Da skal himmerikes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk brudgommen i møte. Men de fem av dem var kloke og de fem dårlige. Da de dårlige tok sine lamper, tok de ikke olje med seg. Men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene sine. Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle og sov inn. Men midt på natten hørtes det anskrik: Se, brudgommen kommer; gå Ham i møte! Da våknet alle disse jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slukner. Men de kloke svarte: Det vil på ingen måte bli nok både til oss og til eder; men gå heller bort til kjøpmennene og kjøp til eder selv! Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen; og de som var rede, gikk inn med Ham til bryllupet, og døren ble lukket. Siden kom også de andre jomfruene og sa: Herre, Herre, lukk opp for oss! Men Han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke! Våk derfor; for I vet hverken dag eller time på hvilken Menneskesønnen kommer. Matt 25:1-13
I dette evangelium blir det fordret av oss at vi til enhver tid skal våke og vente på Herren, da vi ikke vet når Herrens dag skal komme. Den vil snike seg inn på oss, før vi venter det. Som en fuglefanger besnærer fuglene med garn og strikker, vil denne dag plutselig overfalle og besnære oss, og derfor formaner også apostlene oss så flittig til å våke. Da Paulus hadde skrevet meget til tessalonikerne om den ytterste dag, sier han straks etter: Men om de tider og leiligheter, brødre, trenger I ikke til at noen skriver til eder. For I vet selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten. For når de sier: Fred og ingen fare, da skal fordervelsen hastig stå over dem likesom smerter over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde unnfly. 1. Tess. 5, 2. Så sier også Peter, 2. Pet. 3, 9. 10: Herren forhaler ikke forjettelsen, som noen akter det for forhaling; men Han har langmodighet med oss, da Han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten.
Denne lignelse sier oss heller ikke noe annet enn at vi skal våke og ikke være for sikre, da vi ikke vet når Herrens dag vil komme. Kristus sier også selv i forrige kapitel: Våk derfor! for I vet ikke hvilken time eders Herre kommer. Men dette skal I vite, at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven ville komme, da våkte han, og lot ham ikke bryte inn i sitt hus. Derfor vær også I rede, for Menneskesønnen kommer på den time som I ikke tenker, Matt. 24, 42. Alt dette blir talt for at vi ikke skal være sikre. For vi er altfor sikre, og tenker alltid at det ikke er så nødvendig; for den ytterste dag kommer ikke så hastig. Imot dette roper Kristus og apostlene at vi skal ta oss i akt for denne dag, våke og frykte for at den skal finne oss uberedt. De som våker, skal ha Herren med nåde, men de som er sikre, skal ha Ham med unåde.
Med denne lignelse vises oss den kristelige kirkes stand, som her så treffende er beskrevet. Himmerikes rike er ikke noe annet enn et rike som er opprettet ved evangeliet. Det har begynt etter Kristi oppstandelse, da disiplene ble sendt ut i hele verden for å predike evangeliet for alle folk. Det har sin framgang når vi taler om troen, om evangeliet, om håpet og om kjærligheten. Også når vi bare taler om ett av disse stykker, prediker vi om himmerikes rike. Nå taler denne lignelse om den øvelse som er i himmerikes rike blant de kristne. Denne øvelse gir og tar Herren bort etter sitt velbehag, og derfor må vi alltid våke, så Han ikke skal finne oss så sikre og sovende som disse dårlige jomfruer.
Når dette rike blir prediket, da er det noen som antar det av hjertet, tror ordet, gjør gode gjerninger, og lar sine lamper lyse for verden, for de er godt utrustet med lamper og olje, det er, med tro og kjærlighet. Her blir de kloke jomfruer fremstilt for oss. Så er det noen som også antar evangeliet, men i sovende tilstand. De gjør vel mange gjerninger, men det er feil i troen hos dem. De mener å ville avgjøre det med gjerninger. De er sikre og tenker at det ikke er farlig, for Gud lar seg vel betale med gjerninger. Disse blir vist oss ved de dårlige jomfruer. I Skriften blir de kalt de dårlige, som ikke lyder Guds ord, som følger sine egne tanker, og som ikke vil la seg si. Til sist går det dem som det gikk med disse dårlige jomfruer.
Disse to klasser er det i dette rike. Der evangeliet og Guds ord blir forkynt, der er også troens øvelse. Noen følger, andre ikke. Legg særlig merke til her at denne lignelse ikke taler om dem som forfølger evangeliet. De er allerede dømt og utstøtt av dette rike. Men her tales om dem som er i det. Også de dårlige kaller Han jomfruer; for de har navnet av å være kristne, og de hører til dette rike. De prediker også evangeliet og gjør gode gjerninger, og det kan se ut til at de i gjerninger overgår andre. Hva er det da som feiler dem? De søker sin egen, og ikke Guds ære alene. Det er ingen frykt hos dem; de tar vel mot gleden — alle vil til bryllupet — og lamper har de alle, men olje har de ikke. Når da brudgommen — den Herre Kristus — kommer på den ytterste dag, skal bare få av dem gå inn til bryllupet med Ham. Det var mange mennesker på jorden da syndfloden kom, men bare åtte sjeler gikk med Noa inn i arken. Slik vil det også gå til her. Mange har det skinn som om de var kristne, men få skal med brudgommen gå inn til bryllupet.
Da skal de dårlige jomfruer, disse gjerningshelgener og hyklere, som har stolt på sine gjerninger, si til de kloke jomfruer, de rettskafne kristne, som alene har stolt på Guds barmhjertighet og godhet: Gi oss av eders olje, for våre lamper slukner! Ja, hvor det ikke er olje, der slukner sikkert lampene. Gjerninger kan ikke hjelpe, det er visst og sant; for med gjerninger kan du ikke skaffe deg noen trøst. Du må søke trøst og hjelp alene ved Guds nåde og barmhjertighet. Derfor sier de kloke til de dårlige: Det vil på ingen måte bli nok både til oss og til eder.
Det er som et tordenslag mot dem som forlater seg på de helliges og andre menneskers fortjeneste. Ingen av dem har nok for seg selv, og da langt mindre noe til overs, som en kunne meddele andre. Når de så kommer og banker på og gjerne vil gå inn til bryllupet, skal de, i likhet med de dårlige jomfruer, få høre disse ord: Jeg kjenner eder ikke. De som skal komme inn her, er allerede inne. Dette vil være en skrekkelig dom. Da blir de forlatt av alle hellige og endog av alle skapninger; for den som Han ikke kjenner, den kjenner ingen. La oss derfor gi nøye akt på denne lignelse, da den også er sagt til oss, og la evangeliet være maktpåliggende for oss. Vi må ikke sove eller stå altfor sikre. Før vi venter det, skal brudgommen — den Herre Kristus — komme, og den som da er beredt, skal gå inn med Ham til dette bryllup. Det mener også Herren, der Han slutter denne lignelse. For da forklarer Han selv hensikten med disse ord: Våk derfor; for I vet hverken dag eller time på hvilken Menneskesønnen kommer.
Også på et annet sted formaner Han oss til at vi alltid skal være beredt til denne dag, der Han sier: La eders lender være ubudne og eders lys brennende; og vær likesom de mennesker som venter på sin Herre når Han skal komme fra bryllupet, for at I, når Han kommer og banker på, kan straks lukke for Ham. Luk. 12, 35. — Og like deretter sier Han: Derfor vær I og beredt, for Menneskesønnen kommer i den stund som I ikke tenker. Ennå er det noe i dette evangelium som skal være til stor trøst for oss. Han sier nemlig: Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle og sov inn. Han sier alle; det er både de kloke og de dårlige. De kloke sover også; for undertiden synder også de sanne kristne. Gud kan også tåle syndere i sitt rike, hvis en bare erkjenner synden, og lukker opp når Han banker på. Hans rike er jo ikke annet enn et rike hvori en alltid forlater synden. Synd vil det bli hos de kristne, fordi de er kjød og blod. Men det er vår trøst å vite at den ikke skader oss; for når vi ber Gud, vil Han forlate oss våre synder, som Johannes sier, 1. Joh. 2, 1. 2: Mine barn, dette skriver jeg til eder for at I ikke skal synde, men om noen synder, har vi en Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han er en forsoning for våre synder, dog ikke alene for våre, men også for hele verdens. I Fader-Vår ber vi også hver dag: Herre, forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Matt. 6, 11. Tror vi, så skjer det.
Med dette blir forskjellen mellom de rette fromme og de falske kristne vist. De fromme vet at alene Guds nåde og barmhjertighet tar bort synden. Derimot mener de falske kristne å kunne stille Guds vrede med gjerninger, og derved bli frigjort fra synden. — Men da himmerikes rike, Guds rike og Kristi rike, ofte blir nevnt i det nye testamente, er det meget viktig for en kristen å vite at dette rike består alene i det ord som forkynner syndenes forlatelse. Og det er det hellige evangelium. For i dette rike er bare nåde og godhet, bare forlatelse, bare kjærlighet og vennlighet. Vi vil nå tale videre om hvordan det går til med dette rike og med syndenes forlatelse.
I Guds rike, der regjerer Han over alle troende, og beskjermer, straffer, lønner og leder dem som en tro konge. På den annen side forlater de seg helt på Ham igjen. De mottar villig Hans faderlige tukt og straff, og følger Ham i lydighet alle vegne. Dette rike er ikke timelig eller verdslig, men åndelig, og består heller ikke i mat og drikke eller i ytre ting, men alene i rettferdighet, fred og trøst i menneskets hjerte og samvittighet. Det gjør derfor ikke annet enn å forlate og ta bort synden, som smitter, bedrøver og gjør samvittigheten urolig. Som et verdslig rike består i at menneskene lever i ro, og ernærer seg fredelig med hverandre innbyrdes, så gir Guds rike slike ting åndelig. Det nedbryter syndens rike, og gjør ikke annet enn å forlate og ta bort synden. Gud regjerer hjertet ved å gi det fred, ro og trøst ved ordet. Synden derimot virker uro, angst og nød. Gud viser sin nåde og herlighet i dette liv ved å ta bort og forlate menneskenes synder, og derfor er det et nådens rike. Men når synden med sine hoff-folk, djevelen, døden og helvede, ikke kan anfekte menneskene mer, så kalles det et ærens rike og en fullkommen salighet.
Av dette følger for det første at Guds rike ikke blir regjert ved lover, endog ikke ved Guds, og da meget mindre ved menneskenes lov, men alene ved evangeliet og ved troen på Gud som renser hjertene, trøster og stiller dem tilfreds, Ap. gj. 15, 9, idet den Hellige Ånd virker kjærlighet og Guds-erkjennelse i mennesket, og gjør det til én ting og én ånd med Gud. Da vil, da begjærer, søker og elsker den troende bare det som Gud vil. Det går da her til som med to venner som er nøye forenet med hverandre. Hva den ene vil, det vil den andre også. Dette er grunnen til at et menneske i dette rike er fullkommen, barmhjertig, medlidende og vennlig mot sin neste, da han ved den Hellige Ånds innskytelse vet at Gud gjør likedan mot ham og enhver annen, og utøser sin nåde så mildt og kjærlig. Ingen kan ved loven kjenne denne Guds natur, men det skjer alene ved evangeliets ånd og ord. Derfor kan heller ingen ved loven få ro eller trøst og fred i hjertet, eller ved den komme til Guds rike. De som gjør mange lover, fører menneskene fra Guds rike og til syndens rike. Der er det bare uro, angst, bedrøvelse, motgang og all ulykke å føle i samvittigheten; mens det i Guds rike ikke er annet i hjertet enn fred, trøst og glede.
For det annet regjerer vår kjære Herre Kristus i dette rike som en forstander i et hospital blant skrøpelige, arme og syke mennesker. For til dette rike hører det bare syndere og elendige mennesker, som ønsker forlatelse for sine synder. Derfor sier også Kristus i evangeliet: Ve eder, I rike; for I har eders trøst borte, Luk. 6, 24. Derimot trøster og gleder Han de fattige, elendige og forlatte ved evangeliet. Matt. 9, 13. For Kristus er kommet for å gjøre syndere salige, og ikke de rettferdige, (1. Tim. 1, 15) for at Gud alene kan ha æren, som den der av blott og bar nåde og barmhjertighet forlater synden.
Kristus, som regjerer som en konge i Guds rike, tar bort våre synder, og det virker Han på to måter: Først så at Han forlater, ettergir og skjuler synden, slik at Gud ikke vil anse, akte eller hevne den, skjønt den fremdeles er i oss, som Salm. 32, 1. 2 sier: Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd er ikke svik. Og hos Es. 43, 25 sier Gud: Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min skyld, og vil ikke ihukomme dine synder.
For det annet virker Han så at Han renser ut synden ved mange slags kors og lidelser. Det er nemlig ikke ett og det samme å forlate synden og å ta bort og rense den ut. Når et menneske tror og er døpt, er alle dets synder forlatt; men siden må synden ved mange slags kors og dødelser renses ut hele livet igjennom. Synden blir i oss så lenge det dødelige legeme varer. Dog blir den for Kristi skyld ikke tilregnet i Guds vrede, men blir ved faderlig tukt feiet og renset ut. Under dette har de fromme kristne, som roser seg av korset, all trøst, fred og glede, som Paulus sier, Rom. 5, 1—5: Derfor, da vi er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi har fått adgang i troen til den nåde hvori vi står, og vi roser oss av Guds herlighets håp. Ja, ikke det alene, men vi roser oss i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, men tålmodighet erfaring, men erfaring håp, men håpet beskjemmer ikke. For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er gitt oss. Altså har du her to stykker. Først blir vi rettferdiggjort i dette Guds rike. For det annet blir vi herliggjort ved kors og lidelser, og uten dem kom vi aldri til herlighet. For det tredje blir de fromme kristne ikke kjent ved syndenes renselse og utfeiing. Dette skjer jo ved mange slags kors og lidelser, så de er den innbyrdes ulike. De må lide på hver sin forskjellige måte. Tukten er også like forskjellig. Ikke engang apostlene har elsket og lidd på én og samme måte. Derimot er de alle like i syndenes forlatelse eller i troens rettferdighet. Der avvender Gud sin vrede fra dem, tar dem til nåde, erklærer dem for sine kjære barn. Heller ikke tilregner Han dem noen synd til fordømmelse. De har også den likhet at de lever under én himmel.
For det fjerde blir det ved disse to stykker i Guds rike funnet to slags mennesker som misbruker Guds nåde og evangeliet. Noen blir dovne og etterlatne og sier: Hvis mine synder blir forlatt meg av uforskyldt nåde, og hvis de blir renset i dåpen, så behøver jeg ikke å gjøre noe til det. Andre derimot mener å kunne forsone synden med sine gjerninger, og de forlater seg således på sin egen fortjeneste. De blir stolte og hovmodige, og forakter andre som ikke gjør som de. De første misbruker forlatelsen, de andre renselsen. Ingen av dem vil underordne seg Guds majestet og herlighet. De første forakter Hans nåde, de andre strider imot den, og er lik hunder og svin. Alt sådant ser en nå ved evangeliet, hvorved Kristus regjerer i Guds rike. Noen misbruker det til kjødelig frihet, mens andre mener at det ikke er nok til salighet — deres gjerninger må også gjøre noe, og på den måten fornekter og forakter de Guds nåde. I brevet til romerne kan du se mer om disse to slags mennesker.
For det femte har dette Guds rike eller syndenes forlatelse hverken mål eller grenser. Det kan en se av Matt. 18, 21, hvor Peter sier: Herre, hvor ofte skal jeg tilgi min bror, som synder mot meg? Inntil syv ganger? Jesus sa til ham: Jeg sier deg: Ikke syv ganger, men inntil sytti ganger syv ganger. Det er så ofte han synder mot deg. Og på dette følger en lignelse, der Kristus på det alvorligste formaner oss under Guds høyeste vrede å tilgi vår neste hans feil uten noen motsigelse, ettersom Gud forlater oss uendelige og utallige synder. Vår skyld og gjeld til Gud er ti tusen pund. Den er uten mål og tall, og så stor at vi med all vår evne, med alle våre krefter og gjerninger ikke kan betale den, for vi kan ikke utslette den aller minste synd. Dersom nå Gud av nåde forlater oss så meget i Hans rike, så er det jo rimelig at vi også forlater vår neste det lille han skylder oss.
Om dette rike, hvori det er syndenes forlatelse, taler Skriften ofte, og sier at Kristi rike og makt strekker seg fra den ene enden av jorden til den andre. Og David sier i Salm. 72, 8. 17: Han skal regjere fra et hav til et annet og fra vannet av til jordens ender. Straks etter sier han videre: Alle hedninger skal prise Ham salig. Les hele Salmen som handler om Kristi rike. Det forkynte også engelen Gabriel jomfru Maria, der han sier så om Kristus: Gud skal gi Ham Hans Faders stol, og Han skal være en konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongerike, Luk. 1, 33. Disse og lignende språk viser at syndenes forlatelse, hvori Kristi og Guds rike består, har hverken mål eller grenser.
Av dette følger da for det sjette hvor ukristelig de handler de som veier syndenes forlatelse med smålodd. For med dette gjør de Guds rike mindre og trangere enn det er. De skjenner Hans barmhjertighet, som er uten mål, likesom det ingen ende er på Hans rike. Men enhver som påkaller Herrens navn, skal bli salig, Rom. 10, 13, ja, om en synder bare sukker, så vil Gud ikke tenke mer på hans synder. Esek. 18, 21.
For det syvende har syndenes forlatelse hverken mål, grenser eller noen ende; men den vedvarer alltid og uten opphør, selv om undersåttene i dette rike ikke alltid blir faste og tro mennesker, men ofte faller fra. Vi ser jo at Peter hadde Guds gunst og nåde, skjønt han fornektet sin Herre. Dit sikter også den lignelse i evangeliet som vi nå har talt om; for den tjener som ikke ville forbarme seg over sin medtjener, gjorde seg uverdig til Guds barmhjertighet. Han utelukte seg selv fra himmerikes rike, og det består i syndenes forlatelse, som før er sagt.
Vi skal også vite at når vi betrakter andres feil og synder, hvor store de enn er, hensynsfullt og til det beste, så skal vi også ha en nådig Fader i himmelen. Det er derfor både ukristelig og bespottelig hvis vi sier som så: Jeg kan og vil ikke tilgi den og den at han har syndet mot meg, og jeg må hevne det. Slike forblindende mennesker erkjenner ikke at de stjeler æren fra Gud, som det alene tilkommer å hevne. Denne hevn tilegner de seg selv, og med dette overgir de sine sjeler til djevelen. Dem har de jo av Gud, og derfor er de skyldige til å bringe dem tilbake igjen til Ham. Men de selger seg til djevelen mange ganger bare for en liten, timelig tings skyld. Disse mennesker skulle tenke over de ord hos Matt. 18. 32: Du onde tjener! all din gjeld etterga jeg deg, fordi du ba meg. Burde ikke også du ha forbarmet deg over din medtjener, likesom jeg har forbarmet meg over deg? Og hans herre ble vred og overga ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var ham skyldig. Så skal også min himmelske Fader gjøre mot eder, om I ikke av eders hjerter forlater hver sin bror hans brøst.
Det er ikke nok at du med miner, tegn, munn eller tunge stiller deg vennlig mot ham, og på den måten tilgir ham, men det skal skje med hjertet; for ellers vil ikke Gud tilgi deg, og du blir også utstøtt fra Guds nåderike. Vi skal derfor gjerne tilgi våre medbrødre som har syndet mot oss. Den barmhjertige Fader tilgir og forlater oss våre synder, for at vi også skal forlate våre brødre deres. Vi skal bevise dem barmhjertighet, likesom Han er barmhjertig mot oss, og forlater oss synd og død, skyld og straff. Gjør vi det, er vi i Guds rike. Guds godhet lever da i hjertene våre og gjør også oss gode. Kristus sitter hos Faderens høyre hånd, men Han regjerer likevel i de troendes hjerter og samvittighet slik at de elsker og frykter ham. De følger Ham også i lydighet, likesom et lydig folk følger sin konge, og streber i alle måter etter å bli Ham lik, som Han og sier: I skal være fullkomne, likesom eders Fader i himmelen er fullkommen, Matt. 5, 48. Deri er Gud fullkommen at Han forlater oss vår ondskap og skrøpelighet, vår synd og ufullkommenhet, for at vi skal gjøre likeså mot våre brødre. Gjør vi ikke det, blir vi utstøtt av Hans rike og underkastet syndens, dødens og djevelens rike, på samme måte som utro og ulydige undersåtter blir utvist og jagd ut av landet.
Gud bevare oss i nåde fra dette! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
