Denne søndagens tekst er hentet fra Bergprekenens mellomparti. Disiplenes nye tillit til Gud vil befri rike disipler fra dyrking av eiendom og penger (se v 19-24). Vår tekst begynner med det siste av disse versene til rike. Så kommer det et avsnitt (v 25-34) med en tilsvarende adresse til fattige mennesker. Det inngår også i kommende søndags tekst. Først ordet til rike:
24 Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.
Grunnbildet i dette verset kommer til uttrykk i verbet «tjene». Det greske verbet «doulévein» betyr «være trell for». Med dette ordet illustrerer Jesus menneskenes trosforhold. Hører vi Gud til, da er vi helhjertet i Guds tjeneste. Men har vi mammon, pengene, som livssynsmessig overordnet, da er vi mammons treller.
Ordet «mammon» skal være i ordfamilie med verbal-roten «aman» som er GTs trosbegrep. Både rabbinske tekster og Jesus bruker «mammon» om rikdom som fungerer som avgud ved å fortrenge troen på Gud. Disipler kan ikke ha både Gud og mammon som gud, poengterer Jesus.
I fortsettelsen taler han så på samme måten til fattige disipler:
25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?
Den fattiges bekymringer for mat og klær er så å si en speilvendt type mammon-dyrkelse. Det fins et «bekymringenes livssyn» som i sak er et speilvendt mammon-hedenskap. Det er det livssynet Jesus her advarer mot.
Verbet «være bekymret» (gr:«meri-mnáoo») fotograferer bilde av tanker som «deles opp», blant annet i den forstand at tankene knuges under en byrde: «tanker som dreper», «tanker som knuger», «tanker som stresser». Jesu bud om bekymringsløshet sier så at vi ikke skal la urolige tanker knuge eller knuse eller stresse oss. Mange av Jesu tilhørere var sikkert mye fattigere enn vi rike nordmenn. Men Jesus ber dem godta poenget i det retoriske spørsmålet om at livet er mer enn maten.
I de følgende versene begrunner Jesus budet om bekymringsløshet med fem billedrike argumenter: (1) fuglenes forbilde, (2) livslengde-argumentet, (3) liljenes forbilde, (4) Salomo-argumentet, og (5) hedninge-argumentet. Sitat:
26 Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men Faren deres i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?
I dette verset er fuglene forbilde på bekymringsløshet. De sanker seg ubekymret mat og drikke hver dag uten langsiktig plan. Jesus gir argumentet vekt ved å understreke menneskeartens merverdi, sammenlignet med fuglene. Så følger livslengdeargumentet:
27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til livslengden sin?
Det er Gud som bestemmer hvert menneskes livslengde. Livslengde-argumentets poeng er at denne Guds beslutning ikke rokkes fordi om vi plager oss med bekymringer. Videre: lilje-argumentet:
28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke!
I dette verset er liljene forbilde på velkleddhet. Når liljer kan være så praktfulle uten å streve med klesproduksjon, hvor mye mer bør da ikke vi mennesker …?! Salomo-argumentet:
29 Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.
I dette verset supplerer Jesus lilje-argumentet med Salomo-argumentet. Enda så rik og velkledd kong Salomo var, kunne han ikke måle seg med liljene. Så fullfører Jesus lilje-argumentet i neste vers:
30 Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle dere – dere lite troende?
Her minner Jesus om at liljer tross alt bare er gress (som mange fattige sanket inn til brensel). Sammenlignet med slike vekster er Guds menneskebarn langt mer verd. Et oppsummeringsvers:
31 Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med?
Etter de første fire argumentene gjentar Jesus her konklusjonen fra v 25. Jesus taler imot bekymringer som fungerer som livssyns-surrogat, men han taler naturligvis ikke imot normal ansvarsbevissthet i heim, yrke og samfunn. Så kommer Jesu femte argument, hedninge-argumentet:
32 For alt slikt søker hedningene etter. Men deres (= eders) himmelske Far vet at dere trenger alt dette.
Til slutt kunngjør Jesus det positive alternativet:
33 Søk da først Guds rike og rettferdigheten hans, så skal dere få alt dette i tillegg!
Hvis tekstens første hovedsak står i v 24 og den andre i v 25ff, så møter vi her i v 33 tekstens tredje hovedsak: nødvendigheten av å søke Guds rike først. Med ordet «først» sikter Jesus til livssynsprioritering. Foran både mammon-livssynet og bekymrings-livssynet må vi prioritere det livssynet som har Guds rike i sentrum.
Med «Guds rike» sikter Jesus til det riket som Gud Fader i profetiene i Dan 2:44 og 7:13f ga til Menneskesønnen. Det er annerledes enn rikene på jorden og skal romme mennesker av alle folkeslag. Det er et voksende rike på jorden, og det bor i menneskehjertene. Det vokser ved misjon og dåp. Og det blir ved Sønnens gjenkomst et endetidsrike i full herlighet.
Uttrykket «hans rettferdighet» (= Guds rettferdighet) defineres av Jesus i Matt 3:15. Der sier han til Døperen at «all rettferdighet» oppfylles ved at Jesus (som er rettferdig) stiger ut i Jordan elv og døpes (= forbilde på død og oppstandelse) – som om han var urettferdig og måtte få syndene sine vasket av. Det er denne Guds rettferdighet vi må prioritere foran alle bekymringer og søke den først.
Sluttverset samler trådene:
34 Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
