I protestantiske kirker feirer vi ikke Allehelgensdag for å gjeninnføre katolsk helgen-tilbedelse, eller for å fremme folkereligiøst føleri av typen «alle dødes dag». Men dagen er til for å minne oss om trosvitnesbyrdet fra de troende som gikk foran oss på frelsesveien.
Inspirert fra England brer det seg i vår tid en bølge med Halloween-feiring. «Halloween» er egentlig et dialekt-sammendrag av «All Hallows Eve» (= alle helliges aften). (På norsk kunne vi kanskje erobre det engelske ordet for en mer genuint kristen tenkemåte – ?)
På kalenderen er Allehelgensdag plassert på første søndag i november. Og denne søndagen er det saligprisningene i Lukasevangeliet som er prekentekst. Matteus gir oss i Bergprekenen åtte saligprisninger, hvorav den åttende gjentas og utdypes i nummer ni. Men i Sletteprekenen hos Lukas er det bare fire saligprisninger. De er til gjengjeld utdypet med fire ve-rop, som står like etter vår tekst.
Alle saligprisninger begynner med flertallsordet «salige» (gr: «makárioi», hebr: «asjreí»). Det inkluderer i Bibelen flere betydninger samtidig: velsignet, glad og lykkelig, veldig heldig, priviligert, favorisert.
Sletteprekenen har tett med paralleller i Bergprekenen. Også saligprisningene hos Lukas har paralleller hos Matteus. Men noen forskjeller faller også i øynene. Vi bør ikke neglisjere Matteus-parallellene på søndag. Men det er ordlyden hos Lukas som er søndagens tekst.
Et hovedspørsmål i både Bergprekenen og Sletteprekenen er hvem Jesus egentlig taler til. Svaret er: Til troende disipler. I Sletteprekenens innledning (se Luk 6:17) står det at det samlet seg to flokker foran Jesus: «en stor flokk av disiplene hans» pluss «en stor folkemengde». Idet vår tekst begynner, presiserer Lukas at det var de troende disiplene Jesus festet blikket på idet han begynte å tale. Sitat:
20 Og han løftet øynene sine, så på disiplene sine og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.
I alle saligprisningene her hos Lukas bruker Jesus tiltaleform, andre person flertall. I den greske grunnteksten ser vi det tydelig i den andre halvdelen av de tre første saligprisningene: «.. Guds rike er deres/eders» (osv). Det viser at vi utvilsomt bør oversette med tiltaleform (grammatisk vokativ) også i første halvdel: «salige er DERE fattige ..».
Hans Kvalbein (1976) påpeker at forskjellen på tiltaleformen hos Lukas og omtaleformen hos Matteus kan svare til forskjellen på et læreutsagn (Matteus) og en profetisk anvendelse (Lukas).
Hos Matteus handler det i parallelen til v 20b om «de fattige i ånden» (= disipler som ikke har egne frelses-kvaliteter å vise til). Lukas-parallellen inviterer oss til sammenligning til å være mer bevisst på det som har med materiell fattigdom å gjøre. Det ser vi i det parallelle ve-ropet i Luk 6:24: «Men ve dere som er rike, for dere har alt fått trøsten deres» (gr: ptookjós = fattig, ploúsios = rik) (Se samme budskap i Luk 12:13-21 og 16:19-31).
Betyr så dette at «sosial gospel» har rett: At Jesus her lover Guds rike til alle materielt fattige, uansett tro? Nei, for han festet i utgangspunktet blikket på troende disipler idet han begynner å tale. Og i Luk 6:27 henvender han seg også til «dere som hører» – dvs troende disipler. Og en ting til: Den greske grunntekstens begrep for «fattig» svarer i GTs hebraiske grunntekst til ordet «anav» som har ur-betydningen «nedbøyd». Og ikke minst i mange salmer brukes det om fattige troende som på grunn av tro må leve tungt nedbøyd under materiell fattigdom.
Jesus sier altså her at slike troende disipler, som er materielt fattige, har selve Guds rikes rikdommer i vente.
Neste saligprisning er i slekt med den første, sitat:
21a Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. …
I Matteus-parallellen handler denne saligprisningen om disipler som «hungrer og tørster etter rettferdighet», altså en mer åndelig hunger. Men her hos Lukas er hungeren fysisk, sml ve-rop-parallellen: «Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre!» Nok en gang er det tro som gjør disipler til disipler. Men mange disipler må sulte fordi de tror, og da skal de vite at Jesus har lovet dem mat i overflod når Guds rike kommer.
Saligprisning nummer tre:
21b … Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.
Hos Matteus er det «de som sørger», som er salige, for de skal trøstes. Her hos Lukas er det gråt og latter som er parallell-begrepene. Og i ve-rop-parallellen lyder det slik: «Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte!» Jesus vil at gråtende og sørgende disipler skal ta til seg løftet om evig trøst i Guds rike.
Fjerde og siste saligprisning begynner slik:
22 Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster navnene deres fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld.
Hos Matteus handler åttende og niende saligprisning om disipler som forfølges for Jesu skyld. Og her hos Lukas brukes nokså parallelle ord og uttrykk: hat, utstøtelse, spott og rykte-stempling. Alt sammen skjer «for Menneskesønnens skyld». Det motsvarende ve-ropet lyder slik: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også fedrene deres med de falske profetene». Til sammenligning lyder Jesu løfte i fjerde og siste saligprisning slik:
23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønnen dere har i himmelen. For på samme vis gjorde fedrene deres med profetene.
Jesus vil altså at hatede og forfulgte disipler skal kunne vite trygt og sikkert om den overveldende himmelske belønningen de har i vente, til erstatning for det hatet som de her i tiden må holde ut for troens skyld.
I det hele tatt går forskjellen på «nå» og «da» igjen i alle disse fire saligprisningene. Det kan her og nå ofte koste dyrt å være en troende Jesu disippel. Men når Guds rike kommer i herlighet, skal alle slike prøvelser være skiftet ut med velsignede og rikholdige frelsesgaver av stikk motsatt type.
