeg overgir riket til dere, slik som Far min overga det til meg, 30 for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.
Her må vi først se på verbet «overgi» (gr: dia-títheemi = plassere/sette/legge (noe) tvers igjennom (noe) = overgi). Verbet beskriver en overdragelsesprosess, for eksempel en testamentarisk overdragelse (husk: dette er et avskjedsmåltid). Dessuten er begrepene «pakt» og «testamente» samme ord på hebraisk og gresk. Under nattverdinnstiftelsen like foran vår tekst tok Jesus vinbegeret og sa «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod …». Her bruker Jesus substantivformen av overdragelsesverbet dia-títheemi, nemlig «dia-théeke» (= pakt, testamente).
Ergo er vi i v 29 og 30 vitner til en høytidelig testamentfastsettelse og paktsoverdragelse fra Jesu side. Med uttrykket «den nye pakt» (v 20) sikter Jesus til den pakten som ble profetisk varslet i Jer 31:31.
Videre må vi se på innholdet i den testamentariske paktsgaven. Jesus overgir dem «riket» (v 29), «mitt rike» (v 30). Det greske substantivet «basileía» er avledet av verbet «basilévein» som betyr «være konge». Derfor diskuterer man i internasjonal teologi om substantivet «basileía» bør oversettes med «kongeherredømme» eller «rike». I likhet med Sverre Aalen og Hans Kvalbein mener jeg at ordet i NT ikke primært beskriver kongelige styringsfunksjoner, men kongens «styringsområde», kongens rike. Og det vil i praksis si: frelsens gave. Både BS2011 og NB88/07 oversetter «rike».
For det tredje bør vi i v 30 merke oss begge følgevirkningene av Jesu paktsoverdragelse.
- Disiplene får måltidsrett ved kongens bord. Det er en nådig gunstbevisning – og den handler om nattverden.
- Disiplene får løfte om styringsrett over Israels tolv stammer fra tolv troner («dømme» betyr her trolig «styre»). I parallellteksten i Matt 19:28 er oppfyllelsen av dette løftet tidfestet til (verdens-)gjenfødelsen foran Menneskesønnens trone (se også Åpb 4:4).
Etter å ha oppmuntret disiplene med så kongelige gaver, må imidlertid Jesus advare dem om en forestående prøvelse, sitat:
31 Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete.
I dette verset bør vi merke oss at Jesus tiltaler Peter som representant for hele disippelkollektivet og sier «dere», ikke «du». Jesus gir dessuten disiplene en informasjon om Satan. Fra Job 1+2 vet vi at Satan troppet opp ved Guds trone og krevde rett til å utsette Job for rystende prøvelser. Åpenbart er omtrent det samme skjedd også når det gjelder Peter og disiplene.
Og ikke bare det. Men verbalformen Jesus bruker, tyder på at Gud allerede hadde innvilget kravet. Verbet «aitéoo» er et bønneverb. Men Jesus bruker det med en særegen forstavelse: «ex-aitéoo». Da betyr det «kreve, og få innvilget». NB88/07 oversetter: «krevde å få dere i sin makt» – nemlig slik Satan fikk en bestemt prøvingsmakt over Job. Satan aktet å «sikte» Peter og disiplene «som hvete», dvs. utsette dem for overveldende prøvelser.
Til trøst og oppmuntring foran de sataniske prøvelsene må vi i neste vers merke oss både Jesu forbønn og omvendelsens frelsesvei. Sitat:
32 Men jeg ba for deg at troen din ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk brødrene dine.
Vi bør her ikke tenke smått om Jesu forbønn. Jesus sier i v 32 at han allerede har båret bønnen frem for Faderens trone. Jesu forbønn foran Faderens troen er full av guddommelig virkekraft!
Innholdet i bønnen var «at troen din ikke måtte svikte». Dette handler altså om troens slitestyrke. Vi trenger alle en tro som er bærekraftig nok til å tåle hele tyngden av Satans prøvelser og fristelser.
Dessuten minner Jesus Peter om omvendelsens herlige utvei etter fallet: «.. når du en gang omvender deg …». Å omvende seg er å vende ryggen til fristeren og i tro å vende tilbake til Jesus. I Jesu øyne er det en stor ting som skjer når en fallen synder vender om.
I romerskkatolsk teologi om pavens læremessige ufeilbarlighet spiller sluttpassusen i v 32 en viktig rolle: «styrk brødrene dine». Men verset lærer ikke at Peter skal ha en bestemt etterfølger. Snarere tiltaler Jesus Peter bare som den første blant likemenn innenfor det alminnelige prestedømmet (sml vekslingen mellom «dere» i v 31 og «du» i v 32). Vi bør alle styrke brødrene våre.
Avslutningsvis må vi også ta med Peters kjødelige selvsikkerhet og Jesu profeti om Peters fall. For også det er lærerikt for oss i fastetiden. Sitat:
33 Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! 34 Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.
