Juleevangeliet begynner med en storpolitisk innledning (v. 1-3) som dels skal tid – og stedfeste Jesu fødsel, men dels også vise hvordan storpolitikken skulle stå i tjeneste for Guds plan om å flytte på diskret vis en liten familie innen Davids kongeslekt fra Nasaret til Betlehem (sml Mika 5:1ff). Sitat:
1 Og det skjedde i de dagene at det gikk ut bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. 2 Dette var den første innskrivningen på den tiden da Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by.
Augustus var keiser fra år 27 f.Kr til år 14 e.Kr. Han begynte med folketellinger. Siden fortsatte romerne med folketellinger med 14 års mellomrom. Josefus og Apgj 5:37 nevner en folketelling år 6 eller 7 e.Kr. Vår tekst forteller dermed om den aller første av folketellingene, ca. år 8 eller 7 f.Kr.
Kvirinius var riktignok landshøvding i Syria bare ved folketelling nummer to. Men han er omtalt i visse innskrifter som høy embedsmann også på den tiden da første folketelling skjedde. Et papyrus fra 100-tallet sier det samme som vers 3 – at folketellingene hadde utgangspunkt i folks opprinnelig hjemsted. Neste avsnitt:
4 Også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn 6 Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. 7 Og hun fødte sønnen sin, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.
Her tegnes det bilde av en liten familie som må ut på reise, trass i et svangerskap. Det er et mindretall av tekstvitnene som kaller Maria Josefs «forlovede». Flertallsteksten har et dobbelt uttrykk: «sammen med sin forlovede hustru». Hvis flertallsteksten er opprinnelig, har Josef og Maria giftet seg før de la ut på reisen. Men ifølge Matt 1:25 levde de ikke sammen før Jesus var blitt født.
Oversettelsen av ordet «katályma» i v. 7 med «herberge» er omstridt. Ordet kan også bety «gjesterom», «spisestue» og «festsal». Hvis det her betyr gjesterom, må familien ha tatt inn hos slektninger, men måtte sove i stallen i første etasje sammen med tjenere og husdyr. Justin Martyr sier på den annen side (ca. år 160) at stallen var en fjellhule og at krybben var et hull i gulvet som dyrene spiste av. Det korresponderer bedre med at det var i «herberget» det ikke var plass til dem. Ny scene:
8 Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over hjorden sin 9 Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.
Opplysningen i vers 8 om at hyrdene holdt nattevakt utendørs, har fått noen til å reise tvil om dateringen av Jesu fødsel til 25. desember. For da kan det ha vært for kaldt til å være ute. Det argumentet veier riktignok ikke tungt. Men datoen er ikke urgammel tradisjon.
Møtet med engelen og skildringen av herlighetslyset er et teologisk viktig poeng. Guds herlighet åpenbares sjelden, og bare ved store frelseshistoriske begivenheter. Julebudskapet hører altså med i Bibelens herlighetsteologi. Slik taler Guds engel:
10 Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. 11 I dag er det født dere en frelser, som er Messia, Herren – i Davids by. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.
I v. 11 karakteriseres Jesusbarnet på fire måter: som frelser, som Messias, som Herren og som Davids ætling. Teologisk er dette juleevangeliets viktigste vers. Her identifiseres Jesus. At han er «Herren», betyr at han er sann Gud. Ordet svarer til betegnelsen GT bruker om Gud når bokstavene JHVH står i den hebraiske konsonantteksten. At han dertil er sant menneske, fremgår av vers 12, og av tilhørigheten til Davids kongelige familie. Så følger Gloria:
13 Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: 14 Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.
BS78 forandret Gloria fra en treleddet til en toleddet sang. Det bygger på et mindre antall gamle greske håndskrifter som etter «fred på jorden» har «blant velbehagsmennesker» med en gresk genitivs- s i «velbehags» (gr: «evdokías»). Flertallsteksten mangler denne genitiven. Og det gjør englesangen til en treleddet sang: «(1) Ære være Gud i det høyeste, (2) og fred på jorden, (3) (Guds) velbehag blant mennesker» (gresk: «en anthrópois evdokía»).
Selv er jeg kritisk til endringen i 1978. Dels fordi jeg tenker annerledes om det tekstvitenskapelige spørsmålet, og dels fordi jeg ikke tror englene har ment å avgrense freden på jorden til bare å gjelde for visse mennesker. Fredsleddet i englesangen tror jeg er ment som Guds eskatologiske tilbud til alle. Det svarer til fredsløftet i Mika 5:3-4a. Dermed er tilsagnet om Guds velbehag i eller blant mennesker et eget ledd og en parallellisme som betyr at domstiden skal være slutt. Foregripende er oppfyllelsen av ledd 2 og 3 i englesangen allerede på plass i og med Jesu fødsel til jord. Men først og fremst sier englesangen at æren for hele inkarnasjonsunderet tilkommer Gud i det høyeste.
Så avsluttes julaftenteksten slik:
15 Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som er skjedd, det som Herren har kunngjort oss. 16 De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. 17 Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. 18 Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. 19 Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i hjertet sitt. 20 Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.
