Innledning til tekstlesningen
Jesus var en gang gjest hos en fariseer som satt i Det høye råd. Vi kan merke at det var en amper stemning i selskapet. Jesus så hvordan gjestene trengte seg frem til de fremste plassene ved bordet, og han sa tydelig fra til dem hva han mente om det. Jesus hadde også ganske åpenhjertige ord til verten om hvem som var invitert:
“Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, – men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.” Luk 14:12-14
Jeg lurer på hvordan det var å høre for verten.
Men så grep en av gjestene fatt i det Jesus sa om oppstandelsen, og sa til Jesus:
“Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” Luk 14:15
Dette utbruddet må ha gjort inntrykk på Jesus, for da dreide han samtalen over til smerten ved å innby, når ingen vil komme. Har du opplevd den smerten? Når en etter en melder avbud til festen din, og du kjenner deg mer og mer skuffet og mindre og mindre verdt?
Jesus fortalte en historie som viser at Gud gleder seg til festen han har forberedt i sitt rike, – og det er sårt for ham, når ingen vil komme.
“Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.”
Det er ikke alle som tenker slik. Det er så mange andre viktige ting. Innbydelsen til Guds rike kan drukne i bunken.
“Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.”
Å, om bare alle kunne kjenne det slik!
Dagens prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 14. kapittel fra vers 15:
En av gjestene sa til ham: “Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” Jesus sa:Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: “Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: “Jeg har kjøpt et jordstykke og må ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.” En annen sa: “Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.” Og en tredje sa: “Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme.” Tjeneren kom tilbake og fortalte dette. Da ble hans herre harm og sa til ham: “Gå straks ut på byens gater og streder, og hent inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.” Snart kunne tjeneren melde: “Herre, det er gjort som du sa, men det er ennå plass.” Da sa herren til tjeneren: “Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” Luk 14:15-24
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Det skjedde noe i selskapet da mannen utbrøt "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike!". Jesus fanget situasjonen, og understreket den med en fortelling. Det er ganske typisk for en jøde, når det oppstår en situasjon. Da trer han til med en fortelling som forsterker situasjonen, så den henger fast i minnet, og gjør noe med alle som er til stede.
Fortelling eller lignelse?
Det er fort for oss å begynne å tolke denne fortellingen som en lignelse, og forklare hvert ord som gåtefull tale. For eksempel at Gud er husbonden, disiplene er tjenerne, jødene er de som først var innbudt, og så videre. Noen ganger forklarer Jesus det han sier punkt for punkt, for eksempel om de fire slags jordsmonn, om Guds ord som sås ved veien, blant torner, på steingrunn og i god jord. Men det er mange ting i det vi leste som ikke passer på Gud og Israel. Husbonden i denne fortellingen virker furten, på en måte som vi ikke kjenner hos Gud.
Det er andre ting i fortellingen som forsterker det vi ellers leser i Bibelen. Smerten ved å innby når ingen vil komme, den kan vi vel selv kjenne oss igjen i, – og Guds smerte over alle som ikke tar imot innbydelsen, den merker vi mange steder i Bibelen.
Vi kan vel også kjenne oss igjen i han som slår i bordet og sier: "Når ikke mine nære venner ville komme, da kan du gå ut og innby fattige og vanføre og blinde og lamme, og hvem som helst dere møter på veier og stier, – så kan de første bare stå der med lang nese, alle de som først var innbudt." Det er en dypt menneskelig reaksjon, men den ligger på kanten av slik vi ellers har lært Gud å kjenne. Gud er ikke sånn at han bruker fattige, vanføre, blinde som reserve. I Det gamle testamente og gjennom Jesu liv løftes de heller opp til menneskelig verdighet. Kanskje er det nettopp på grunn av dagens tekst, at vårt samfunn langt på vei har gitt verdighet til dem som før måtte tigge til livets opphold.
Vi vasser i invitasjoner
Det er noe vi opplever til daglig, som var helt annerledes den gangen. Den gangen var det en stor begivenhet å få en invitasjon. Det var helt uhørt å si nei. Det var en grov fornærmelse, og i noen tilfeller kunne det oppfattes som en krigserklæring! I vår tid vasser vi i invitasjoner. Jeg tok for meg Tønsbergs Blad for fredag 11. juni. Der fant jeg invitasjoner til 244 arrangementer. 244 invitasjoner i én avis! Det er til å drukne av! Jeg trenger ikke unnskylde meg for noen av dem. Det er noe annet når noen i min nære krets inviterer meg, – da kjenner jeg en forpliktelse, og da kan det hende at unnskyldningene kommer.
Unnskyldninger
Vi kan kjenne oss igjen i unnskyldningene som Jesus nevner.
Noen vil vel si at det er tomme unnskyldninger. Kunne ikke han som hadde kjøpt tomt, gått og sett på den dagen etterpå? – tomta flyttet seg vel ikke? Kunne ikke oksene stått på båsen noen timer til? Han hadde sikkert noen som kunne gi dem mat. Kunne ikke den tredje tatt kona med seg i selskapet? – Det er lett å gripe til tomme unnskyldninger.
Andre vil si at Jesus beskriver kinkige valgsituasjoner. Han som hadde kjøpt tomt brukte et sterkt ord: Jeg er nødt til å se på tomta. Kanskje var det en befaring som måtte til for at handelen skulle gå i orden. Han som hadde giftet seg, sa at han ikke maktet å komme. Han ba seg ikke unnskyldt en gang, slik som de to andre. Loven ga den nygifte mannen klare rettigheter og plikter det første året av ekteskapet. Og så ble de stilt på et valg som ikke var enkelt. De hadde forpliktelser på jobb og hjemme.
Og noen av oss vet hvordan det er å få ny bil. Tenk hvis vi måtte vente til dagen etter med å kjøre den for første gang! Jeg ville sittet i selskapet med kroppen min, men alle tankene mine ville vært i bilen! Noen vet hvordan det er å få ny tomt, og å være nyforelsket og nygift! Man er ikke akkurat i humør til å gå på besøk da!
Så sammensatt er vel livet for de fleste av oss. Noen ganger kommer vi med tomme unnskyldninger, andre ganger kjenner vi oss i kinkige valgsituasjoner, og noen ganger vet vi at tankene våre er helt andre steder.
For mange er det ikke lettvint å velge. Men sånn er livet og troen. Noen ganger kan valgene være smertefulle. Men vi må velge!
Midt innimellom tanker som er helt andre steder, midt innimellom tomme unnskyldninger og vanskelige vurderinger, står hovedsetningen til gjesten i selskapet:
“Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” Luk 14:15
Jeg skulle ønske at den setningen la seg rundt mitt hjerte som en bankende varme!
Bordkortet står allerede ved tallerkenen!
Det er allerede gjort ferdig en plass for meg! Mitt bordkort står allerede ved tallerkenen min! Det gjør meg salig! På døves tegnspråk er "salig" satt sammen av fire ord: "glede hjemme hos Gud". Når jeg eier en glede hjemme hos Gud, da kjenner jeg en glede her og nå, som er helt annerledes enn gleden over en ny bil og en ny tomt og annerledes enn gleden over kona mi. Da har jeg noe i bunnen, under alle andre gleder. Det en glede som også holder når rusten gjør bilen til et problem, når ugresset gjøre tomta til et strev og når vi må gjennom endeløse samtaler for å få samlivet til å fungere. Jeg eier en salighet under jordiske lykkestunder og under jordiske bekymringer. Bordkortet mitt står allerede ved tallerkenen!
Mer enn en verdi!
Saligheten er verdifull allerede her og nå, jeg merker verdien i det daglige liv. Men saligheten er mye mer enn en verdi, – den er skjebnesvanger! Det kan være leit å gå glipp av et selskap, men det er skjebnesvangert å gå glipp av saligheten. Det dreier seg om evig liv eller evig død. Vi er invitert til saligheten, og det er skjebnesvangert for oss hva vi svarer.
Et budskap til deg og til naboen min
Dette budskapet er til deg også: Ditt bordkort står allerede ved din tallerken! Det er en sannhet som jeg vet om, og som du trenger å bli minnet om! Akkurat nå er jeg i den heldige situasjon at jeg kan få sagt det til deg. Du lytter på meg, og det er noe i den retning du venter å høre av meg. Det skjer en enkel formidling av evangeliet.
Det er ikke så enkelt når jeg ser naboen min på andre siden av hekken. Hans bordkort står klar ved hans tallerken i Guds rike. Men han er kanskje ikke klar over det. Jeg vet det, men han vet det kanskje ikke. Hvis jeg sier hei!, så sier han hei!, men han venter nok ikke at jeg skal begynne å snakke om bordkort i himmelen.
En invitasjon
Det er ikke alle som er så heldig å ha en prekestol, og så heldig å ha mennesker foran deg som vil høre akkurat hva du sier.
Men det går an å invitere hit hvor det er en prekestol. Én undersøkelse sier at 67 % av befolkningen ville gått på gudstjeneste hvis noen hadde invitert dem med. 75 % av dem som blir kristne i voksen alder sier at de ble kristne fordi noen inviterte dem med. Mange av oss er så redde for å være innpåtrengende at vi lar våre naboer i stikken! Bordkortet deres står jo ferdig ved en tallerken som er ment for dem. Og vi underslår det vi vet om det!
Dårlig samvittighet som drivkraft? – eller kjærlighet?
Kanskje kjenner du, som jeg, når jeg løfter frem slike sannheter: Nå treffer ordene rett inn i min ømme samvittighet! Jeg kjenner ordene dømme meg! Nå må jeg ta meg sammen!
Ja, vi skal ikke se bort fra at stikk i den vonde samvittigheten kan få oss av gårde med invitasjonen. Min erfaring er at vond samvittighet bare gjør meg deprimert, og samvittigheten gjør meg så anspent at naboen min legger merke til det, mye mer enn han legger merke til den glade invitasjon til Guds rike.
Et forbilde
Vi trenger et forbilde. Paulus er et godt forbilde i det å invitere og lengte etter andres frelse. Han skriver om sine brødre og landsmenn som ikke er frelst:
Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. […] Av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst. Rom 9:2; 10:1
Ja, dette er så alvorlig for ham at han skriver:
Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn. Rom 9:3
En slik vitnetrang er ikke drevet av vond samvittighet, men av en kjærlighet som Jesus Kristus har lagt ned i hans hjerte! – Jeg tror nok at det er noen av oss som har tenkt de samme tankene som Paulus: "Jeg kunne vært skilt fra Kristus, hvis det bare kunne frelse jenta mi!"
Da er drivkraften en ulykkelig kjærlighet, – en smerte som vi aner noe av hos husbonden i Jesu fortelling. Og en ulykkelig kjærlighet som vi ikke bare aner, men som åpner seg i sin veldige varme når Jesus sitter og ser ut over Jerusalem:
Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Luk 13:34
Heldigvis er ikke dette det siste ordet for mange av oss, og for mange, mange mennesker i nesten alle folkeslag i verden!
Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. (Men) alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. Joh 1:11-12
To ønsker
Jeg har to ønsker for hver av oss som er samlet til gudstjeneste i dag:
Det første ønske er at denne setningen kunne legge seg rundt mitt og ditt hjerte som en bankende varme:
“Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.” Luk 14:15
Nattverden er et godt sted å ta imot innbydelsen til bords i Guds rike.
Det andre ønske er at jeg må få øye på en som venter på å høre akkurat dette fra meg: Det står en plass ferdig i Guds rike. Bordkortet ditt er allerede skrevet, og Gud vil så inderlig gjerne se deg der!
La oss be!
Gud, hjelp oss å høre med kjærlighets brann
vår hyrde som lokker så blide,
så vi kunne skynde oss, kvinne og mann,
og samle oss hos ham i tide!
Miskunne deg over oss, Jesus!
Gid jeg måtte finnes, og alle med meg,
i Herrens beseglede skare.
Gud føre oss nådig til himlen hos seg
og fri oss fra helvedes fare!
Miskunne deg over oss, Jesus!
(Norsk Salmebok 241, vers 3-4)
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
