Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel, fra vers 1:
Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: “Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Da fortalte han dem denne lignelsen: Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: “Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.” Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: “Gled dere med meg, for jeg har funnet det pengestykket jeg hadde mistet.” På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.” Luk 15:1-10
Inn i teksten
Disse lignelsene gjør inntrykk på oss. Det stråler en varme ut av dem, og mange ser bilder inne i seg ved de enkle ordene. Hyrden som leter etter sauen han mistet, for den er umistelig. Han holder fest med venner og naboer, i glede over sauen han har funnet igjen. Festen kostet ham sikkert mer enn den ene sauen var verd i kjøtt og ull. – Men sauen var umistelig for ham!
Og kvinnen som har mistet sølvmynten. Antagelig var det brudetegnet hennes som var gått i stykker. Brudetegnet var et kjede med ti sølvmynter, som hun bar på pannen. Hvis en av myntene manglet, var det som hun skulle mangle en tann i smilet sitt. Festen som hun stelte i stand, kostet nok mye mer enn den mynten var verd.
Nå bærer ikke kvinnene slike brudetegn hos oss. Men det måtte være som å miste gifteringen. Vi opplevde det på bryllupsreisen vår. Vi hadde vasket oss ut av hytta vi hadde leid, og hadde reist et stykke, da Venja plutselig fikk se at hendene hennes var tomme. Vi snudde, og lette over alt, – og fant ringen, der hun hadde vridd opp kluten og slått ut vaskevannet.
Når det gjelder den ene sauen, så er det ikke så mange sauebønder på Teie. Det er vel fare for at dette ikke blir mer enn en søt historie, for de fleste av oss. Men det er mange som har en katt eller en hund hjemme, – og har kjent fortvilelsen når den er blitt borte. Hvis noen prøver å trøste med at du sikkert får kjøpt en ny, – så er det som å få et slag i magen.
Jesus fortsatte etter dagens tekst med historien om den bortkomne sønn. Det er uviselig å si til en som har mistet et barn, at du har jo flere. Vi har ingen å miste, om vi så hadde hatt tolv barn!
Ja, det er sterke følelser Jesus tar tak i gjennom disse lignelsene.
Hvem er så vi nærmest i Jesu lignelser? Det er mange deltagere i teksten. Hvem er du nærmest? Og hva er budskapet akkurat til deg?
De som knurrer?
Det hele startet med fariseerne og de skriftlærde som knurret over at Jesus holdt lag med tollere og syndere. Noen hevder stadig at det er trangt i menighetene. Jeg har aldri hørt noen i Teie menighet knurre over noen som kommer. En annen ting er at det kan oppleves vanskelig å komme inn i menigheten. Det er god grunn til å bestrebe seg på at alle mennesker skal kjenne seg velkomne, og holde fast på at menigheten er like mye deres som noen annens. Vi hører av og til at til gudstjenestene kommer bare de prektige og vellykkede. Det er ikke sant. Det er mange her som aldeles ikke kjenner seg prektige eller vellykkede. De har kommet, og de har kjent at her skulle de være, for her er Jesus som de trenger.
Dog må det alltid ligge en uro hos oss som har ansvar i menigheten: Kan vi gjøre noe for å senke terskelen for nye mennesker. Kanskje sitter det likevel noen og tenker: Hva gjør hun her? Og hva har han her å gjøre? Det kan jo være, selv om jeg aldri har hørt det. Lytt da til Jesu lignelser. Du har vel opplevd at noen du har vært glad i er blitt borte for deg, og kjent lengselen og fortvilelsen rive i deg. Slik skal du tenke om hvert menneske som er borte fra Gud, og kommer til rette. Slipp gleden til, og la forargelsen fare!
Den bortkomne?
Kanskje kjenner du deg mest igjen i sauen som rotet seg bort. Kanskje kjenner du deg så vanvittig alene. Jeg er jo bare meg, og ingen savner meg. Det er ikke bryet verdt å lete etter meg. Det er jo så mange som er viktigere enn meg.
Og så er du her! Englene gleder seg over det. I dag er det større glede over akkurat deg enn over alle som har vært her en stund. Så kan nok andre føle at det gjøres mye stas på deg, – du som før har rotet så mye til både for Gud og mennesker. Men Jesus arresterer slike følelser og beregninger. "Det blir glede blant Guds engler over én synder som vender om." Og den gleden skal få rom i menigheten også.
Kanskje kjenner du at du er på lang avstand. Du vet hva som stenger, du vet hva som binder deg fast, du vet hva du sleper med deg av din fortid, du vet hva du må bekjenne før du kan bli fri. Kom! For du er velkommen hit hvor du egentlig hører til!
Tollerne og synderne?
Noen kjenner på forargelsen som tollerne og synderne fikk smake. Fem ganger i teksten står det om gleden, og bare én gang om forargelsen, – men det er klart at én som lufter forargelse kan punktere gleden for alle de andre.
Det er vel slik at du som føler terskelen høy inn til menigheten, har to terskler. Du har én terskel inne i deg, og ser én terskel i menigheten. Det er ikke godt å si alltid, hvilken terskel som er høyest. Det er viktig å bli klar over at det er to terskler, ellers kan vi slite oss ut med å høvle ned en terskel som er helt borte.
Kan jeg få si noe spesielt til deg som kjenner deg dømt av andres forargelse?
- For det første vil jeg gjerne trøste deg, for følelsen av andres forargelse er vond å bære, og den kommer oftest når en er svak og sårbar. Jeg vil si så sterkt jeg kan: Dette er din menighet! Den er for deg! Uansett hva andre måtte mene. Det er Jesus som bestemmer hvem denne menigheten er for, ingen andre!
- For det andre vil jeg understreke for deg: Følelsen av andres forargelse har i de fleste tilfelle sin kilde i deg selv. Jeg ser ikke bort fra at noen kan ha opplevd korttenkte menighetslemmer, med ukloke kommentarer. Men min erfaring som prest i 25 år, er at de aller fleste opplevelser av andres forargelse, ikke har sin grunn i hva de har hørt at andre har sagt, men i hva de tror at andre føler.
- For det tredje vil jeg utfordre deg som går og kjenner på andres forargelse: Hvem er det du velger å høre på? Er det slik at du velger ut den ene som du føler at dømmer deg, og utnevner ham eller henne til å være representativ for hele menigheten? Fester du øynene på den som kanskje dømmer deg, fordi du er usikker på deg selv, og kjenner at han bekrefter din egen dom over deg selv?
Her er vi inne på helt spesielle psykologiske mekanismer. Jeg vil gjerne få gi deg et håndtrykk, du som føler deg utenfor. Og jeg vil samtidig utfordre deg til ansvarlighet for dine egen følelser. Jeg vil ikke møte deg som en stakkar, men som et verdig og selvstendig menneske! Du er ansvarlig for dine følelser, og hva du gjør med dem.
Den som leter?
Mange kjenner seg nok best igjen i den som leter. Vi har vel alle våre som ligger oss på hjertet: å om de bare kunne komme hjem igjen, om de bare kunne finne frem til Gud, om Gud kunne finne inn til dem, og hente dem inn!
Og så føler vi oss så hjelpeløse. Vi ville så gjerne si noe til dem, vitne om hva han har gjort i våre liv, kalle dem inn til Jesus, be dem med i menigheten. – Og så er det så lukket og så vanskelig.
Vi er så redde for å gjøre noe galt, for å si noe som stenger mer enn det åpner, for å være dårlig reklame for kristendommen.
Jesus sa: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. Jo nærmere vi holder oss til Jesus, jo mer kan vår lengsel etter at mennesker skal bli frelst, bli renset i Jesu lengsel etter at mennesker skal bli frelst!
Vi trenger å få renset våre motiver for at andre skal bli frelst. Å lede mennesker til frelse er ikke det samme som at vi skal få mennesker til å tenke akkurat som oss, bli medlem av vårt parti, og få dem over på vår side. Målet er at de skal få et selvstendig forhold Jesus.
Vi har et talende eksempel på det i Johannesevangeliet. "Kvinnen ved brønnen" fikk oppleve dette i byen sin.
Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: “Han har sagt meg alt det jeg har gjort.” Nå kom de til ham og bad ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: “Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.” Joh 4:39-42
Det må ha vært befriende for henne å høre bysbarna sine si dette, – og kanskje ga det et lite stikk: Nå har de visst ikke bruk for meg lenger. – Men det er sånn vi ønsker det. Det er ikke på grunn av oss folk skal tro! Men vi får takke for at vi fikk være med dem underveis til Jesus.
Jesus ga menigheten hyrder
Jeg kan ikke tale om de forskjellige rollene i teksten og hvordan de berører hver av oss, uten å komme inn på min tjeneste. Jesus var den gode hyrde, og han ga menigheten hyrder.
Herren svarte: Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Luk 12:42
Jesus ga oss fire hjelpemidler på troens vei: Guds ord, dåpen, nattverden, og hyrder til å lede oss på veien.
Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de kristne så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp. Ef 4:11-12
Jesus har ordnet det slik at i hans menigheter skal det være hyrder. Vi som er hyrder i menighetene på Nøtterøy skal lede på rett vei, vi skal utruste dere andre kristne til tjeneste, og vi skal bygge opp menigheten.
Det er viktig at hyrdene er hyrder, og alle menighetslemmene er menighetslemmer, og at vi alle er på leting etter dem som har rotet seg bort på veien.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
