I søndagens tekst møter vi en stengt dør. Jeg har møtt mange stengte dører gjennom livet, men ingen dør har vært så definitivt stengt som denne. De fleste dører går det an å bryte opp. Til og med svære bankhvelv har blitt brutt opp av kraftige vinkelslipere, dynamitt e.l. Men det er noe annet med denne døren. Den er stengt, og vil aldri i evighet bli åpnet igjen.
Da Noah og familien var vel om bord i arken skjedde det samme. Gud stengte døren. Atskillelsen var definitiv. Alt kjød som rørte seg på jorden omkom.
Men det er ikke historien vi graver i, i dagens tekst. Jesus snakker om fremtiden. Han snakker om en dør som skal bli stengt. Nå er den åpen. Den revnet på langfredag.
Da Jesus døde på korset revnet forhenget i tempelet og døren inn til det aller helligste ble åpnet. Forhenget er et bilde på Jesu legeme. Det var Jesus som revnet, hans legeme som brast. Derfor bryter vi brødet. Fordi han tok et brød, brøt det, ga disiplene det og sa: «Dette er mitt legeme».
Døren inn til Gud ble åpnet ved Jesu gjerning.
De som står igjen på utsiden av den stengte døren er de som «gjorde urett» sier teksten. Og oppfordringen til meg lyder: «Strid for å komme inn gjennom den trange døren». Vi har sett at Jesus er døren. Det vi skal stride for er altså ikke å lage egne dører, men å gå gjennom Ham. Det er ikke egne gjerninger som frelser, men Guds nåde gitt ved Jesu kors. Det vi må forstå er at det er litt av en strid for et fallent og egenrådig menneske å leve i dette. Og poenget er nettopp at vi må leve i det.
Jesus sier: «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst.» (Joh 10:9)
La oss derfor, i daglig strid, følge i Jesu fotspor på veien mot det himmelske Jerusalem, med budskapet om striden som er endt og skylden som er betalt (Jes 40:2), til byer og landsbyer, inntil vår strid med ett er forbi og vi er hjemme, helt og holdent på grunn av hans strid.
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
