Like før vår tekst (12:18-27) gjendriver Jesus saduceerpartiets forkastelse av oppstandelsestroen. I vår tekst fortsetter samtalen, ikke som en stridssamtale, men som en dialog mellom to meningsfeller, sitat:
28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på ordskiftet og forsto at Jesus hadde svart dem godt, kom da bort til ham og spurte: Hva er det første av alle budene?
Denne skriftlærde var sannsynligvis en Jesusvennlig fariseer. Det var saduceerne som hadde makten i Det høye råd, Sanhedrin. De var politisk høyreorienterte og teologisk liberale. De sto for målbevisst tilpasning til den romerske okkupasjonsmakten. Den mektige yppersteprestfamilien (Annas og Kaifas) var saduceere. Læremessig var avstanden stor mellom Jesus og saduceerne. Fariseerne sto Jesus mye nærmere. Det er færre stridssamtaler mellom Jesus og saduseere, trolig fordi det var viktigere for Jesus å avgrense seg mot fariseiske feiltolkninger av GT.
Den siste uken før påske tok saduceerne føringen i kampanjen mot Jesus og satte fariseerne på sidelinjen. Yppersteprestfamilien gjennomførte arrestasjonen, rettsforhøret og overleveringen av Jesus til romerne. Da fariseerne noen år senere fikk flertall i Sanhedrin, tyder enkelte kilder på at de var noe brydd over det justismordet som rammet Jesus. Ved Jerusalems fall år 70 ble saduseerpartiet borte.
Vår sympatiske fariseers spørsmål tok opp et velkjent debatt-tema. Det er referert rabbinske utsagn om de to kjærlighetsbudene i følgende skrifter: Isakars Testamente, Daniels Testamente, Rubens Testamente, Judas Testamente, Sebulons Testamente og Gads testamente. Dessuten hadde rabbi Hillel et par tiår tidligere svart på det samme spørsmålet omtrent slik som Jesus svarer i v 29-31. Andre rabbinere siteres på lignende utsagn. Markus siterer Jesu svar slik:
29 Jesus svarte: Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én,
I dette verset er det viktig å legge merke til hvordan Jesus innleder sitatet av kjærlighetsbud nummer én. Det er 5.Mos 6:4-5 Jesus siterer. Vi er vant til å regne setninger som begynner med «Du skal …» som egentlige bud. Men Jesus følger jødisk sitatskikk. Sannsynligvis er v 29 et tegn på Jesu tilslutning til denne sitatskikken. (Dessverre har både katolsk, luthersk og radikalprotestantisk katekismetradisjon vennet seg til å sitere og nummerere budene på andre måter.)
Det er «Sj’ma Jisrael» Jesus her siterer og bekjenner. Fromme jøder bekjenner dette hver dag, og bekjenner det også når døden melder seg. Jesus fortsetter sitatet fra 5.Mos 6:4ff slik:
30 og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet.
Vi skal elske Faderen på firefoldig vis, sier sitatet:
1 Av hele vårt «hjerte» = personlighetssenteret vårt.
2 Av hele vår «sjel» = livet som bor i kroppen.
3 Av all vår «forstand» = summen av fornuftsfunksjonene: tanke, holdning og overbevisning.
4 Av all vår «makt» = viljestyrken.
Med andre ord skal det ikke finnes et eneste lite hjørne i oss som ikke elsker Gud. Det krever kjærlighetsbudet.
Dette felles jødiske og kristne budskapet (om å elske Gud) er altså en hovedsak på søndag. Men Jesus har mer å si:
31 Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.
Her siterer Jesus kjærlighetsbud nummer to, nestekjærlighetsbudet fra 3.Mos 19:18b. Begrepet «neste» heter på hebraisk «re’a» og på gresk: «plésion». Ordet fins 488 ganger i GT og 17 ganger i NT . Det betyr «venn», «kamerat», «felle», «nabo», «en som jeg i en gitt situasjon står overfor». Jesus utdyper definisjonen av nestebegrepet i lignelsen om den barmhjertige samaritanen (se Luk 10:30-36).
To andre samtaler, der Jesus stiller sammen de to kjærlighetsbudene og forkynner dem som summen av alle bud, refereres i Matt 22:34ff og Luk 10:25ff. Når vi hos Johannes leser at Jesus kaller det «et nytt bud», betyr ikke det at han fornekter dets opphav i GT. Men det betyr at han vil fornye disiplenes bevissthet om det. I Rom 13:9f og Gal 5:14 lærer Paulus det samme.
Det felles jødisk-kristne nestekjærlighetsbudet er dermed annen hovedsak på søndag. Markus fortsetter:
32 Den skriftlærde sa til ham: Godt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke er noen annen uten ham. 33 Og det å elske ham av hele hjertet og av all forstand og av all makt, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer.
Den sympatiske skriftlærde slutter seg her helt til Jesu svar. Når han resymerer det litt fritt, svarer det til vanlig forkortelsesteknikk i rabbinske læresamtaler. Husk at begge samtalepartnerne kunne GT utenat på hebraisk. De trengte bare stikkord for å minne hverandre om de forskjellige tekstene. Tilføyelse om brennoffer og slaktoffer er en slik stikkordhenvisning til tekster i 5.Mos 4:35, 2.Mos 8:10, 1.Sam 15:22, Hos 6:6 og Jes 45:21. Så avslutter Markus slik:
34 Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike! Og ingen våget å spørre ham mer.
I dette verset ser vi i et glimt at Jesus har en innsikt som den skriftlærde ikke kunne forutsettes å ha og som inngjød ærefrykt for Jesus blant tilhørerne. For Jesus kunne lese hjertetilstanden hans, så han så hvor nær han var Guds rike.
Det er ikke rart at temaet om å arve Guds rike aktualiseres akkurat her. For disse to budene forkynner egentlig gjerningsrettferdiggjørelse. Men gjerningenes frelsesvei fører aldri noen helt frem (se Rom 3:10-20). Derfor flyter budskapet om Jesus som sann Gud, som kjærlighetsbudets eneste fullkomne oppfyller, og som frelser og forsoner, naturlig frem i forlengelsen av denne teksten. Det må også forkynnes på søndag.
