Menigheter og kirker vil gjerne vokse og ha mye folk. Men aldri får vi lov til å glemme dette: Det er bare de som er født på ny som er Guds barn.
1 Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.
En "rådsherre" var en som satt i Sanhedrin (Synedriet) eller "Det høye Råd". Enkelt sagt hadde de en rolle et steds midt mellom vårt Storting, vår regjering og vårt bispemøte. Vi hører senere om Nikodemus i Joh 7,50-51, da han et stykke på vei forsvarte Jesus for Det høye råd.
Og da Jesus var død på Langfredag var det Josef fra Arimatea og Nikodemus som stelte omsorgsfullt med Jesus døde legeme, og ga ham en grav. Joh 19:38-40
2 Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.
De under og tegn som Jesus gjorde fortalte indirekte noe om Jesus. Jesus sa selv en gang:
Dersom jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke! Men hvis jeg gjør dem, da tro gjerningene, om dere ikke vil tro meg, for at dere kan forstå og vite at Faderen er i meg, og jeg i Faderen. Joh 10:37-38
3 Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
Her går Jesus rett på sak. Han setter all ros til side, og skjærer rett inn i kristendommens hovedsak. Det dreier seg ikke om lærdom, livsstil, holdninger eller koder. Ingen dressur kan åpne Guds rike for noen.
I Joh 1:13 står det slik om de kristne:
De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.
Det greske ordet som her er oversatt med «på nytt» (anothen) betyr også «ovenfra». Og det treffer også sammenhengen godt: Jesus taler om en helt ny fødsel, og den er annerledes. Den skjer ovenfra, fra Gud, ikke fra oss her nede.
4 Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?
Det er tydelig at Nikodemus ikke forstår hva Jesus mener. Mange etter ham har strevd med å forstå hvor annerledes Guds rike er fra alle religioner, filosofier og retninger.
5 Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
Livet i Guds rike er så radikalt forskjellig fra alt annet. Den som skal finne og vinne det nye livet må "miste" det. Slik er det, Mark 8,35. For ellers vil det gamle livet gå i veien for det nye.
Også apostelen Paulus omtaler dåpen som en helt ny fødsel:
… frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd. Tit 3:5
6 Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.
Paulus sier noe av det samme i 1 Kor 15.50:
Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.
7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!
Med stadig nye vendinger banker Jesus inn hovedsaken om det radikale bruddet mellom det gamle livet og det nye.
Slike utsagn er en voldsom utfordring for en kirke som gjerne vil være "folkekirke" og "favne alle". Dersom den ikke våger å la dette skarpe ordet om en ny fødsel som eneste adgang til Guds rike lyde klart, sviker den sitt oppdrag.
I Pontoppidans skarpe ordlag heter det om de falske profeter at de "gjør veien til himmelen bred, og bedrar sjelene med håp om salighet, inntil de våkner i helvete".
8 Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.
Både på hebraisk og gresk er ordene for "vind" og "pust" de samme som navnet på Guds "Ånd". Jesu poeng er at Den Hellige Ånd like lite lar seg tøyle og styre av mennesker, som vinden ute i naturen. Ingen meteorolog, flyveleder eller brannsjef kan "avblåse" (!) eller omdirigere et ubeleilig vindvær.
9 Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje? 10 Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?
Det ligger en viss bebreidelse i Jesu svar. Hva skal man egentlig med teologiske lærere hvis de ikke kan svare på det mest grunnleggende spørsmål om frelse og ny fødsel?
11 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12 Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?
Forstandige folk kan forklare mye, men hva med evighetens hovedsak?
Det fortelles en merkelig hendelse fra den eldste kristentid: En kristen klappet i hendene på et stort torg for å få ro. Så spurte han: "Er det noen som vet hvorfor elefanten som er så stor bare har fire føtter, mens en mygg, som er så liten, har seks bein?" Det ble helt taust. Den kristne tok ordet igjen: "Når vi ikke vet svaret på slike nære ting, hvordan skal vi da av oss selv vite veien til Guds himmel?"
13 Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
Jesus selv forklarer dette:
Han som kommer ovenfra, er over alle. Den som er av jorden, er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle. Joh 3:31
14 Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Jesus spiller her på en dobbel betydning av ordene for å "opphøye" som et positivt ord, og "henge høyt opp", som et negativt uttrykk for å bli hengt opp på et kors. Poenget er at den vonde korsdøden faktisk skal bli til det største gode: Frelse og himmel for Jesu venner.
Jesus lovte det:
Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg. Joh 12:32
