I dag skal vi lese en fortelling som er festet helt inne i ryggmargen hos de fleste nordmenn. Det er fortellingen om den barmhjertige samaritan. Jeg kjenner en spenning overfor å lese og forkynne en tekst som har hatt sin historie i hver eneste en av oss. Denne teksten har gjort en gjerning i oss, og det har jeg dyp respekt for. Likevel skal jeg rekke frem teksten på ny, - for kanskje skal teksten gjøre noe nytt med deg i dag.
La meg si det med en gang: Jesus fortalte ikke om den barmhjertige samaritan for at vi skulle lammes av vond samvittighet. Han fortalte den for at vi skulle komme oss av gårde og gjøre det samme som samaritaneren. La oss nærme oss evangeliet med bønn om at det setter oss i bevegelse dit hvor det er bruk for oss, og dit hvor det gode får overtaket!
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 10. kapittel, fra vers 25:
Da stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å få evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men den andre ville rettferdiggjøre seg og spurte: "Hvem er så min neste?"
Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit han lå; og da han fikk se ham, syntes han inderlig synd på ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, løftet ham opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: "Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake."
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere? Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du bort og gjør likeså." Luk 10:25-37
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Kjærlighetsøvelse
En preken består mest av ord. Derfor bør vi legge inn en praktisk øvelse, en kjærlighetsøvelse, før prekenen fortsetter. Jeg ber alle si et vennlig ord til sin neste, til den som sitter nærmest deg, på høyre og venstre side, og foran og bak deg. F eks “Det er godt at du er her!” .........
Kjærlighetens språk
Vi har lest om den barmhjertige samaritan. Hva er grunnen til at denne fortellingen er så kjent? Hvorfor setter denne eksempelfortellingen seg fast i alle mennesker?
Kanskje er det fordi den er så enkel og likefrem, og har så enkle løsninger at alskens ord og forklaringer blir tause. Alle forstår kjærlighetens språk. Alle forstår når de opplever inderlig medfølelse. Alle forstår en vennlig handling.
“Hvem viste seg som en neste?” spurte Jesus, - og alle ville vel svare akkurat det samme: “Han som viste barmhjertighet.”
Kjærlighet er et språk alle mennesker forstår. Det viser vårt slektskap med Gud. Det skal også bli klart på dommens dag. Da skal domspremissene være så enkle at alle mennesker skal forstå dem og samtykke i dem.
Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Joh 5:28-29
Kjærlighet og evig liv
Fortellingen om den barmhjertige samaritan er sterk i seg selv. Men det er noe som gir fortellingen enda sterkere kraft, og det er utgangspunktet. Det var en som spurte: “Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?” Jesus svarte med en fortelling, slik jøder ofte gjør. En fortelling om barmhjertighet. Barmhjertighet er en fremtredende side ved den evige Gud. Det går ikke an å arve evig liv hos den evige Gud, uten at barmhjertigheten har fått slippe frem i våre liv her på jorden.
Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. 1 Joh 4:7-8
Tilgivelse og kjærlighet
Hva ville du ha svart hvis noen kom til deg med spørsmålet: “Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?”
I vår tradisjon ville vi kanskje ha sagt: “Du må bekjenne dine synder for Gud, og ta imot hans tilgivelse.” Det er et rett og godt svar, men det stopper for tidlig. Hvis kristendom bare er å være en tilgitt synder, da stanser vi opp før vi er kommet til kjærligheten. Guds mål med oss er ikke bare tilgivelse. Det er også gjenfødelse, en forandring så stor at det kalles en ny fødsel. Hvis tilgivelsen ikke fører oss inn i Guds kjærlighet og inn i kjærlighetens gjerninger, da har ikke tilgivelsen fullført sin gjerning.
I Guds ord henger tilgivelsen og kjærligheten uløselig sammen. Tilgivelsen springer ut av Guds kjærlighet, og henter oss inn i Guds kjærlighet, så vi bringer Guds kjærlighet videre til våre medmennesker.
Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. 1 Joh 4:7-12
Nåde eller gjerninger?
Det har vært en debatt opp gjennom kirkens historie om vi frelses av nåde eller av gjerninger. Jeg tror ikke den debatten har ført til mere kjærlighet i menighetene. Men debatten berører oss. Er det fordi vi er tilgitte syndere at vi blir frelst, eller er det fordi vi har gjort gode gjerninger? Hvis det hadde vært på grunn av gode gjerninger vi ble frelst, så ville vel alle ærlige mennesker miste motet. Det blir feil å si det slik. Men det blir også feil om vi bare sier at tilgitte syndere blir frelst. Det stemmer ikke med dagens tekst, og heller ikke med andre tekster i Bibelen. Kanskje er spørsmålet feil? Kanskje er det feil å spørre om det er fordi vi er tilgitte syndere at vi blir frelst eller fordi vi viser kjærlighet.
Jeg synes Luther har formulert det for oss på en spennende måte. Han sa det omtrent slik: “På dommens dag skal Gud vise meg alle mine gode gjerninger for å overbevise meg om at jeg har vært en kristen!” De gjerningene hadde jeg ikke kunnet gjøre uten å være forbundet med den kjærlige Gud.
Tilgivelse er porten til Guds kjærlighet
Det er lite fruktbart å sette tilgivelse og kjærlighet opp mot hverandre: Tilgivelsen er porten inn i kjærligheten. Det er fordi tilgivelse er porten inn til Gud. Gud er så breddfull av kjærlighet, at det går ikke an å være i hans nærhet uten å tas i bruk av hans kjærlighet.
Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? 1 Joh 3:17
Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: "Farvel, hold dere varme og spis dere mette" - hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død. Jak 2:14-17
Paulus følger opp i kjærlighetens høysang:
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 1 Kor 13:2-3
Og i Galaterbrevet:
For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret (om en er jøde eller hedning); her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet. Gal 5:6
Jammen!
Hva så om du først og fremst kjenner dommen og kravet når vi taler om kjærlighet? Da har du et tydelig symptom på at du trenger et nytt møte med tilgivelsen og fornyelsen.
Man kommer ikke til Gud på kjærlighetens vei, men man går ut fra møtet med Gud på kjærlighetens vei!
Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 1 Joh 4:10
Kjærligheten er et kjennetegn
Kjærligheten er både et kjennetegn for den tilgitte synder selv og for dem som er rundt oss. For den tilgitte synder er kjærligheten som han utøver, et tegn på at tilgivelsen og fornyelsen er skjedd. Og for dem som er rundt oss er kjærligheten et tegn på at vi hører Gud til.
(Jesus sa:) Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13:35
(Kjærlighetens apostel skriver:) Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, vi som elsker brødrene. Den som ikke elsker, er fremdeles i døden. Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille våre hjerter til ro for hans åsyn. For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. Mine kjære, dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud. Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje. Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd. 1 Joh 3:14, 18-24
I den gamle oversettelsen stod det enda tydeligere:
Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet. Joh 13:35
og:
Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden. 1 Joh 3:14
Hvordan skal dette bli virkelighet?
Jeg tror det er virkelighet i manges liv. Jeg merker det hos mange av dere som jeg kjenner i menigheten. I disse dager feires forfatteren Axel Sandemose, han som har satt ord på Jante-loven: “Du skal ikke tro du er noe.” Denne loven har drept mye livsglede og kjærlighet, langt inn i menigheten og teologien. “Du må for all del ikke tro at Guds kjærlighet kan bli synlig i ditt liv!”
Hvordan skal Guds kjærlighet bli synlig i ditt liv? Jo, ved å bekjenne det onde og å gjøre det gode! Ofte vet vi helt tydelig hva som er Guds vilje og hva som er vår egen vilje, når vi står på valg. Når du velger Guds vilje i stedet for din egen vilje i den nærmeste valgsituasjon du står i, da slipper du Guds kjærlighet løs i det som er vanskelig. Da åpner du for krefter du ikke har i deg selv!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
