Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 9. kapittel:
Og Jesus sa: Til dom er jeg kommet til denne verden, for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. Noen av fariseerne som var der sammen med ham, hørte dette, og de sa til ham: Vi er kanskje også blinde? Jesus sa til dem: Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige. Joh 9:39-41
Slik lyder det hellige evangelium.
Domssøndag er vel så vidt jeg vet den eneste dagen i kirkeåret som har to navn, der dagen også bærer med seg navnet Kristi Kongedag. Ved første øyekast kan vi kanskje stusse litt på dette, er det ikke to navn med ganske ulik betydning? Er ikke Kristi kongedag fylt av lys, glede, og håp, mens dømssøndag er fylt av mørke, tunge skyer, og redsel? Ja, sånn kan man vel kanskje tenke, men for den kristne forholder det seg nok ganske annerledes. For oss er nemlig Kristi kongedømme og dommen på mange måter to sider av samme sak.
I våre dager, i noen kretser, spekuleres det mye i hva Jesus ville gjort hvis han kom i dag. Hvem han ville oppsøkt, hvor han ville reist. Til de fattige og utstøtte, sier man gjerne, ja til de som blir fordømt, og ofte med en anklagende undertone om at det er de kristne som fordømmer. Og dette er jo ikke helt feil, men det gir kun mening dersom man gjør tankeleken å tenke seg hvordan Jesu første komme ville sett ut, om han kom til vår tid.
For hans første komme i kjød var i fornedrelse, ydmykelse, han kom til nød og lidelse for å sone alle våre synder ved sin blodige offerdød på korset. Men han lovet å komme igjen. Han kommer igjen for å holde dom, og når Jesus Kristus kommer igjen, så forteller Bibelen oss at det ikke er i hverken fornedrelse eller ydmykelse, nei da kommer han som den herskende, triumferende konge, det seirende Guds lam, himmelens hærfører. Han kommer for å bøye hvert kne under seg, og han kommer for å holde dom.
Dommedag. Et ord som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på mange av oss. Vi kan få bilder av død og fordervelse, stor lidelse og trengsel, og kanskje, bare kanskje, bærer også vi kristne med oss den folkelige forestillingen om at på den siste dag skal våre gode og onde gjerninger veies opp mot hverandre, og det som veier tyngst avgjør vår evige skjebne?
Det ville ikke vært så rart, for evangeliet om at syndenes forlatelse, det evige liv, gis oss helt gratis i troen på Jesus, ja det er så vanskelig for oss mennesker å fatte at vi stadig trenger Åndens hjelp for å gripe det i vårt indre.
Men for den kristne skulle ikke dommens dag være noen stor frykt eller skrekk vi bærer med oss. Vi har ikke, nemlig, en Gud som er uberegnelig eller vanskelig. En Gud som har gitt oss noen vage anvisninger for et godt liv, som vi må prøve å holde så godt vi kan, og er vi flinke nok så får vi det evige liv, og om ikke, så går vi fortapt. Men bare kanskje, for vi vet egentlig ikke helt hva denne guden driver med, plutselig snur han opp ned på alt.
Nei dette er ikke den kristne Gud, en slik uberegnelig karakter får heller muslimene og andre styre med, vi tror på løftenes Gud. En Gud som ikke kan lyve og som er trofast mot sine løfter, ja det er en god Gud, for også vi mennesker kjenner i vårt vesen at å holde løfter og å være tro mot sitt ord, ja det er en stor verdi. Og hvor mye mer skal vi ikke da se i kjærlighet til vår Gud, når Gud ikke bare er en Gud som er trofast mot sine løfter, men som attpåtil faktisk har gitt oss gode løfter han er trofast mot.
Hør bare hva Jesus sier tidligere i samme evangelium som vi leste fra, Johannes 5:
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. Matt 5:24-25
Vi går over fra døden til livet, ja, den som hører Jesu ord og tror på Gud Fader, kommer ikke for dommen. På dommens dag går du fri, ikke fordi dine gode gjerninger veier tyngre enn de dårlige, nei det ville de ikke gjort. Men fordi du er allerede frikjent. På din dåp og din tro er alle dine synder tilgitt ved Guds store nåde ved Jesu offer på Golgata. Du er ikledd Kristus, vasket ren ved hans blod. Og dommen, den er på mange måter allerede holdt.
Vi var døde, og er nå levende. Vi var blinde, og er nå seende. Dommen er holdt, ja, den ble holdt den dagen du kom til tro på Herren, når det enn måtte være. Og dommen lyder: Frikjent, rettferdig. På grunn av Jesu blod, og troen på ham. Og dette er dommen, sies Jesus i Johannes 3, at lyset kom til verden, men at menneskene elsket mørket høyest. Det gjør at jeg kan si det, at dommen alt er holdt. For dommen holdes når et menneske griper Kristus i tro, eller avviser ham i vantro.
Fariseerne var uten unnskyldning, de så på seg selv som seende, men sant seende var de ikke. De var virkelig blinde, men anså seg selv som seende, og derfor anså Jesus den som seende også. Med åpne øyne gikk de sin dom i møte, om de trodde det var aldri så rett det de gjorde.
Men en som er sant blind og sant død, kan kun bli seende ved Jesu Kristi inngripen. Og dette er jo naturligvis også troens styrke, at vi tror at vi ikke kan finne på av oss selv å tro, ta til fornuft, eller hva det måtte være. Da vil jo troen kunne gå av og på etter hvert som vi har gode og dårlige dager. Nei, det er nok ikke så bærekraftig. Men det er den hellige ånd som skaper troen, gir liv til troen og opprettholder troen, også det etter Guds Ord og løfte.
Fariseerne ville ikke bli seende, for en som tror han ser, kan det være vanskelig å overbevise om at er blind. Men her har de det sanne himmelske morgenlys foran seg, og de forherder sine hjerter. Stolte og selvrettferdige, hva skal vel de med en frelser? Dette er en bevegelse som leder lengere inn i mørket, bort fra lyset. Dette er dommen.
Men den kristne er den som før var blind og ved Herrens hjelp har blitt seende. Seende sin egen synd, sin egen død og fordervelse, og derfor kun har ett håp i himmelen og på jorden: Jesus Kristus. Da er dommen avsagt, og den lyder: Rettferdig.
Derfor, så er jo heller ikke dommens dag noe å se med skrekk og gru på for den kristne. Verdens barn kan vel høre om den og skjelve, og la dem skjelve. Kanskje ordet om at ja visst er det en fortapelsens mulighet for mennesker driver dem til å søke veien ut av fortapelsen og inn i frelsen, der man ikke frykter for dommen, for man har alt fått avsagt sin rettferdighetsdom.
Da fortoner dommens dag seg i et stort, nytt, gledens lys. Ja, det er den siste dag, slutten på alt som er her på jorden. Men hvor meget bedre skal det ikke bli! Det er vår Herre som kommer, vår seirende konge. Guds lam som ble slaktet for verdens synd, brudgommen som kommer for å hente sin brud, Kristus som kommer til sin kirke. I all sannhet en virkelig gledens dag.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd. Som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Teksten er en tidligere holdt preken.
