Etter gammel kirkelig tradisjon er Andre Juledag det samme som Stefanusdagen (se Apg 7). Faktisk er markeringen av Stefanusdagen en god del eldre enn skikken med å feire jul. I østkirkene feires dagen den 27. desember, regnet etter den julianske kalenderen. Regnet etter vår gregorianske kalender faller Østkirkenes feiring på den 9. januar.
Stefanus-teksten gjør Stefanusdagen til en kristenforfølgelsenes helligdag. Og leseteksten fra GT pluss evangelieteksten fra Matteus fokuserer på forfulgte jøder og drap på jødiske barn, nærmest som en implisitt påminnelse om at begge slag forfølgelse kommer fra ett og samme underliggende hat, nemlig hatet mot Gud selv.
Foran vår tekst har Matteus fortalt om Betlehemstjernen og de tre vismennene fra Østerland. Dét er evangelietekst på Kristi Åpenbaringsdag. Matteus har bygget beretningen opp slik at vismennenes besøk utløser tre avsnitt etter hverandre i resten av kap 2. Alle tre er kjennetegnet av at hendelsene oppfyller profetier i GT, et emne som Matteus er spesielt glad i. Det første av disse tre avsnittene (flukten til Egypt, Matt 2:13-15) er evangelietekst på Romjulssøndag. De to neste avsnittene utgjør vår tekst:
16 Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarna i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.
Opplysningene om Herodes i dette verset stemmer på en prikk med bildet av ham i andre oldtids-kilder. Han var alltid grusom. Han myrdet minst tre sønner og diverse andre familiemedlemmer, pluss mange, mange andre. Konkret i år 7 f.Kr. (som trolig er årstallet for Betlehemsstjernen og dermed vår tekst) vet vi at Herodes var ekstra livredd for konkurrerende tron-pretendenter.
Betlehem var en ganske liten by. Barnemordene nevnes ikke i andre oldtidskilder. Fagfolk har regnet ut at det trolig var ca 20 guttebarn som ble myrdet i Betlehem. Matteus åpenbarer fra Gud at vi bør forstå massakren i profetisk lys:
17 Da ble dét oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier:
18 En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over barna sine og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.
Matteus siterer her Jer 31:15. Hos Jeremia sier tekstsammenhengen at Gud vil hente Israels 12 stammer (inkludert de to stammene som hadde Rakel som stammor) hjem igjen til det lovede landet (se Jer 31:1-14). V 15 fester oppmerksomheten ved Rama, 7-8 km nord for Jerusalem. Ved Jerusalems fall i år 586 f.Kr ble Sørrikets fangetog ført forbi Rama (sml Jer 40:1). Derfor måtte Rakel på det tidspunktet for andre gang gråte over barna sine, sier Jer 31:15, slik som da hun første gang måtte gråte på den samme veistrekningen mot Betlehem under Benjamins voldsomt smertefulle fødsel (se 1 Mos 35:19). I Jer 31:16 trøstes «Rakel» (= fangetoget i Rama). Sorgen skal avløses av jødisk hjemkomst-jubel, sier dette landløftet hos Jeremia.
Og i vår tekst siterer altså Matteus dette Jeremia-stedet for å vise oss at «Rakels tårer» (= de gråtende mødre i Betlehem) for tredje gang på den samme veistrekningen skal vendes til evangelisk trøst og glede – i kraft av det glade budskapet om Jesu fødsel.
Matteus inviterer oss dessuten til å se likheten mellom farao, som drepte jødiske guttebarn i Egypt, og Herodes, som drepte jødiske guttebarn i Betlehem. Moses overlevde i en kurv på Nilen, og Jesus overlevde ved en familieflukt til Egypt. Matteus’ poeng er å minne oss om at Jesus er «den nye Moses» (sml 5 Mos 18:15).
Så går Matteus videre:
19 Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt.
20 Han sa: Stå opp, ta med deg barnet og moren og dra til Israels land. For de som ville barnet til livs, er døde.
21 Og han sto opp, tok med seg barnet og moren, og kom til Israels land.
Herodes den store døde i år 4 f.Kr. (Munken Dionysius Exiguus som skulle regne ut tidsregningen vår, gjorde i sin tid noen regnefeil som innebærer at Jesus i praksis ikke ble født i år 0, men i år 7 f.Kr.) Siste setning i v 20 etterligner bevisst ordet til Moses i 2 Mos 4:19. Matteus fortsetter:
22 Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit. Varslet av Gud i en drøm, dro han til områdene i Galilea.
Herodes’ rike ble delt i tre. Arkelaus ble konge i den sørlige delen: Samaria, Judea og Idumea. Han var grusom som faren, og ble avsatt av romerne i år 6 e.Kr. Halvbroren, Herodes Antipas (død år 39 e.Kr), ble konge lenger nord, i Galilea og Perea, mens en tredje halvbror, Filip, ble tetrark (= fjerdingsfyrste) lenger nordøst.
Avslutningsvis retter Matteus all oppmerksomhet mot by-navnet Nasaret:
23 Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at dét skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.
GT-sitatet i dette verset diskuteres mye i faglitteraturen. Det fins ikke noen GT-tekst som ordrett sier at «han skulle kalles en nasareer». Likevel gir Matteus oss her et dyptpløyende budskap om Jesus, påpeker Bargil Pixner. For den storfamilien som (rundt år 100 f.Kr) kom fra Babylon og etablerte bosettingen Nasaret, kjente stamtreet sitt (sml Matt 1:1ff og Luk 3:23ff) og visste at de stammet fra den siste av Sørrikets konger, Sidkia. Dessuten trodde de på profetien i Jes 11:1 om rotskuddet fra Isais stubb; det var et løfte til akkurat deres familie. «Rotskudd» heter på hebraisk «netser», og familieklanen kalte landsbyen sin Netseret (= Nasaret = Rotskudd-landsbyen).
Derfor må det først og fremst være Jes 11:1 Matteus sikter til i vårt v 23. Og da sier Matteus samtidig at Jesus tilhørte den forhenværende kongefamilien i Nasaret. Og det var Jesus som oppfylte Guds løfte til denne familien om et nytt rotskudd, en ny konge, fra den livløse stubben etter det gamle kongetreet.
